
Countrylegenden Bobby Bare er ikke den artisten jeg har lyttet mest på opp gjennom årene. Men det er ikke hans skyld. Jeg var bare seks år da han slapp sin første singelplate. Og elleve da han ga ut låten som ble hans første slager her i landet. Så da innrømmer jeg like like gjerne at jeg fikk inn musikken via av andre. Som så mye annen musikk. Jeg innrømmer også at jeg likte noe av det jeg hørte fra ham utover 60-tallet. Det var absolutt med på å utvide smaken min. Og mens jeg skriver dette innlegget lytter jeg igjen på noen av låtene hans for første gang på noen ti-år. Digitalt, og nesten 60 år etter gjennombruddet hans. Også det innrømmer jeg.
Om foreldrene mine hadde ei plate eller to med Bobby Bare er jeg ikke sikker på. Så om det var derfra eller fra radioen jeg fikk ham med meg den gang da, vet jeg ikke. Men musikken hans levde jo rundt meg tidlig i barndommen, og videre i årene etter. Og til og med det første bandet jeg var med på å starte i 1972, spilte de to låtene i dette innlegget en periode. Til tøffere toner tok over. For Bobby Bare var en populær herremann i omgivelsene mine, og langt utafor dem. Her i landet hadde amerikaneren to låter høyt oppe på salgslistene i 1963 og 1964. Hadde vi hatt offisielle hitlister for countrymusikk i Norge den gangen, hadde han nok tronet høyt på dem også.
Et Facebook-innlegg på bursdagen hans 7. april fra en country-fan og tidligere kollega, om en konsert og et møte med Bobby, ga meg idéen til å mimre litt om ham. Takk til deg med det innlegget.
Og apropos bursdag; Bobby Bare ble selvsagt døpt Robert, med mellomnavn Joseph, da han ble født musikalsk for 86 år siden. Han startet tidlig som låtskriver og artist, men fikk ingen lett start på karrieren. Han prøvde å skaffe seg platekontrakt utover 50-tallet med selvkomponert rock’n roll og lånt, bluesinspirert musikk. Men uten suksess.
Så, tidlig på 60-tallet, fikk han platekontrakt med Chet Atkins og plateselskapet hans. Og vinteren 1963, 27 år gammel, ga han ut sin femte singel. Og sin andre med Chet Atkins som sjef. Låten «Detroit City» ble Bobby Bare sitt internasjonale gjennombrudd, og en hit på begge sider av Atlanteren. I Norge toppet den salgslista til VG i tre uker, og lå innafor topp ti i 22 uker. Året etter fikk Bobby Bare Grammy Awards for «Detroit City», som årets beste countrylåt.
Flere artister har spilt inn «Detroit City», blant dem Tom Jones. Men ingen ble mer populær i Norge og hos meg med den enn Bobby Bare. Her er en liten dose likandes hjemlengsel. Klikk og lytt.
Også «500 Miles Away from Home» ble en populær låt i mine omgivelser, og i Norge og verden for øvrig. Den ble gitt ut høsten 1963. Låten lå innafor topp ti på VG-lista i elleve uker, samtidig med «Detroit City». Bare plassert bittelitt bak den. Her er «500 Miles Away from Home». Også den med et aldri så lite tøtsj av lengsel. Var det derfor jeg likte begge låtene den gang da?
Bobby Bare har vært på rundreise i Norge flere ganger med musikken sin, og har også holdt konserter her oppe i nord. Han har gitt ut rundt 40 album, og et enda større antall singler. Og nesten alle utgivelsene har vært fint plassert på countrylistene i hjemlandet. Han har spilt inn flere låter og album med andre artister, to av dem med Skeeter Davis. Én av låtene, «A Dear John Letter», ble en hit her hjemme i 1965.
Bobby Bare har mottatt små og store priser i hjemlandet for musikken sin. Og selvsagt er han innlemmet i Country Music Hall Of Fame. Det skjedde i 2013.
Takk for at du leste helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia og norwegiancharts.com
Lyd og bilde fra YouTube
Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.

Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.