Om pausefisker, hørespill, manneblader og sånt for 60 år siden

Under en telefonsamtale med kompisen min over veien på Moa på 60-tallet, mimret vi litt om tida da vi fikk tilgang til verden utafor via TV-sendinger – unnskyld, fjernsynssendinger. Og sånt blir det blogginnlegg av. Her kan du lese om noen av mediene vi omga oss med i bygda. Og jeg har tillatt meg å hoppe litt rundt i barndommen, uten å bry meg om konkrete årstall. Fordi jeg kan.

Midt på 60-tallet ble det første fjernsynsapparatet tatt i bruk i ei stue i hjembygda mi. Ryktet hadde nådd oss gutta på Moa. Og sammen la vi en dag i vei på den rundt halvannen kilometer lange gåturen innover bygda til familien Bertheussen, for å beskue nyvinningen i stua. Nysgjerrige som vi var. Med lua i handa banket vi på døra, og spurte høflig om vi kunne få lov å komme inn og se på fjernsyn.

Pausefisker
Selvsagt fikk vi det, vi var jo snille unger. Om det vanket et glass saft og noen kjeks på oss etter den lange spaserturen er vanskelig å huske så lenge etter. Men, vi vokste jo opp i et samfunn der snille unger ofte kunne oppleve sånn bevertning fra snille voksne. Så la oss si at det var sånn.
Etter å ha sittet foran fjernsynet i det vi husker som bortimot et par timer, med blikket festet på den flimrende skjermen og fiskene i NRK sitt akvarium, ruslet vi hjemover igjen. Skjønt enige om at vi hadde opplevd selveste framtida. I sort/hvitt.

NRK forteller for øvrig at pausefiskene, som de selv kaller dem, dukket opp på skjermen i timene før og mellom programmene på sendingene deres. De sorte, grå og hvite fiskene vi opplevde på skjermen, fikk farger flere år senere. Og de hadde det godt hos NRK. Fordi de fikk skikkelig kost, og ikke strø-fôr på boks. Sånn som fiskene i akvariet hjemme i stua vår fikk. Og som rett som det var lå med buken i været. Han som hadde ansvaret for NRK-fiskene, fôret dem med larver han hentet i et tjern utafor Oslo. Det forteller nettsida deres.

Fjernsyn på Moa
Familien på øversida av veien på Moa fikk fjernsyn før oss. De yngste hadde sin stund fra litt over klokka atten på fredager, sammen med blant andre onkel Lauritz. Lørdag ettermiddag var det tenåringene sin tur. Og lørdag kveld kom de voksne fra nersida av veien, og kanskje noen flere, på besøk. Dagsrevyen klokka tjue – den het det den gangen også – var for de voksne. Det samme var værmeldinga med Kristian Trægde og de flyttbare figurene på kartet hans. På lørdager var spørreprogrammet Kvitt eller dobbelt de voksnes favoritt utover kvelden. Før sendinga var slutt sånn cirka klokka tjuetre.

Naboene hadde satt opp fjernsynsantenna si oppe på Straumshågen med veeeldig lang kabel ned til huset. Vi bodde i den tida i andre etasje på samvirkelaget på Moa, og fikk fjernsyn etter hvert. Og pappa måtte gjøre det på samme måte som naboene for å få et høvelig bra bilde på skjermen vår. Med et langt rør, en eeenda lenger kabel, og den store antenna under armen, entret han Straumshågen. For å påkalle oppmerksomheten til fjernsynssenderen i Steigen, langt der sør.

Antenna ble festet i ene enden av røret, og løftet så høyt opp at den kom i god høyde over tretoppene. Og røret ble festet i treet med remedier som hadde fått nåtidas naturvenner til å steile. Kabelen ble strukket ned den bratte skråninga innafor ungdomshuset, over veien, og opp på verandaen på samvirkelaget. Der ble kabelen strammet opp til langt opp i lufta, og lagt videre inn i stua. Det lot seg gjøre i gamle dager, med ikke alt for mye trafikk langs veien mellom husene på Moa.

Så kom jobben med å få bilde på skjermen. Antenna måtte justeres. Og brukte man ikke walkietalkie, var alternativet roping og gestikulering og veiving med armer. Da ser jeg for meg at den ene stadig var på farta mellom verandaen og stua, mens den andre sto oppe på Straumshågen for å vri antenna hit og dit til bildet var på plass langt der nede. Og sånn fikk de det til. Bildet under, antakelig knipset av pappa ved en tidligere anledning, viser avstanden ned til samvirkelaget til venstre i bildet. I huset nederst i bildet bodde de nevnte naboene over veien.

Populære radiosendinger
Radioen i stua var hovedkilden for nyheter, musikk, underholdning, sport og annen informasjon. Hos oss var Ønskekonserten på mandager populær. Mens vi unger hadde våre egne programmer vi lyttet på. Lørdagsbarnetimen på NRK, blant andre. Med hørespillene om Stompa og Bodø og vennene deres, Bergen, Sørlandet og Nøtterø. Og om påfunnene som spesielt gikk ut over lektor Tørrdal, på Langåsen pensjonatskole. NRK forteller at hørespillene om Stompa & co på den tida var programmet deres med flest lyttere.

Sendinger på FM-bølgen i vårt område ble startet litt før midten av 60-tallet. Ikke alle hadde radioapparater – de het så – som tok inn FM-bølgen. Da ble Mellombølgen brukt til NRK-sendingene vi lyttet på. På Fiskeribølgen orienterte fiskere og fangstfolk i bygda seg i det som skjedde innafor deres yrkesområde. Mens Langbølgen tok inn signaler fra verden langt der ute. NRK skriver at Kortbølgen var datidas P3, med med musikk og ønskeplater og programmer beregnet på sjøfolk ute på de store hav, og familiene deres her hjemme. Akkurat det hadde jeg glemt.

Aviser og ukeblader
I min barndom ble lokale nyheter inntatt fra papiraviser. Fremover, Harstad Tidende og Lofotposten var de mest leste avisene i hjembygda. Og i alle tre kunne man i tillegg til lokale nyheter lese regionale nyheter, riksnyheter og de viktigste nyhetene fra ute i verden. Lofotposten var frem til rundt 1960 den ledende avisa Nord-Norge, mye på grunn av fiskeri-stoffet deres. Det vet til og med jeg, som har jobbet i bransjen. Forsidene på bildet over er fra 31. januar 1962, for 60 år siden når dette innlegget skrives.

Mens mannfolkene i bygda for det meste leste aviser, leste kvinnene ukeblader. Det vil si, pappa og flere andre leste ukebladet Vi Menn. Og da det bladet var lest og kryssordet var løst, fikk jeg lov å klippe ut bildene av engelske fotball-lag som ble presentert. Jeg limte bildene inn i ei kladdebok, og skrev navnene på alle spillerne under, selv om de allerede fantes på bildene. Bladet inneholdt også stoff om bil og båt, krim, krigshistorier, jakt og friluftsliv. Men jeg var bare interessert i fotball.

Noen mannfolk i bygda leste sikkert også Alle Menn. Wikipedia forteller at Alle Menn i tillegg til kriminalstoff, westernfortellinger og reportasjer, fra og med 1962 også presenterte «lykkepiken». Et bilde av ei høvelig lettkledd kvinne. I sort/hvitt for sømmelighetens skyld. Først i 1966 kom «midtsidepiken» i farger. Og mens mannfolk muligens bare bladde i Alle Menn på butikken, leste kvinner i bygda helt sikkert Alle Kvinner. Om det bladet hadde en midtsidemann er forholdsvis tvilsomt.

De eneste midtsidemenn i Allers, Norsk Ukeblad, Hjemmet, Illustrert og Familien var modeller tilknyttet bladenes strikkeoppskrifter. Mens jentenes eget blad Det Nye sikkert inneholdt godt påkledde, unge mannlige popstjerner. Når ho mor i huset hadde lest ferdig ukebladet hun kjøpte, fikk jeg klippe ut bilder av popband og artister, når de fantes i bladet. Og dersom det ikke var strikkeoppskrifter eller symønstre på baksida av bildene.

Apropos Det Nye
Butikken i hjembygda der man fikk kjøpt ukeblader tidlig på 60-tallet, var også eneste utsalg av melk. Jeg husker godt det ene tilfellet der jeg ble sendt for å kjøpe melk, og samtidig ble bedt om å kjøpe det nye Norsk Ukeblad. Da jeg leverte den muntlige bestillingen akkurat sånn til han far sjøl i butikken, var han skråsikker på at det jeg skulle ha var Det Nye og Norsk Ukeblad. Spinkel og sjenert som jeg var protesterte jeg lavmælt mot karen bak disken. Uten respons. Og da jeg kom hjem med melka og begge bladene, fikk jeg fyken som ukeblad-kjøper. For alltid.

Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos nrk.no og no.wikipedia.org
Bilder fra nrk.no, nb.no og pixabay.com

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.