På 60-tallet visste jeg lite om artister, band og deres bakgrunn og historie. Jeg interesserte meg ikke særlig om hvorfra og hvorfor og hvordan og hvem. Navn på artister og låter holdt i massevis. Rundt midten av 70-tallet begynte jeg å kjøpe og lese popmagasiner og musikkaviser. Og med dem kom interessen og nysgjerrigheten for artistene bak musikken. Utover 2000-tallet har letingen etter musikk og musikere foregått på internett. Og det er bare noen år siden jeg oppdaget at jeg i mer enn 40 år har hatt et par favorittlåter sunget av den engelske vokalisten Tony Burrows. Og den kunnskapen ble til et innlegg i en musikkblogg. Her er en litt annen vri på historia om ham.
Session-musiker
Tony Burrows hadde en innholdsrik karriere på 60- og 70-tallet. Fra en vokalkvintett i tenårene fra rundt 1960, via en vokaltrio, før han i 1967 satset videre som såkalt session singer. Det vil si en som tar oppdrag som vokalist eller korist ved plateinnspillinger eller konserter. Det førte ham inn i platestudio, der han etter hvert fikk synge med storheter som blant andre Elton John og Cliff Richard. Og han oppnådde fint plasserte hitlåter som vokalist for hele seks band i løpet av noen få år.
Fra 1966 sang Tony Burrows med vokaltrioen The Ivy League, startet to år tidligere av låtskriverne John Carter og Ken Lewis. I 1967, etter tre album og to singler, ble The Ivy League forvandlet til The Flower Pot Men. Tre vokalister med et backingband bestående hovedsakelig av studiomusikere, og med Burrows som en av vokalistene. To av backing-musikerne var to medlemmer fra førsteutgaven av Deep Purple; Jon Lord og Nick Simper. Bandet fikk bare én hit, «Let’s Go to San Francisco».
Fire internasjonale hits på fire måneder
Den første kom i januar 1970 med The Brotherhood Of Man. Låten var «United We Stand». Denne utgaven av bandet var ikke den samme som vant Eurovision Song Contest seks år senere.
Den andre i februar 1970, med Edison Lighthouse, som klorte seg fast på førsteplassen på hitlistene i hjemlandet i fem uker på rad. Låten var «Love Grows (Where My Rosemary Goes)».
Den tredje kom i mars 1970. Da sang Tony Burrows for bandet White Plains på låten «My Baby Loves Lovin'».
Hit nummer fire kom i april 1970 med humor-duoen The Pipkins. Låten var «Gimme Dat Ding».
Som om ikke dette var nok; i mai 1970 ga Tony Burrows ut sin første solo-singel med låten «Melanie Makes Me Smile». Den havnet innafor topp 100 på listene i musikk-konglomeratet USA, men rakk ikke helt opp i hjemlandet. I tillegg til den singelen, ga han i årene 1970-1976 ut 12 singelplater som seg selv. Han er for øvrig den eneste musikeren som har stått på scenen med to band i samme TV-sending på BBC sitt hitliste-program Top Of The Pops. Og det skjedde i hele fire sendinger i 1970.
I 1974 sang Tony Burrows med The First Class, som fikk en internasjonal hit samme år med låten «Beach Baby». Og i 2011 fikk han en høythengende pris fra en låtskriver-organisasjon for sin innsats for musikken.
Mine to 1970-favoritter
Her i landet bestemte ungdomsjuryene i Ti i Skuddet at «Love Grows (Where My Rosemary Goes)» skulle ligge på lista i 12 uker. Låten er fortsatt en av mine store favoritt-poplåter fra 1970. Og den har en aldri så liten del av skylda for at dette innlegget ble til. Her er gla’låten til Edison Lighthouse. Med Tony Burrows som vokalist, altså. Klikk og lytt.
Humor-duoen The Pipkins, med Tony Burrows og Roger Greenaway, holdt konserter, lekte og showet og i et knapt år. Med karrierestart og karrierestopp i 1970. Duoen spilte inn 12 låter som de fordelte på et halvt studioalbum, pluss tre singler. Andre halvdel av albumet fikk det råferske bandet The Sweet benytte seg av.
The Pipkins fikk en internasjonal hit med låten «Gimme Dat Ding», som også var tittelen på deres halvdel av albumet. Den er skrevet av duoen Albert Hammond og Mark Hazlewood, og noen har kalt den musikkhistoriens første rap-låt. Med stemmen til Burrows langt der nede, og stemmen til Greenaway høyt der oppe. Jeg liker humørsprederen «Gimme Dat Ding». Fra 1970. Spill den høyt.
The Pipkins ga like før karriereslutt i 1970 ut de 12 innspilte låtene sine på et helt album i USA. Med grei suksess, og plassering på Billboard-lista. Noe som var stort i jungelen av artister og plater på andre sida av Atlanteren i den tida. Siste låt på albumet var «Hole In The Middle», som handlet om faren med å ha et hull i midten av ei vinylplate. På originalinnspillingen ble låten avsluttet med at The Pipkins falt gjennom hullet, og ble borte. For godt.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og officialcharts.com
Lyd fra YouTube
Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.
Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.