Rock med blås fra Chicago

Rock med jazzpreg var ikke musikken jeg lyttet mest på i min tidligste ungdom. Mine omgivelser og jeg var mer hekta på Beatles og Creedence og andre sånne pop-/rockhelter. Men et par år inn på 70-tallet skjønte jeg at også rock med blåsere hadde en plass i min brede musikksmak. Bandet som sto for vekkelsen var amerikanske Chicago. Og låtene var «25 Or 6 To 4» og «Make Me Smile». Og selv om bandet sto for både den tøffe og den myke, kommersielle varianten av jazzrock, fikk det meg til å lytte også på andre artister og band i samme sjanger.

Chicago, bandet altså, ble startet i 1967 i Chicago, byen altså. En gjeng unge musikere møttes for å spille rock’n roll. De valgte bandnavnet The Big Thing, endret det senere til Chicago Transit Authority, og forkortet det etter hvert til Chicago. Et halvt år etter oppstarten fikk Peter Cetera jobben som bassist og vokalist. De røffe stemmene til gitaristen Terry Kath og keyboardisten Robert Lamm hadde tatt seg av alt vokalt arbeid før det. Med Cetera sin inntreden fikk de mykere låtene en mykere vokal. Og flere fans blant de myke.

Terry Kath ble vokalmessig sammenlignet med Ray Charles, og var også en svært dyktig gitarist. Men bandet fikk ikke nyte godt av hans musikalitet lenger enn til 1978. I januar det året døde han av skuddskader etter å ha truffet seg selv i hodet ved et uhell. Han ble bare 31 år gammel.
Her legger jeg vekk resten av den nesten 60 år lange biografien om bandet og fortida deres, og nøyer meg med at Chicago fortsatt holder konserter og gir ut plater. Tre av medlemmene fra starten for snart 54 år siden, Lamm, Pankow og Loughnane, står fortsatt på scenen med bandet. Mens den øvrige besetningen de senere årene har bestått av bortimot tjue forskjellige musikere.

Jeg likte Chicago på 70-tallet. Bandet var et av mine tre store i det ti-året, sammen med Pink Floyd og Deep Purple. Det første albumet jeg skaffet meg, var en kassett med deres elleve største hits og go’låter fra perioden før 1974. En fin start på et langt musikalsk bekjenskap. Kassetten er velbrukt, men funker fortsatt på et vis. Deretter kom mer musikk i hus, på kassett, vinyl og CD. Men, jeg var kresen og skaffet meg ikke alt de ga ut. Det siste albumet jeg kjøpte var «Chicago 18», som kom ut i 1986. Og omtrent der stoppet innkjøpene til Chicago-samlinga i platehylla mi. Ikke på grunn av at Cetera hadde forlatt bandet. Men mest fordi jeg den gang syntes at Chicago var best på 70-tallet.

Som så mange andre artister på den tida, oppdaget jeg Chicago på NRK sin radiohitliste Ti i Skuddet og på Radio Luxembourg. «25 Or 6 To 4» toppet Ti i Skuddet i fire uker høsten 1970, og lå på lista i elleve uker. Salgsmessig ble den bandets nest mest solgte singel her i landet.
«Make Me Smile» fikk ikke like stor suksess i Norge på de nevnte listene. Men den ble en favoritt hos meg og mange andre i mine musikalske omgivelser da den kom ut, og var nok Chicago sin mest spilte låt på hybelen i Harstad etter at jeg hørte den første gang. Begge låtene kom ut på albumet «Chicago II». Her er de, i omvendt rekkefølge. Klikk og lytt.

Chicago har hatt 20 album innafor topp 20 på norske VG-lista. Deres første album, «Chicago Transit Authority», solgte til hele 32 uker på lista. Det er likevel ikke deres høyest plasserte her i landet. Det sørger tre forskjellige samlealbum for. Her er «Does Anybody Really Know What Time It Is?» som er én av låtene fra debutalbumet.

10. juli 1972, på 20-årsdagen min, kom «Saturday In The Park» ut på albumet «Chicago V». Låten traff meg midt i, og har alltid vært blant mine største Chicago-favoritter. Albumet ble sikkert ikke gitt ut på den datoen for å hedre meg, og har sikkert ingen ting med bursdagen min å gjøre. Først da jeg skrev dette innlegget i påsken 2021, oppdaget jeg sammentreffet. Uansett, jeg liker «Saturday In The Park».

Jeg kunne ha stappet dette innlegget fullt av låter jeg liker og ofte lytter på fra Chicago sin diskografi. Jeg har valgt å hoppe videre fra 1972 til 1977 og låten «Baby, What a Big Surprise» fra albumet «Chicago XI». Låten ble skrevet og sunget av Peter Cetera. Og den var deres siste topp ti-singel på listene før Terry Kath sin tragiske bortgang.

«If You Leave Me Now» troner høyt oppe på den lange lista over mine Chicago-favoritter. Og havnet etter hvert på repertoaret til bandet jeg spilte i. Den kom ut noen dager etter bursdagen min i 1976 på albumet «Chicago X», deres tiende, altså. Låten lå i 15 uker innafor topp ti på VG-lista, og er deres mest solgte singel i Norge. Chicago fikk sin første Grammy Award med låten. Klikk og lytt på Chicago og Peter Cetera, som har skrevet også denne.

Chicago har vært nominert til Grammy Awards et tjuetalls ganger for musikken sin, og har vunnet prisen fem ganger. I 2020 mottok bandet prisen Grammy Lifetime Achievement Award, som enkelt forklart går til artister som har vært viktige og betydd mye for utviklingen av sin musikkstil. Og i 2016 ble de syv Chicago-medlemmene fra 70-tallet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Du ser dem på bildet øverst.
Chicago har når dette skrives gitt ut 37 album, det siste i 2019. Av dem har jeg åtte av de 18 første i hylla mi, og mye av musikken deres digitalt. Og trives veldig godt med det.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Bandbilde fra ultimateclassicrock.com
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.