Å reise med lokalbåten til Harstad var stor stas

Dampskipskaia på Moa var et treffsted for flere av oss unger da lokalbåten anløp hjembygda Grov sist på 50- og første halvdel av 60-tallet. Lokalbåtene kom fra Harstad, og vi småguttan på kaia kunne navnet på stort sett alle. Vi kjente utseendet på de fleste av dem, både de gamle dampbåtene og de nyere, finere båtene. Vi tok dem på utseendet, og de eldste av dem på røyken allerede da de runda Kalvskinnet.

Å være med pappa på tur med lokalbåten til byen var en stor opplevelse for en pjokk som meg, fra den glei fra kaia på Moa til vi var framme i byen. Båten anløp to-tre andre steder på reisen til Harstad. Og jeg kunne følge med på reisen og på det som skjedde under anløpene både fra dekk og fra vinduene i salongen. Salongen med lukta fra maskineriet og de harde skinnsetene.

Ku på bytur
Varer ble heist ombord og heist på land. Kanskje skulle ei ku i spesialbygd konteiner på bytur uten at den visste hvorfor, da den ble heist ombord. Fulle melkespann skulle til meieriet i byen for å tømmes og bli til drikkbar melk. Folk i alle fasonger og alle aldre kom ombord. Noen hadde pyntet seg litt for turen, og de fleste hadde samme reisemål som oss. Byen.

Men, ærendet var ikke det samme for alle som for pappa. Han hadde med seg byveska med viktige papirer, han var på jobb. Og akkurat den delen av byturen var ikke like spennende for meg. Muligens litt kjedelig. Som regel tok han jobbturene alene, men det hendte at jeg fikk være med i skoleferier og på andre fridager.

Da kunne det bli mye venting for meg under besøkene hos produsenter og grossister der han avtalte priser og mengder og innkjøp av varer som skulle selges på samvirkelaget i Grov. Fra leverandører av kjøtt og flesk og pølser og mel og maling og sengetøy og pyntegjenstander. Og annet som folk i hjembygda hadde bruk for.

Mat måtte man ha
Da båten klappet til kai i byen visste jeg hva første post på programmet var. Den korte spaserturen opp fra kaia gikk rett inn på Kaffistova. Reisende mannfolk måtte ha mat i magen tidlig på morran, før jobbinga begynte. Og jeg fikk det jeg hadde gledet meg til. Patent, ei brødskive med stekt bacon og et speilegg på toppen. Pappa var snill med sin eneste sønn så langt i livet. Sånn frokost fikk jeg ikke servert hjemme på travle morgener med fokus på full fart til skolen eller full fart ut for å leke med kompiser.

Til øyelegen
Tidlig i skolegangen ble det oppdaget at jeg var nærsynt. Jeg måtte begynne å bruke briller, og det førte til en ny tur til byen med lokalbåten. En øyelege fra et sykehus litt lenger nord hadde månedlige kontordager i Harstad. Han var eneste den eneste i vårt område som utførte den typen synsundersøkelse jeg måtte ha. Men, før vi vandret bort i gata og opp trappa til kontoret hans, måtte selvsagt Kaffistova besøkes.

Selvsagt ble det patent på meg før jeg havnet i stolen til den fremmede mannen. Som var av den strenge typen man ikke snakket til før man ble spurt. Øyelegen undersøkte meg nøye, og fant ut at jeg hadde veldig skjev hornhinne på venstre øye. Og derfor veldig svakt syn på øyet. Senere ble det jevnlige besøk hos samme øyelege.

Senere fikk jeg innkalling til sykehuset han jobbet på i Tromsø. Da måtte min nye mamma og jeg ut på tur med lokalbåten til Harstad. Men, den morran ble det ikke tid til patent på Kaffistova. Vi gikk rett ombord i hurtigruta M/S Kong Olav, med medbragt mat og drikke i bagen. Som reisende flest på den tida. Besøket hos øyelegen på sykehuset med de fryktelig lange korridorene gikk greit og uten strenge kommentarer.

Mannen med ølskummet
Ventetida samme kveld før den nattlige turen med hurtigruta hjem igjen tilbrakte vi på en kafé nær kaia i Tromsø med åpningstider tilpasset reisende. Der satt en del voksne i samme ærend som oss, og jeg var muligens den yngste. Jeg hadde aldri vært på et sånt sted så sent på kvelden. Og jeg hadde aldri sett noen drikke øl av et så stort krus som han mannen som satt alene ved et lite bord nær oss.

Jeg hadde heller aldri sett en mann med så lang og krokete nese. Hver gang han tok en slurk av det store kruset, hang det ølskum igjen på nesetippen. Og hver gang tørket han skummet av nesen med håndbaken med en elegant håndbevegelse. Jeg husker ikke mange detaljer fra turen, men akkurat den hendelsen sitter fast i minnet.

Familien min og jeg hadde reist flere turer med hurtigruta opp gjennom årene før Tromsø-turen. På ferieturer som alltid startet med en reise med lokalbåten fra hjembygda til byen. Hver sommer i barndommen min ble ferieturene lagt til bestemor og bestefar på Helgeland, eller til familie i Finnmark eller Trøndelag. Med hurtigruta.

Båtene vi reiste med kunne være de gamle traverne Ragnvald Jarl, Erling Jarl, Nordstjernen, og flere andre. Felles for dem alle var små, smale lugarer med over- og underkøyer i jern. Og en vask innerst, under det runde koøyet. Vinduet, for de uinnvidde. Med mye lyd fra motorene, og skramling og bråk under anløpene. Noe som førte til lite søvn på oss unger. Men, det hadde sikkert sin sjarm. For de voksne.

Noen uker senere var vi hjemme igjen. Og da lokalbåten la til kai på Moa etter hjemturen fra Harstad, visste vi unger at ferien var over. Som dette innlegget også er. Takk for at du leste helt hit.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.