Så ga Pink Floyd ut The Dark Side of the Moon

Pink Floyd hadde gitt ut syv studioalbum, det første i august 1967, uten at jeg hadde brydd meg særlig om bandet. Min poprock-pregede musikksmak med røtter i 60-tallets beatmusikk, interesserte seg ikke for musikken deres. Det skulle endre seg da jeg tidlig på høsten i 1973 flyttet til byen til jobb i ei radio-/TV-forretning, med platebar. Og fra bare å ha hørt musikken deres, begynte jeg å lytte nærmere på Pink Floyd. I platebaren. Albumet var deres ferskeste, The Dark Side of the Moon. Som kom ut 1. mars det året.

I hylla mi står fortsatt to kassetter med Pink Floyd. Den første jeg kjøpte var det albumet, deres åttende. Da det niende, Wish You Were Here kom ut i 1975 ble Pink Floyd-samlinga mi fordoblet. Etter hvert kjøpte jeg flere av albumene begge veier i tid, på vinyl. Tjue år senere var samlinga seksdoblet, til tolv studioalbum. Pink Floyd hadde blitt mitt band nummer én. Og er fortsatt det. The Dark Side of the Moon hadde blitt mitt Pink Floyd-album nummer én. Og er fortsatt det.

Musikkskribenter kalte The Dark Side of the Moon en musikalsk suite. Pink Floyd testet ut suiten på konserter året før de begynte å spille inn låtene i studio. Og de videreutviklet låtene underveis. Albumet ble satt sammen som et konsept-album, med tekster om grådighet, konflikter, mental helse og død. Akkurat det var ikke i mine tanker da jeg lyttet på musikkstykkene den gangen. Det lærte jeg senere. Den gangen nøt jeg musikken og helheten i den, og drømte meg langt vekk i den.

Mye av musikken på albumet var klar allerede på slutten av året i 1971. Bandet hadde også bestemt navn på albumet, Dark Side of the Moon: A Piece for Assorted Lunatics. Men så ga bandet Medicine Head ut albumet Dark Side of the Moon. Pink Floyd endret albumtittelen til Eclipse: A Piece for Assorted Lunatics. Men da albumet til Medicine Head ble en salgsmessig flopp, snudde Pink Floyd og endte opp med tittelen The Dark Side of the Moon.

I fire uker våren 1973 hindret ei norsk samleplate med norske slagere The Dark Side of the Moon i å innta plassen som landets mest solgte da albumet kom ut i Norge. Plata til Pink Floyd var blant Norges ti mest solgte album i 25 uker i 1973 og 1974. I tillegg gjorde nyutgivelser og CD-utgivelser på 80-, 90- og 2000-tallet sitt til at albumet til Pink Floyd totalt har ligget i rundt 70 uker på topp 20-lista til VG. Siste gang så langt var høsten 2018.

Albumet har fått mye hederlig omtale og hyllest. Det ble betegnet som et av de mest særpregede album i rockens historie. Og det at Pink Floyd hadde lagt om stilen til mer elektronisk musikk ble godt mottatt av både kritikere og platekjøpere verden over. På verdensbasis er The Dark Side of the Moon Pink Floyd sitt mest solgte. Samtidig er det et av de mest solgte album i musikkhistorien, med mer enn 45 millioner solgte eksemplarer.

Jeg lytter sjelden til enkeltverk på albumet. Fordi musikken – musikkstykkene – skal henge sammen, og jeg liker det best sånn. Likevel har jeg mine enkeltfavoritter. Som instrumentalen Any Colour You Like, og den følelsesfylte The Great Gig in the Sky. Som har vokalisten Clare Torry og Richard Wright som komponister. Hun fordi hun fikk frie tøyler til å utvikle det tekst-løse musikkstykket underveis, og valgte å bruke stemmen som instrument. Her er Clare Torry og den mektige The Great Gig in the Sky. Klikk og lytt.

Favorittlista mi inneholder også Brain Damage, og selvsagt Time og Money. Og den pompøse avslutningen Eclipse. I 1976 havnet Brain Damage for øvrig på repertoaret til bandet jeg spilte i. Og vi følte oss helt sikkert nokså tøffe og litt ovenpå som turte å spille musikken til Pink Floyd. Både på restauranter og utesteder i tettbygde strøk, og på samfunnshus på bygda.

Bakdelen med å lytte på enkeltverk digitalt fra album som The Dark Side of the Moon er at de stopper brått på slutten, der den egentlig går rett over i et nytt musikkstykke. Man blir på en måte røsket ut av stemninga. Uansett, her er Brain Damage. Med tekst og musikk av Roger Waters.

Den aller største favoritten min på plata er den fine Us and Them. Musikken til den er skrevet av Richard Wright, teksten av Roger Waters. Som har fortalt at teksten handler om menneskers fordommer og tendens til å skygge unna folk som tenker annerledes. I det sosiale, i politikk, i krig, og innen temaet rasisme. Grunnlaget for stykket ble komponert av Wright allerede i 1969 på bestilling til filmen Zabriskie Point. Regissøren nektet imidlertid å bruke den fordi den var for ulik musikken han kjente Pink Floyd for. Sånn kan det gå.

Mens jeg skriver dette innlegget første søndag i mars 2022 har det gått mer enn 48 år siden Pink Floyd ble det største bandet i mitt musikalske hode. Og jeg har valgt å avslutte dette innlegget med favoritten Us and Them, som var det første verket som ble spilt inn til albumet. Så får jeg godta å vekkes av at Us and Them stopper brått på slutten, der musikken på plata går rett over i instrumentalen Any Colour You Like.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org og norwegiancharts.com
Lyd fra YouTube/Pink Floyd

GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!