Da skøyteløperne barberte snøkanten og Beatles sang yeah, yeah, yeah

Da verden gikk inn i det nye året 1964 var jeg elleve år gammel. Eller elleve og et halvt, som jeg ville ha sagt den gangen. Viktig det halve året, spesielt i barndommen. Jeg har skrevet mye om min og mine omgivelser sin barndom i andre innlegg. Men, det dukker stadig opp nye minner, og mange av dem vokser fra å være en idé til å bli et innlegg som dette.

Vi lyttet ofte på radio i den tida. Favoritten i stua blant sportssendingene på vinterstid var skøyteløp. Og jeg kunne navnene på de fleste store skøyteløperne. På andre sida av veien på Moa bodde Roar, en jevngammel barndomsvenn. Han kunne navnene på enda flere skøyteløpere enn meg. Og med årene ble han en stor skøytetilhenger og en dyktig skøyteløper. Mens jeg valgte en annen hobby; musikken.

Han vant som regel hver gang
På marka nedenfor huset der Roar bodde måket vi det vi kalte en skøytebane. Med indre og ytre bane, og vekslingsside. Der arrangerte vi det vi kalte skøyteløp. Vi tok i bruk og ga hverandre navn basert på skøyteløpere vi kjente fra media. Og vi hadde såpass peiling at vi kunne diskutere hvor gode de forskjellige skøyteløperne var, og hvilke plasseringer og tider de hadde på de forskjellige distansene. Så sprang vi rundt og rundt, med antall runder tilpasset det omtrentlige antall runder på de egentlige distansene.

Vi kunne være Knut Johannesen, Per Ivar Moe, Fred Anton Maier, Magne Thomassen og andre når vi lekte NM. Og Eduard Matusevitsj, Kees Verkerk, Viktor Kositsjkin, Rudie Liebrechts eller Jonny Nilsson når vi lekte EM eller VM. Eller, egentlig var vel ikke sistnevnte så populær. Han var jo svensk. Skoene vi sprang i kunne være vinterskoene vi gikk med til daglig. På kalde dager var vi godt innpakket, slik at ikke bare kondisen men også antrekket kunne bestemme farta og plassering på resultatlista. Roar vant som regel hver gang.

De ordentlige skøyteløpene
Den gangen deltok de ordentlige skøyteløperne i konkurranser på lørdager og søndager. Og bare mesterskapene ble sendt på radio. Hjemme hos oss var NRK sine radiosendinger kilden vi brukte for å få med oss innsatsen til skøyteløperne i NM, EM og VM før midten av 60-tallet. Radarparet Knut Bjørnsen og Per Jorsett kommenterte, og de var så flinke at vi som satt foran radioen enkelt kunne se for oss hvordan løperne lagde kluss i vekslinga, barberte snøkantene eller slapp den ene armen i svingene.

I 1964 fikk vi med oss at Per Ivar Moe ble norgesmester for herrer. Og at EM på Bislett ble vunnet av sovjetrusseren Ants Antson, med Per Ivar Moe som beste nordmann på tredjeplass sammenlagt. Og akkurat det var hele Norge skuffet over, fordi året før ble nordlendingen Nils Aaness europamester, med Knut Kupper’n Johannesen, Per Ivar Moe og Magne Thomassen på de tre neste plassene. Firedobbelt norsk, altså.

Damenes VM i 1964 ble vunnet av datidas dominerende kvinneløper, Lidija Skoblikova fra Sovjetunionen. Herrenes VM ble vunnet av Knut Johannesen. I hans siste internasjonale konkurranse i karrieren, og dermed hans siste internasjonale gullmedalje. Noen uker tidligere vant han 5.000-meteren i OL i Innsbruck, med Per Ivar Moe som nummer to og Fred Anton Maier på tredjeplass på distansen. Gullmedaljen hans ble for øvrig den eneste norske skøyte-medaljen i den olympiaden.

Vi ville mye heller ha det artig
Min eneste aktive befatning med skøyter, utenom lekeaktiviteten i hagen til Roar, var forsøkene på å gå langs veien mellom Moa og skolen med skruskøyter. Det har jeg skrevet om før. Og det har jeg ingen planer om å rippe opp i. Roar, derimot, var en kløpper på det understellet. Han hadde tilgang til et par lengdeløpere, ordentlig utstyr altså.

Jeg var heller ikke så veldig glad i skoleskirennene. Der vi måtte konkurrere om å ha størst mulig fart på bortoverski og nedoverski. Jeg presterte som regel å ramle i begge øvelsene, og kom alltid i mål på den nedre halvdelen av resultatlista. Jeg likte aller best å gå skiturer i et behagelig tempo, sånn som vi gjorde da vi var på hytta ved Skoddebergvannet om vinteren. Og så var det enda artigere å spille fotball. På Øyrspira, så fort snøen hadde forsvunnet. Gjerne hver eneste dag.

Utafor skøytebobla og rundt oss i samfunnet skjedde det selvsagt andre ting. Vi unger var ikke så opptatt av at Astafjord kommune, som vi bodde i, fra 1. januar 1964 hadde blitt mye større og blitt til Skånland kommune. Vi visste hvem ordføreren i kommunen var, for han bodde nær skolen i Grov. Og vi hadde hørt de voksne prate om Einar Gerhardsen, som var statsminister i Norge. Men, vi visste ikke så mye om ham, fordi på skolen lærte vi mest om ting som skjedde langt borte for fryktelig mange år siden. Dessuten var vi mye mer opptatt av å ha det artig.

En veldig kort periode i barndommen satt jeg i veigrøfta med ei lita notisbok og en blyant for å skrive ned registrerings-numrene på bilene som rullet forbi. Og i 1964 var ikke bilene så alt for mange. Veien gjennom bygda var på den tida bare en vei som ble brukt av de som skulle til og fra Grov. Det ble gjerne til at det var de samme bilene som kjørte forbi neste dag. Eller att og fram. Så den bittelille hobbyen ble kortvarig, og var egentlig en dårlig idé. Etter det jeg kan huske varte den bare i to dager. Og bare den første sida i den lille notisboka ble brukt.

Yeah, yeah, yeah
Foreldrene mine, søstra mi, lillebroren vår og jeg bodde i leiligheten i andre etasje på samvirkelaget på Moa. Og det var den sommeren i 1964 jeg ble en evigvarende tilhenger av den freske og bekymringsløse musikken til The Beatles. På verandaen på andre sida av veien, fra en liten radio med platespiller som bare kunne spille singelplater. Musikken deres var helt annerledes enn det som kom ut av radioen og som foreldrene mine lyttet på hjemme i stua.

En av Beatles-melodiene jeg falt for, og som i ettertid alltid har vært blant mine favoritter var «She Loves You». Og hvorfor er akkurat den med i dette innlegget? Jo, fordi mens vi sprang rundt og rundt og lekte Kupper’n og Maier og Kositsjkin og flere andre i januar dette året, var favoritten min landets mest solgte singelplate. Det lærte jeg myyye senere.

Så hva passer vel bedre enn å avslutte dette innlegget med denne glade, renoverte musikkvideoen der Paul, George, John og Ringo drar i gang «She Loves You». Klikk og lytt.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos no.wikipedia.org og ssb.no
Bildebakgrunn fra nrk.no
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.