Don Partridge, kongen av gatemusikanter

Kongen av gatemusikanter ble han kalt i musikkmiljøet i London, Don Partridge. Han hadde sin storhetstid på 60-tallet. Men han skrev låter, framførte musikken sin, og spilte inn plater helt fram til 2008. Jeg satt og bladde gjennom gamle kassetter fra 70-tallet, da jeg kom over to låter jeg hadde spilt inn på en kassett med mye annen musikk. Og hadde helt glemt at jeg likte dem for 45-50 år siden. Det ble et trivelig gjenhør. Og et lite innlegg om énmanns-bandet Don Partridge.

Britiske Don Partridge forlot barndomshjemmet i Portsmouth som 15-åring for å bli musiker i London. Og få år senere, tidlig på 60-tallet, var karrieren i gang. Sin første singel spilte han inn i 1965. Og det første studioalbumet med musikken hans kom ut i 1968. Enkle låter med enkelt akkompagnement; gitar, munnspill, kazoo, stortromme på ryggen, og en tamburin under armen. Fra det albumet ga han ut to singler som begge havnet på NRK sin radiohitliste Ti i Skuddet. Og det var der jeg oppdaget Don Partridge. De var så enkle, de fenget tenåringssjela mi av én eller annen grunn.

Vinteren 1969 leide Don Partridge Royal Albert Hall i London, der han samlet sine gatemusikant-venner til felles konsert foran 3.700 publikummere, og en slags avskjed med dem alle. Han hadde planer om å bli bandmusiker. Etter konserten dro han ut på turné med flere av vennene sine. Selv opptrådte han den sommeren på Wembley, i selskap med blant andre Status Quo og Yes. Så ble han bandmedlem. Og ga ut to album med det akustiske bandet Accolade i 1970 og 1971. Selv om halvparten av låtene var skrevet av Partridge oppnådde albumene bare middels suksess.

Don Partridge trivdes ikke i den typen rampelys, og gikk tilbake til tilværelsen som gatemusikant. Og ikke lenge etter flyttet han til Sverige. Der bodde han i noen år i Stockholm, og der spilte han inn to studioalbum. Det ene med ei blanding av egne låter og kjente coverlåter, det andre med bare egne låter. Han ble svært populær i Sverige, og fikk til og med gjennom en lov som ga gatemusikanter lov til å spille i gater og på torg der i landet.

Midt på 80-tallet flyttet han hjem til England. Og i 2004 ga han ut et nytt studioalbum med bare egne låter. Albumet var ei oppsummering av det han hadde opplevd på sine turnéer. Som eksempel; én av låtene het «The Night I Met Elton John». Året etter fikk han mer oppmerksomhet, da låten «Breakfast on Pluto» ble brukt i filmen med samme navn. Han hadde hatt en hit med den i hjemlandet i 1969. Fem år etter filmsuksessen, i 2010, gikk Don Partridge bort på Englands sørkyst, der han kom fra. 68 år gammel.

Låtene jeg har i samlinga mi, og som jeg altså hadde glemt, er «Rosie» og «Blue Eyes». Begge kom ut i 1968, og begge ga Don Partridge høye plasseringer på hitlistene i Storbritannia. «Rosie» klatret til fjerdeplass på singellista. Her i landet lå den på Ti i Skuddet i to uker den våren.
«Blue Eyes» fikk større suksess. Den havnet som best på tredjeplass på den hjemlige hitlista, mens ungdomsjuryene i Ti i Skuddet likte den i hele ti uker sommeren og høsten 1968.

Klikk og lytt i knappe fem minutter på énmanns-bandet Don Partridge, akkompagnert av gitar, munnspill, kazoo, stortromme på ryggen, og en tamburin. Jeg lover å lytte mer på mer av musikken hans.
Takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og musikalske.net
Bilde fra en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.