Melodiøse, mektige Moody Blues

Moody Blues-bassist John Lodge sin «Nervous» har jeg skrevet om før, da jeg for litt mer enn to år siden skrev om albumet låten kommer fra. Og en kveld i mai ble den hentet fram igjen. Siden jeg ofte er innom YouTube sitt musikkutvalg til bruk i innlegg jeg skriver, kommer det forslag på låter som man mener passer meg ut fra søk jeg har gjort. Og denne kvelden ble til en senkveld sammen med The Moody Blues. Jeg innså fort at platene mine med dem har vært spilt for lite de siste årene. Og at det absolutt var på tide å lytte på dem igjen.

Med unntak av en rundt tre års pause på 70-tallet, har bandet vært på veien kontinuerlig siden oppstarten i Birmingham i 1964. Som så mange andre rock-band på den tida spilte de fra starten rhythm & blues. De ga ut to singler det første året. Og allerede ved årsskiftet 1964/-65 fikk de en hit på begge sider av Atlanteren med nummer to, «Go Now». Låten var populær, men albumet den kom fra gjorde seg ikke særlig bemerket på salgslistene.

Bandet slet med platesalget og økonomien, og måtte finne nye musikalske veier. De var ikke fornøyd med kritikken for det første albumet, og heller ikke med de 7-8 singlene de ga ut etter «Go Now». I 1966 erstattet vokalisten og gitaristen Justin Hayward og bassisten John Lodge to tidligere medlemmer i bandet. Og i 1967 kom bandets album nummer to, «Days of Future Passed». Til det albumet hadde de to medvirket til å endre musikkstilen til en blanding av rock og symfonisk musikk.

Albumet var et konseptalbum, med låter med felles tema i tekster og melodier. Og det var et av de første albumene i Storbritannia som ble gitt ut i sjangeren progressiv rock. The Moody Blues ble i årene etter utgivelsen karakterisert som et foregangsband i utviklingen av symfonisk og progressiv rock. På lik linje med Pink Floyd og Led Zeppelin. Og bandet sin symfoniske musikk ble etter hvert til stor inspirasjon for band som Genesis og Yes, og også Electric Light Orchestra.

Én av låtene på «Days of Future Passed» var «Nights In White Satin». Den ble gitt ut som singel i 1967, og fikk suksess i hjemlandet og en del andre land i Europa. Bare ikke i USA. Der hadde albumet havnet høyt oppe på listene, men ikke låten. I 1972 ble den gitt ut som singel for andre gang. Og denne gangen lyktes bandet med å få platekjøperne i USA til å like låten helt opp til andreplass på Billboard-lista. Og The Moody Blues ble svært populære på andre sida av Atlanteren. Klikk og nyt «Nights In White Satin».

«Tuesday Afternoon» er en minst like stor favoritt hos meg fra albumet «Days of Future Passed». Klikk og nyt The Moody Blues fra 1967.

Bandet ga ut seks nye album de neste fem årene etter 1967, og tre av dem er blant deres mest solgte i Norge. Med populære og gode låter som «Question», «Isn’t Life Strange», «I’m Just a Singer (In a Rock and Roll Band)» og «Ride My See-Saw». Sistnevnte husker jeg fra NRKs Ti i Skuddet årsskiftet 1968/-69, der den lå på lista i fire uker. Den ble The Moody Blues sitt eneste bidrag i det programmet.

Etter en Asia-turné våren 1974 trengte og tok bandet en pause for solokarrierer og omstart. Og i 1977 bestemte medlemmene seg for igjen å spille inn plater og å holde konserter som The Moody Blues. Etter omstarten, og spesielt utover 80-tallet, ble musikkstilen igjen lagt om. Fortsatt med symfoniske ballader og rocklåter, men med mer bruk av strykere og synthesizere. Og de dyttet ikke meg fra seg av den grunn.

Etter omstarten og fram til 2003 ga The Moody Blues ut ni studioalbum, og flere livealbum. Og en aldri så liten bunke singler. Og bandet har fått mye heder og ære for musikken sin. En skribent i The Guardian var i 2015 klar på at The Moody Blues fortjente å bli innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Han kalte dem rockens glemte helter, og klandret rock-skribenter som ikke hadde tatt dem seriøst.

I dag består bandet av Justin Hayward, John Lodge og trommeslageren Graeme Edge. Som for øvrig fylte 80 år i mars 2021. Han har vært med fra starten i 1964. En annen av grunnleggerne det året, vokalisten og fløytisten Ray Thomas, sluttet i bandet i 2002 på grunn av sykdom. Han gikk bort i 2018. Og bare noen måneder etter hans død ble The Moody Blues innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
Bildet øverst er av de fire, fra rundt tusenårsskiftet.

Deres tiende album «Long Distance Voyager» fra 1981 er smekkfullt med melodiøse, stemningsfulle låter. Og jeg liker melodiøs musikk. Albumet ble populært her i landet, og også i USA der det toppet Billboard-lista. Her er én av låtene, «Meanwhile». Melodiøs så det holder, og med et drivende refreng. Og et bevis på hvorfor The Moody Blues er innlemmet også i Vocal Group Hall of Fame.

«Blue World» er én av flere fine låter på albumet «The Present» fra 1983. Også det står i platehylla mi, og skal i tida framover nytes mer enn én gang.

Jeg avslutter med «Nervous», låten som altså er årsaken til dette innlegget. Jeg har nynnet på låten i flere dager nå, og konstatert at teksten fortsatt sitter som et skudd. Selv om jeg ikke kjenner meg igjen i den. Men likevel. «Nervous» er den fineste låten på albumet «Long Distance Voyager». Og The Moody Blues sin beste. I mine ører.
Klikk og nyt, og takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Bandbilde fra Reuters
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.