Hvem skulle ta over etter Creedence?

Sommeren 2022 er det 50 år siden en barndomsvenn og jeg satte oss ned med hver sin gitar for å leke med musikk sammen. Ut av den leken kom et band, med hyppige øvinger og mange spillejobber sammen med medmusikanter. Creedence Clearwater Revival hadde gitt oss mye å ta av med sine totalt syv studioalbum og sine mange singelplater, da bandet vårt skulle ha et repertoar.

Vi tok inn mange av låtene deres på spillelista, og det var populært hos dem vi spilte for. «Bad Moon Rising», Lodi», «Up Around the Bend», «Travelin’ Band», «Have You Ever Seen the Rain». Ungdommene vi spilte for kunne dem like godt som oss. Men så, samtidig med at vi hadde vår første spillejobb utafor hjembygda, kom nyheten om at Creedence Clearwater Revival var oppløst. Og at det ikke kom flere go’låter fra dem. Hvem skulle ta over etter Creedence?

Gitarbasert og rått
Creedence hadde en særegen stil og fengende låter. Og vi var mange, veldig mange i mine omgivelser som likte den gitarbaserte musikken deres og den rå stemmen til John Fogerty. Nye låter ble gitt ut i stort tempo. De to årene etter den første plata i 1968 ga bandet ut 17 singelplater og seks studioalbum, og musikken deres ble i tillegg mye spilt på radio. Det skapte en aldri så liten avhengighet hos oss som likte bandet.

Selv kjøpte jeg mye av musikken deres utover første halvdel av 70-tallet. Og kassettene ble veldig mye spilt i heimen. Det beste albumet, «Cosmo’s Factory», kjøpte jeg aldri i forrige årtusen. Det tyvlånte jeg heller hos søstera mi. I 46 år. Hun fikk LP-en tilbake julaften 2019. Pent innpakket i julepapir, med sløyfe og julelapp. Jeg savnet plata, og et par år senere kjøpte jeg min egen utgave, på CD. «Long As I Can See The Light» fra albumet havnet selvsagt på repertoaret vårt for 50 år siden. Klikk og lytt.

Mulige arvtakere, eller?
De musikalsk lærde har plassert Creedence i musikkstilen roots rock. En miks fra rockens røtter, bestående av folkemusikk, blues, rockabilly og country. Og med den røffe lyden av Creedence ble musikken deres noe helt for seg selv. Nå har ikke jeg lyttet til alle band som ga ut musikk i den sjangeren på 70-tallet, og jeg kan fort ha gått glipp av en mulig arvtaker. Det bandet må i så fall ha hatt en stillferdig karriere.

Det hadde ikke Steppenwolf, som allerede var en favoritt hos meg og veldig mange andre nordmenn etter sitt debutalbum i 1968. Det inneholdt låten «Born To Be Wild» som vi kjenner fra 1969-filmen «Easy Rider». Albumet kom ut tre måneder før Creedence platedebuterte. Karrieren til Steppenwolf endte midt på 70-tallet. Hvis man ser bort fra et par stillferdige gjenforeninger. Den første av dem fem år etter at Creedence ga ut «Down On The Corner».

Eagles og Dire Straits
Da Eagles platedebuterte våren 1972, ble også de en favoritt hos meg. Musikkstilen deres var country, countryrock, og en lite snev av folk rock. Etter et par utskiftinger av mannskap dreide bandet musikkstilen over i rock og pop. Likevel har forholdet mitt til Eagles sin musikk blitt av det langvarige slaget. Men, ei erstatning for Creedence ble de aldri.

Dire Straits sin musikk ble av de samme musikalsk lærde karakterisert som roots rock og blues rock. De kom riktignok fra Storbritannia, og platedebuterte med suksess knappe syv år etter at Creedence var historie. Mark Knopfler hadde ikke samme twang’en i språket som John Fogerty hadde. Heller ikke tøffheten i musikken deres var den samme. Som for eksempel i Creedence sin «Green River» som kom ut den juli-måneden jeg fylte 17.

Traveling Wilburys
En anmelder i New York Times skrev i 1990 om Traveling Wilburys at bandet sin musikk var tett på 50- og 60-tallets roots rock. Med et snev av blues og rockabilly. Forskjellen på det bandet og Creedence var at Wilbury-gjengen besto av godt etablerte musikere med mangeårig, stor suksess. Supergruppa med George Harrison, Jeff Lynne, Bob Dylan, Tom Petty og Roy Orbison fikk ny suksess med sine to studioalbum «Traveling Wilburys Vol. 1» fra 1988 og «Traveling Wilburys Vol. 3» fra 1990.

Traveling Wilburys gjorde så godt de kunne for å få meg til å glemme Creedence sin musikk. Som jeg i den perioden bare ble minnet på om fra repertoaret vårt. Så populære ble familien Wilbury hos meg. Den første tida etter platedebuten deres og enda lenger enn det, var nok de to albumene de mest spilte i heimen min. Og jeg liker og lytter fortsatt på alt Traveling Wilburys ga ut på plate. Men tok de over for Creedence? Neida.

Creedence vil alltid være Creedence
Ut over 70-tallet fikk jeg flere favoritter i mange stilarter blant nye og allerede etablerte utenlandske band. Men bare Creedence var Creedence, og behøvde aldri en erstatter. Musikken deres lever videre hos meg, og jeg lytter på den i dag som jeg gjorde den gang. Hele ni av låtene deres har stått på repertoaret til band jeg har spilt i. Siden den spede begynnelsen i 1972, da Creedence Clearwater Revival var det beste og tøffeste bandet vi visste om.

Jeg avslutter dette innlegget med den aller siste singelen Creedence ga ut i sin aktive karriere. Fordi den melankolske «Someday Never Comes» alltid får tankene mine på gli. Den gir meg minner fra gamle dager, fra den fine overgangen til 70-tallet. Og den minner meg om pappaen min og om samtaler vi hadde, bare vi to. Men, han lyttet ikke på Creedence.
Takk for at du leste helt hit.

Bilde og lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.