Å mimre, mimrer, grublet, har glemt. Eller noe sånt…

Jeg måtte ta i bruk nettordboka jeg bruker for å finne den opprinnelige betydningen av verbet å mimre. Det Norske Akademis Ordbok forteller at å mimre først og fremst betyr å gjøre gjentatte, hurtige bevegelser med leppene, uten å gi fra seg lyd og uten å tygge. Sånn som mimrende oldinger gjør, sier ordboka. Alternativ to er at ordet handler om å minnes gamle dager. Det er det jeg for det meste driver med når jeg skriver eller planlegger skriverier. Mimrer om gamle dager, som for meg hovedsakelig er 60- og 70-tallet.

Jeg er en mimrer, og fikk noe å leve opp til da Facebook en dag oppfordret meg til å ta en titt på personopplysningene mine i mediet. Siden det var seks år siden jeg hadde redigert dem, og informasjon om livet mitt sto på stedet hvil. De mente sikkert at jeg burde kunne fortelle folk hva jeg driver med om dagene. Jobb, stillingsbeskrivelse og den slags. Jeg tenkte noen minutter, og skrev at jeg er en skriveglad mimrer. Facebook takket, og var fornøyd.

Å mimre, mimrer, mamr, har mumra
Pappa pleide å fortelle om ei tante han hadde som i godt voksen alder stadig mimret om, eller rettere sagt prøvde å mimre om hendelser fra hennes gamle dager. Fortellingene kunne drøye ut i tid, fordi hun sjelden kom i gang. Var det første dagen, eller var det andre dagen? Nei, det måtte være tredje dagen. Eller kanskje det var andre dagen? Var det der (stedsnavn), eller var det der? Ja, det var nok der. Eller var det kanskje der? Var det han? Eller kanskje det var han andre? Og sånn holdt hun det gående, og fortellinga ble stående på stedet hvil. Det ble mer mumring enn mimring.

Jeg merker at jeg mimrer oftere nå enn før. Det har sikkert noe å gjøre med at når man begynner å bli voksen, eller begynner å komme ut av puberteten som jeg kaller det, har man et større lager av gode minner fra før i tida å ta av. Køen ut av arkivet er derfor blitt lenger, og enkelte gode minner bruker mer tid på veien ut. Jeg påstår ofte at jeg har lagret ting litt for langt bak i arkivet. Og når folk fnyser av det og påstår at jeg ikke husker fordi jeg begynner å bli glemsk, så gjør egentlig ikke det noe. Den tyske forfatteren Erich Remarque sa nemlig mens han ennå levde at å glemme er hemmeligheten til evig ungdom. Det finnes altfor lite glemsel, sa han.

Skummelt god hukommelse
Selvsagt glemmer jeg. Jeg innrømmer jo det. Men, jeg har mine metoder for å komme på ting jeg ikke kommer på der og da. Det kan være fornavn eller etternavn jeg ikke har hatt bruk for på veldig lenge, jeg husker som regel det ene av dem. Og det kan være detaljer i opplevelser jeg har vært med på. En av metodene er å la være å gruble på det jeg prøver å huske, og svaret kommer av seg selv etter litt tid. Forresten – er det ikke rart at man gjerne husker ting man helst vil glemme? Mens man glemmer ting man helst vil huske.

– Du er heldig, du som kan huske barndommen og ungdommen. Det sa en bekjent, noe eldre enn meg, en gang vi satt og pratet om gamle dager. Også andre har sagt det samme, fordi jeg skriver om minner fra gamle dager. Her og nå røper jeg gjerne at jeg i noen tilfeller har brukt hjelpemidler. Internett er greit å ha for hånden når man ikke lenger er sikker på konkrete ting som årstall og detaljer i hendelser. Og til hjelp med å huske detaljer riktig har to av barndomsvennene mine vært gode å ha.

Den ene av de to har det jeg kaller skummelt god hukommelse. Skummelt god fordi han husker ting man ikke nødvendigvis trenger å huske. Ting andre har gjemt langt bak i arkivet. Med vilje. Vi har de siste årene pratet mye sammen om gamle dager. Mens den andre barndomsvennen husker detaljer i hendelser fra vår del av vår barndom. På den måten får jeg bekreftet om det jeg husker er riktig. Og i tillegg kan det komme enda flere minner ut av det. For meg har minnene mine blitt mer verdt å ta vare på via mine skriverier, takket være de to.

Håndfaste minner er lurt
En av dem har fortalt meg at han som ung mann ønsket å ta vare på noen av eiendelene sine fra barndommen og ungdommen, for å ha dem som et minne. Han pakket tingene ned i en kasse, spikret på lokket, og gjemte den på et sted der ingen pleide å være. Da han mange år senere skulle hente kassen for å ta vare på den, var den borte. Han skjønte fort hvem han burde spørre. Faren hans kunne fortelle at kassen hadde han fjernet, og innholdet likeså. Han mente at kassen inneholdt bare skrot, som ikke var verdt å samle på.

Det å ta vare på eiendeler og bilder fra sitt tidlige liv er smart. Ting man har et forhold til, ting man er glad i. Da har man noe konkret å bygge minner på senere i livet. Det er nemlig lettere å huske ting fra før i tida ut fra et bilde eller en gjenstand. Det har jeg sagt til flere som er yngre. Jeg var selv ikke særlig flink til å ta vare på ting fra barndommen. Tegninger og tekster og ting jeg skrev på skolen, leker, blader, klær og andre håndfaste eiendeler. Bare et par plagg, et tegneserieblad, eller ei skrivebok. Tenk hvor mange gode minner som kunne ha kommet ut av det.

Som jeg skrev om i et annet innlegg har jeg kontroll på det jeg lagde på sløyden på skolen i barndommen. Det øvrige jeg fortsatt eier er musikkrelatert og fra tenårene og denne veien. Bøker med egne og andres sanger. Dikt og historier og skriverier som jeg kan knytte konkrete minner til når jeg blar i dem. Radioen jeg hadde med meg på hyblene i fem skoleår hjemmefra, og også etter det. I de fem årene skrev jeg en del eventyr. De fleste av dem var hentet ut av datidas politiske verden, med Per og Pål og alle de andre eventyrfigurene i rollene som politikere. Ingen av eventyrene tok jeg vare på, alle ble kastet og brent. Og i dag har jeg bare et av dem igjen. På grunn av at det sto på trykk i et par lokalaviser, sendt inn av norsklæreren min på gymnaset.

Å tenke, tenker, grublet, har glemt
Og det kommer ingen ting. Det skrekk-scenarioet tør jeg ikke se for meg. Forskere ved et kanadisk universitet mener at det å ikke huske alminnelige detaljer kan være et tegn på at hjernen er god på å skille fra hverandre verdifull og verdiløs informasjon. Og at det derfor kan være nyttig å glemme. Men, for meg som trenger å huske for å kunne skrive om det jeg burde ha glemt vil jo det være en katastrofe. Heldigvis har jeg gode kilder å støtte meg til den dagen katastrofen inntreffer. Om veldig, veldig lenge.

Kan man forresten huske feil? Vi satt i en lunsjpause og diskuterte en hendelse i fortida, en kollega og jeg. Han mente at jeg husket hendelsen feil, og la fram sin versjon. Jeg påsto da at man kan ikke huske feil. Fordi det man husker og forteller er sin egen oppfatning av det som skjedde. Og selv om det man forteller blir feil, forteller man likevel riktig det man husker. Man har bare oppfattet feil. Forvirret?

Hukommelsen er et komplisert og uforutsigbart verktøy. Skuespilleren George Burns skal visstnok ha sagt at først glemmer man navn. Så glemmer man ansikter. Så glemmer man å trekke opp glidelåsen. Og så ender det med at man glemmer å trekke den ned.

Takk for at du hang med helt hit.

Fakta sjekket hos naob.no
Bilde fra pixabay.com

Jeg måtte ta i bruk nettordboka jeg bruker for å finne den opprinnelige betydningen av verbet å mimre. Det Norske Akademis Ordbok forteller at å mimre først og fremst betyr å gjøre gjentatte, hurtige bevegelser med leppene, uten å gi fra seg lyd og uten å tygge. Sånn som mimrende oldinger gjør, sier ordboka. Alternativ to er at ordet handler om å minnes gamle dager. Det er det jeg for det meste driver med når jeg skriver eller planlegger skriverier. Mimrer om gamle dager, som for meg hovedsakelig er 60- og 70-tallet.

Jeg er en mimrer, og fikk noe å leve opp til da Facebook en dag oppfordret meg til å ta en titt på personopplysningene mine i mediet. Siden det var seks år siden jeg hadde redigert dem, og informasjon om livet mitt sto på stedet hvil. De mente sikkert at jeg burde kunne fortelle folk hva jeg driver med om dagene. Jobb, stillingsbeskrivelse og den slags. Jeg tenkte noen minutter, og skrev at jeg er en skriveglad mimrer. Facebook takket, og var fornøyd.

Å mimre, mimrer, mamr, har mumra
Pappa pleide å fortelle om ei tante han hadde som i godt voksen alder stadig mimret om, eller rettere sagt prøvde å mimre om hendelser fra hennes gamle dager. Fortellingene kunne drøye ut i tid, fordi hun sjelden kom i gang. Var det første dagen, eller var det andre dagen? Nei, det måtte være tredje dagen. Eller kanskje det var andre dagen? Var det der (stedsnavn), eller var det der? Ja, det var nok der. Eller var det kanskje der? Var det han? Eller kanskje det var han andre? Og sånn holdt hun det gående, og fortellinga ble stående på stedet hvil. Det ble mer mumring enn mimring.

Jeg merker at jeg mimrer oftere nå enn før. Det har sikkert noe å gjøre med at når man begynner å bli voksen, eller begynner å komme ut av puberteten som jeg kaller det, har man et større lager av gode minner fra før i tida å ta av. Køen ut av arkivet er derfor blitt lenger, og enkelte gode minner bruker mer tid på veien ut. Jeg påstår ofte at jeg har lagret ting litt for langt bak i arkivet. Og når folk fnyser av det og påstår at jeg ikke husker fordi jeg begynner å bli glemsk, så gjør egentlig ikke det noe. Den tyske forfatteren Erich Remarque sa nemlig mens han ennå levde at å glemme er hemmeligheten til evig ungdom. Det finnes altfor lite glemsel, sa han.

Skummelt god hukommelse
Selvsagt glemmer jeg. Jeg innrømmer jo det. Men, jeg har mine metoder for å komme på ting jeg ikke kommer på der og da. Det kan være fornavn eller etternavn jeg ikke har hatt bruk for på veldig lenge, jeg husker som regel det ene av dem. Og det kan være detaljer i opplevelser jeg har vært med på. En av metodene er å la være å gruble på det jeg prøver å huske, og svaret kommer av seg selv etter litt tid. Forresten – er det ikke rart at man gjerne husker ting man helst vil glemme? Mens man glemmer ting man helst vil huske.

– Du er heldig, du som kan huske barndommen og ungdommen. Det sa en bekjent, noe eldre enn meg, en gang vi satt og pratet om gamle dager. Også andre har sagt det samme, fordi jeg skriver om minner fra gamle dager. Her og nå røper jeg gjerne at jeg i noen tilfeller har brukt hjelpemidler. Internett er greit å ha for hånden når man ikke lenger er sikker på konkrete ting som årstall og detaljer i hendelser. Og til hjelp med å huske detaljer riktig har to av barndomsvennene mine vært gode å ha.

Den ene av de to har det jeg kaller skummelt god hukommelse. Skummelt god fordi han husker ting man ikke nødvendigvis trenger å huske. Ting andre har gjemt langt bak i arkivet. Med vilje. Vi har de siste årene pratet mye sammen om gamle dager. Mens den andre barndomsvennen husker detaljer i hendelser fra vår del av vår barndom. På den måten får jeg bekreftet om det jeg husker er riktig. Og i tillegg kan det komme enda flere minner ut av det. For meg har minnene mine blitt mer verdt å ta vare på via mine skriverier, takket være de to.

Håndfaste minner er lurt
En av dem har fortalt meg at han som ung mann ønsket å ta vare på noen av eiendelene sine fra barndommen og ungdommen, for å ha dem som et minne. Han pakket tingene ned i en kasse, spikret på lokket, og gjemte den på et sted der ingen pleide å være. Da han mange år senere skulle hente kassen for å ta vare på den, var den borte. Han skjønte fort hvem han burde spørre. Faren hans kunne fortelle at kassen hadde han fjernet, og innholdet likeså. Han mente at kassen inneholdt bare skrot, som ikke var verdt å samle på.

Det å ta vare på eiendeler og bilder fra sitt tidlige liv er smart. Ting man har et forhold til, ting man er glad i. Da har man noe konkret å bygge minner på senere i livet. Det er nemlig lettere å huske ting fra før i tida ut fra et bilde eller en gjenstand. Det har jeg sagt til flere som er yngre. Jeg var selv ikke særlig flink til å ta vare på ting fra barndommen. Tegninger og tekster og ting jeg skrev på skolen, leker, blader, klær og andre håndfaste eiendeler. Bare et par plagg, et tegneserieblad, eller ei skrivebok. Tenk hvor mange gode minner som kunne ha kommet ut av det.

Som jeg skrev om i et annet innlegg har jeg kontroll på det jeg lagde på sløyden på skolen i barndommen. Det øvrige jeg fortsatt eier er musikkrelatert og fra tenårene og denne veien. Bøker med egne og andres sanger. Dikt og historier og skriverier som jeg kan knytte konkrete minner til når jeg blar i dem. Radioen jeg hadde med meg på hyblene i fem skoleår hjemmefra, og også etter det. I de fem årene skrev jeg en del eventyr. De fleste av dem var hentet ut av datidas politiske verden, med Per og Pål og alle de andre eventyrfigurene i rollene som politikere. Ingen av eventyrene tok jeg vare på, alle ble kastet og brent. Og i dag har jeg bare et av dem igjen. På grunn av at det sto på trykk i et par lokalaviser, sendt inn av norsklæreren min på gymnaset.

Å tenke, tenker, grublet, har glemt
Og det kommer ingen ting. Det skrekk-scenarioet tør jeg ikke se for meg. Forskere ved et kanadisk universitet mener at det å ikke huske alminnelige detaljer kan være et tegn på at hjernen er god på å skille fra hverandre verdifull og verdiløs informasjon. Og at det derfor kan være nyttig å glemme. Men, for meg som trenger å huske for å kunne skrive om det jeg burde ha glemt vil jo det være en katastrofe. Heldigvis har jeg gode kilder å støtte meg til den dagen katastrofen inntreffer. Om veldig, veldig lenge.

Kan man forresten huske feil? Vi satt i en lunsjpause og diskuterte en hendelse i fortida, en kollega og jeg. Han mente at jeg husket hendelsen feil, og la fram sin versjon. Jeg påsto da at man kan ikke huske feil. Fordi det man husker og forteller er sin egen oppfatning av det som skjedde. Og selv om det man forteller blir feil, forteller man likevel det man husker riktig. Man har bare oppfattet feil. Forvirret?

Hukommelsen er et komplisert og uforutsigbart verktøy. Skuespilleren George Burns skal visstnok ha sagt at først glemmer man navn. Så glemmer man ansikter. Så glemmer man å trekke opp glidelåsen. Og så ender det med at man glemmer å trekke den ned.

Takk for at du hang med helt hit.

Fakta sjekket hos naob.no
Bilde fra pixabay.com

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.