Jeg er nabo med egen innkjørsel

For syv år siden når dette skrives flyttet jeg tilbake til landsbygda etter å ha bodd i byen i noen måneder mer enn 41 år. Barndommen og ungdommen min hadde jeg på landet, inkludert to videregående skoleår borte hjemmefra. Så ble det tre videregående skoleår i en by, før jeg igjen fikk litt mer enn ett år i hjembygda. Gjennom de neste 41 årene i byen var jeg nabo over, nabo under, nabo ved siden av, og nabo i midten. I dag er jeg nabo med egen innkjørsel.

Ble byboer
Nettopp fylt 21 år fikk jeg et fristende tilbud om jobb i byen. Og jeg lot meg friste. Det å jobbe i et stort og velkjent firma som solgte datidas radio-/TV-utstyr, musikk og etter hvert musikkinstrumenter var selvsagt midt i blinken for en musikkfrik som meg. Og ikke minst var det nytt og spennende å jobbe og bo i byen. Jeg hadde spilt i band i hjembygda. Da jeg flyttet hjemmefra ble derfor gitaren og noen flere av mine eiendeler med på det lille lasset. Etter noen uker med vantrivsel på en liten hybel med utsikt til en bakgård og med ingen lydisolasjon mot naboen vegg i vegg, havnet eiendelene mine og jeg i en større sokkel-hybel høyt oppe i en av byens åser. Og jeg ble nabo i etasjen under. Med utsikt.

Etter et halvt år i byen kom tilbudet om å bli med på oppstarten av et nytt band. Og manglende fritidssysler ble et ukjent begrep. Med øvinger flere ganger i uka og spillejobber i helgene, pluss av og til ellers i uka. Ute på bygda og i byen. Livet ble travelt for 21-åringen. Det ble mindre tid til andre tanker, og dårlig tid til planlegging av framtida. Jobben, musikken, et utvalg venner, og familien i hjembygda, var viktigst. Jeg levde der og da utover 70-tallet. Og jeg hadde underveis fått tilbud fra sjefen i firmaet om å leie en hybelleilighet han eide med mer enn ett rom, og å bli nabo helt øverst. Oppe under mønet.

80-tallet var godt i gang da jeg hadde flyttet ut av sentrum og inn i ei skikkelig sokkelleilighet. Med mange rom, flott kjøkken og egen parkeringplass utafor. Og med månedlig husleie på 927 kroner måneden – æresord, nøye regulert etter Stormbulls prisindeks. Jeg var igjen blitt nabo under, og livet tok ei ny og behagelig vending. Kjærligheten grep tak i meg og irettesatte meg. – Skjerp deg, gutt! Tenk framover i tid! Du nærmer deg tretti! Du må skaffe deg et helt annet liv, et familieliv!

Man krangler ikke med kjærligheten og fornuften, og det endte med giftemål. Med mange gjester og gratis dansemusikk fra mine bandkompiser. Og ikke nok med det. 20 måneder senere kom ei nydelig, lita datter til verden. Alle som hadde hvisket og tisket om en mulig voksende babymage allerede i bryllupet fikk seg en lærepenge. Og forresten; tre måneder før hun ble født hadde vi flyttet inn en mer passende bolig, i rekkehus sør for byen. Jeg hadde i løpet av ti år steget i gradene fra en liten, utrivelig hybel til bolig med utsikt hjemover. Og blitt nabo i midten.

Ny jobb, ny fritid
To år senere tok livet igjen ei vending. Jeg fikk telefon fra en avdelingsleder i byens avis. Han ville gjerne ha meg på besøk neste morra for en prat, med ham og avisas disponent. Som økonomisk intelligente toppsjefer ble kalt den gangen. Da jeg gikk ut av avishuset etter en det timelange møtet den morran, gikk det opp for meg at jeg hadde fått ny jobb og ei fin lønnsøkning. Litt mer enn 14 år i butikk var over. Og da har jeg tatt med det litt mer enn ene året i min fars dagligvarebutikk i bygda der jeg bor i dag, før jeg flyttet til byen. Den dagen i 1986 visste jeg lite om at mediebransjen skulle bli mitt yrke de neste 28 årene. Fortsatt som nabo i midten.

Og hva med fritida? Jo, det siste tiåret i forrige årtusen og ti år inn i dette, hadde jeg flere varierte styreverv. I en lang periode hadde jeg på det meste seks sånne samtidig, både i mediebedriften og på fritida. Samtidig. Jeg var styreleder eller nestleder i fire av dem. Samtidig. Et av vervene var i styret i en organisasjon som organiserer og arrangerer fysisk aktivitet for bedriftsansatte. I den satt jeg som styreleder lokalt og nestleder regionalt i åtte travle år. Og fikk være med på å styre og stelle og arrangere mange sportslige aktiviteter og turneringer.

En sprekere hverdag
Jeg skriver dette på grunn av flotte opplevelser, og som en takk. Og ikke som selvskryt. Én av aktivitetene jeg var så heldig å få være med på å starte var fjellvandrings-aktiviteten Ti på Topp. Det ga behagelige frysninger på ryggen å se begeistringen og responsen fra brukerne på både den og de andre aktivitetene, og å få oppleve engasjementet hos alle som var med på å arrangere dem. Bedriftsidretten ga meg minner jeg ikke har planer om å glemme. Og jeg tar til meg min bittelille andel av stolthet når jeg vet at Ti på Topp ble adoptert av nærmest hele landet, basert på vårt konsept.

Ti på Topp førte også til ukentlige fjellturer og turer i skog og mark sammen med venner og kolleger. Flere av de mange fjelltoppene i området rundt byen ble inntatt av oss. Og jeg fikk en enda sprekere hverdag. Den litt langhåra musikk-friken som holdt seg i scene-form med å spille fotball og litt volleyball, var i tillegg blitt en korthåret fjellvandrer. Musikkaktiviteten var delvis satt på bås, og hadde blitt en litt mindre hobby. Og det var helt greit for meg.

Jeg trengte stillheten
Da jeg avsluttet tilværelsen i byen var jeg fortsatt nabo i midten. I midten var også dagen i november for syv år siden da jeg satt hjemme i stua en formiddag, med kaffekruset foran meg, og med tankene et helt annet sted. Jeg hadde avtalt med forrige eier av boligen der jeg nå bor om å overta huset den høsten. Leie huset eller kjøpe det. Brått og brutalt bestemte jeg meg den formiddagen. Jeg måtte fortest mulig ut på landet til stillheten og roen. Hodet mitt trengte begge deler sårt. Huset på bygda skulle kjøpes, og leiligheten i midten skulle selges. Jeg ville hjem.

En måned senere var jeg tilbake på bygda, 13. desember 2014. Tre dager etter at huset hadde blitt mitt. Riktignok ikke i hjembygda, men ikke så langt unna. Jeg er storfornøyd med avgjørelsen, og har ikke angret et eneste sekund. I 2011 og 2017 fikk jeg to fine barnebarn, og dattera mi og de to er bare en liten kjøretur unna. Og vi møtes med mer glede og snakker sammen oftere og på en annen måte nå enn da vi bodde tettere innpå hverandre. Jeg holder kontakten med flere av dem jeg levde blant i byen. I dag bremser vel og merke koronapandemien på sosialt samvær. Men vi chattes og snakkes, og noen av oss møtes så ofte som vi mannfolk synes er tilrådelig og tilstrekkelig.

Jeg savner delikatessedisken
Jeg innrømmer at jeg var spent på hvordan det nye, gamle livet på landet ville bli, siden jeg etter 41 år var blitt vant med å ha alt rundt meg nærmest i gå-avstand. Det å måtte sette seg i bilen for å dra på butikker, til tannlegen, til optikeren, på kafé eller andre steder, har gått helt fint. Jeg savner riktignok delikatessedisken med byens beste nygrillete kylling og andre lettvinte godbiter. Jeg savner å møte kjenninger på impulsive spaserturer i byens folkepark. Jeg savner impuls-treffene med kjenninger på byens kaféer. Men alt det fungerer også uten impuls, og er egentlig bare en knapp times biltur unna.

Her i bygda har jeg til gjengjeld familie knappe to gå-minutter unna, inkludert tida det tar å knyte skoene. Jeg bruker nemlig ikke mokkasiner lenger. Jeg har venner rundt meg i nærområdet. Jeg har lysløype og turløyper i gå-avstand fra boligen. Jeg må bare bli flinkere til å finne tilbake til den fredelige naturen litt lenger unna boligen. En operasjon for fire år siden parkerte meg litt psykisk, og mest fysisk. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til det blir vår. De nye turskoene står og venter.

Roen og stillheten rundt meg er fortsatt uvant. Jeg blir fort nysgjerrig på lyder eller ulyder utendørs, og legger fort merke til ting jeg ser rundt meg. Fordi de fortsatt er nye for meg. I byen var det ikke sånn, der var det lyder og liv hele tida. Men, livet på landet har fått meg til å senke skuldrene. Og det har fått meg til å tenke som jeg gjorde på 70-tallet, ved å leve her og nå. Derfor stortrives jeg med tilværelsen på landet, som en nabo med egen innkjørsel.

Takk for at du leste dette personlige og ærlige julebrevet. God jul alle sammen, når den tid kommer.

Bildebakgrunn fra pixabay.com

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.