Musikalsk blomstermakt fra 1967

Flower power var et begrep som ble brukt av hippiebevegelsen på slutten av 60- og litt inn i 70-tallet. Bakgrunnen var motstanden mot krigen i Vietnam, og uttrykket flower power ble et symbol for ikkevold og ikkevoldelige demonstrasjoner. Den amerikanske poeten Allen Ginsberg var mannen som skapte uttrykket. Etter hvert spredte bevegelsen seg inn i moteverdenen, kunsten og musikken, og artister og band fra begge sider av Atlanteren hengte seg på. Året 1967, og spesielt den sommeren, vokste bevegelsen seg stor, med farger, blomster, demonstrasjoner og psykedelisk musikk. Historikere har gitt den navnet hippiesommeren.

Jeg fikk selvsagt med meg flower power-bevegelsen og hendelser rundt den. Men, som 14-15-åring i 1967 var jeg for ung og bosatt litt for langt nord på globusen til å bli involvert på annen måte enn å kunne nyte musikken. Den høsten dro jeg hjemmefra for videre skolegang utenfor hjembygda. Og de musikalske inntrykkene fra Radio Luxembourg utvidet musikksmaken, når jeg nå med egen radio kunne lytte når jeg selv ville. Nye favorittartister og favorittlåter ble mine, fordi låtutvalget ble større.

Jeg ga meg selv i oppgave til dette innlegget å grave fram fra hukommelsen musikk jeg husker og likte og fortsatt liker fra 1967. Og som kan knyttes til flower power-begrepet. Jeg noterte ned flere låter på blokka mi, men måtte stryke mange fordi jeg bommet veldig på årstallet. Jeg satt igjen med seks låter, som alle var radiofavoritter. Og flere av dem kom ut hippiesommeren 1967.

The Beach Boys ga ut «Good Vibrations» som singel senhøsten 1966, og på albumet «Smiley Smile» høsten 1967. Jeg mener at låten er et kroneksempel på musikkstilen både i tekst og melodi. Kritikerne roste den opp i atmosfæren, og platekjøpere over hele kloden skaffet seg den også lenge etter at den kom ut. Låten ble skrevet av Brian Wilson og hans fetter Mike Love. Klikk og nyt.

Scott McKensie sin «San Francisco» kunne fort ha vært vignetten for hele flower power-bevegelsen. Ikke bare synger han om den, men melodien er passe laidback og passe passende. Den er skrevet av John Phillips, leder av familiekvartetten The Mamas and The Papas. Phillips brukte låten til å promotere den kjente Monterey-festivalen, som han var medarrangør for sommeren 1967. Låten ble en kjempehit. Her i landet toppet den salgslista til VG i ti uker. På radiohitlista Ti i Skuddet fikk den to uker på første- og åtte uker på andreplass.

San Francisco var flower power-byen. Og britiske The Flower Pot Men fikk i 1967 en internasjonal hit med sin låt om byen, «Let’s Go to San Francisco». Bandet besto hovedsakelig av studiomusikere, satt sammen av låtskriverne John Carter og Ken Lewis som sto bak låten. De trengte et band til å gi den ut med og til å spille låten live. To av musikerne var to senere medlemmer av førsteutgaven av Deep Purple; Jon Lord og Nick Simper. Det ble med den ene hiten, som til gjengjeld ble en topp ti-hit i flere land i Europa. Blant annet her i Norge.

London-bandet Small Faces ga ut «Itchycoo Park» sommeren 1967. Jeg likte den, men det gjorde ikke BBC Radio. De bannlyste den en periode. Og låtskriverne Ronnie Lane og Steve Marriott troppet opp hos kanalen for å fortelle at låten ikke hadde noe med narkotika å gjøre. Men at den derimot handlet om et spennende sted i London som gutta pleide oppsøke i barndommen, fordi det vokste brenn-nesler der. Og om spenningen ved å leke der uten å komme hjem med utslett og kløe. Spenningssøkende, akkurat som oss andre i den alderen, altså.
Lane og Marriott ble trodd, og låten ble en hit både hos BBC og på europeiske og amerikanske hitlister. Her i landet ble den Small Faces sin mest solgte singel. Og populær nok til å ligge i 14 uker på Ti i Skuddet-lista.

The Rolling Stones ville også være med på bølgen, og en av låtene de ga ut i 1967 var «She’s A Rainbow». Den har blitt karakterisert av kritikere som en av de fineste og mest utypiske låtene bandet har gitt ut. Ikke deres best plasserte låt på listene rundt omkring, men hva gjør vel det. Jeg likte den og lytter fortsatt på den rett som det er.

The Beatles får æren av å avslutte dette innlegget. Og hva passer vel bedre enn «All You Need Is Love». Den ble gitt ut som singel sommeren 1967. Før plateslippet var den britenes live-bidrag på TV til store deler av verden. Fra et studio i London, med stort orkester. Anledningen var Our World, historiens aller første direktesendte TV-show som ble sendt over hele kloden. En rekke kjente mennesker fra 14 nasjoner og fem kontinenter var med fra sine hjemland, blant dem The Beatles sammen med berømte, britiske musikervenner. Jeg satt foran TV’en den kvelden, 25. juni 1967, og husker fremføringen veldig godt.
Her er 39 sekunder «All You Need Is Love» fra TV-sendingen, pluss lyden av hele låten under den.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og norwegiancharts.com
Bilde fra pixabay.com
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.