1975, året Fergie ble født og Eggum fikk platekontrakt

Neida, ikke hun hertuginnen av York med den ti år korte karrieren som kongelig gift. Men derimot hun vokalisten i det utmerkede bandet Black Eyed Peas, du vet. Bandet med størst suksess på denne sida av 2000-streken. Fergie var for øvrig én av en og annen etter hvert kjente musikalske personer som ble født det året. Og Eggum? Jo, han hadde allerede levd i omtrent 24 år da han fikk platekontrakt i 1975, og ga ut albumet med samme navn som han selv alltid har båret.

Fergie, eller Stacy Ferguson som hun jo heter, ble født i mars. Det samme ble hennes bandkollega William James Adams Jr. Eller will.i.am, som han kaller seg. Bertine Zetlitz sang sikkert da hun ble født i april. I mai kom Enrique Iglesias til verden, og det samme gjorde Melanie B. Hun fra Spice Girls. Avdøde Madrugada-gitarist Robert Burås ble født i august. Mens Sean Ono Lennon, sønnen til Yoko og John, kom til verden i New York i oktober.

Om nykommere og om forlatelser
Året 1975 var året da Ritchie Blackmore forlot Deep Purple til fordel for sitt nye band Rainbow. Forlot gjorde også Peter Gabriel, som overlot vokalistrollen i Genesis til Phil Collins. Mens The Rolling Stones fikk ny gitarist da Ronnie Wood ble med i bandet 1. mai, en måned før starten på enda en USA-turné. Fant sammen gjorde også Cher og Allman Brothers-bror Greg, som giftet seg på siste dag i juni. Fire år senere ble paret skilt, og Cher mistet troen på ekteskapet for godt.

Unggutta i Sex Pistols holdt sin første konsert i begynnelsen av november, og det på en høyskole i London. De måtte vente to år på suksessen, med singelen «God Save The Queen». Min favoritt med bandet. I London satte Steve Harris sammen bandet Iron Maiden, mens Lemmy og gjengen dro i gang Motörhead i samme by. The Boomtown Rats med Bob Geldof som vokalist ble dannet i Dublin. Og i Los Angeles ble jentebandet The Runaways til.

Midt i desember kunngjorde Faces sitt oppbrudd. Ronnie Wood var allerede medlem i Rolling Stones, og Rod Stewart ville satse videre på egen solokarriere. Også Wizzard ble historie i 1975, etter å ha vært på veien i tre år. Bandet ble startet av tidligere The Move-medlem Roy Wood etter at han forlot Electric Light Orchestra da det bandet var på vei ut av startblokkene.

Zeppelin og Lennon
Led Zeppelin ble midt på 70-tallet karakterisert som verdens største band. Både ut fra kommersiell suksess og kritikker verden rundt. Et bevis på populariteten var at det i begynnelsen av januar tok bare fire timer å selge samtlige billetter til tre konserter med bandet i gigantiske Madison Square Garden i New York.

Syv måneder senere ble Led Zeppelin-vokalist Robert Plant og kona hans stygt skadet i ei trafikkulykke under ferie på Rhodos. Konserter og ei plateinnspilling ble satt på vent, og det gikk ett år før bandet var på veien igjen. Også Alice Cooper måtte ta livet med ro en periode, etter at han ramlet av scenen under en konsert i Canada og brakk seks ribbein.

To dager før den nevnte sønnen til John Lennon ble født vant senior kampen om å bli innbygger i USA. Etter å ha blitt sendt på dør tre år tidligere. I februar ga han ut sitt sjette soloalbum «Rock’n Roll», som jeg for øvrig fortsatt lytter på. Albumet inneholder hans egne versjoner av låter fra sjangeren i tittelen, fra 50-tallet. For å prate om albumet holdt John Lennon et telefonintervju med 20 radiostasjoner. Samtidig.

Norske debuter og avskjeder
Her i landet ga Namsos-bandet Prudence ut sin siste og én av sine mest populære singler «Æ e trønder æ». Den ble gitt ut fra deres siste studioalbum «Takk te dokk», som i februar året etter ga dem Spellemannprisen for 1975 i klassen pop. Senere i 1975 tok bandet med Åge Aleksandersen og Terje Tysland avskjed med publikum med en avskjedskonsert. Konserten ble i desember gitt ut på et dobbeltalbum.

Allerede i februar dette året hadde Åge Aleksandersen solodebutert med albumet «7800 Namsos». En av låtene på albumet var «Det e langt igjen te Royal Albert Hall», med tekst skrevet av ham selv og melodi skrevet av Elton John. Maj Britt Andersen ga ut sitt første soloalbum «Et lite under» i 1975. Platedebuterte gjorde også 17 år gamle Anita Skorgan, med albumet «Til en venn».

Jonas Fjeld ga ut sitt første soloalbum «Take Two Aspirins and Call Me in the Morning» i 1975. Popol Ace ga ut studioalbumet «Stolen From Time», som ble det siste med Jahn Teigen som vokalist. Han solodebuterte samme år med humoralbumet «Teigen synger Falsk», med låter skrevet av Herodes Falsk og ham selv.

Debutanter utafor
Mange utenlandske artister og band platedebuterte i 1975. Her tar jeg med noen av de mest kjente av dem. Som trommeslageren i The Who, Keith Moon. Som de andre tre bandmedlemmene ville han så gjerne gi ut sin egen plate. Men fikk det ikke helt til. Albumet ble hans første og siste, og «Two Sides of the Moon» ble ingen suksess. Tittelen på albumet var det for øvrig Ringo Starr som fant på.

Bandet Rainbow ga ut sitt første album i august. Albumets egosentriske tittel «Ritchie Blackmore’s Rainbow» hjalp ikke særlig på salget. Bortsett fra i Storbritannia der albumet solgte til en ellevteplass på lista. Magasinet Rolling Stone slaktet albumet, og kalte bandet kjedelig og fullstendig anonymt. Men, suksessen skulle komme de følgende årene. Også her i landet.

Rockerne i Kiss ga ut sitt første livealbum «Alive!». Mens popgutta i Bay City Rollers ga ut sitt første studioalbum og en singel fra albumet på andre sida av Atlanteren. Flørten ga bandet to førsteplasser i Canada, på singel-listene og på albumlistene. Albumet var bandets fjerde i Europa, og et av tre studioalbum gitt ut i 1975. Tar også med at låtskriveren, sangeren og gitaristen Ted Nugent solodebuterte dette året med et album med hans eget navn som tittel. For ordens skyld; han var ikke medlem i Bay City Rollers.

Kjente og kjære slitere
Aretha Franklin ga ut sitt 22. studioalbum dette året. Barbara Streisand leverte sitt 17., og Dolly Parton kom ut med sitt 15. og 16. studioalbum. Også Elvis Presley ga ut plater i stort tempo, og både hans 21. og 22. studioalbum kom ut dette året. Mens Michael Jackson, som fikk oppleve ti av sine studioalbum mens han levde, ga ut nummer fire i 1975. Men, 17 år gamle Michael rakk ikke opp på listene på vår side av Atlanteren. Enn så lenge.

Procol Harum ut sitt åttende album, med den lure tittelen «Procol’s Ninth». David Bowie ga ut «Young Americans», der han hadde lagt vekk glam’en og heller satset på soul og rhythm & blues. Elton John leverte sitt niende og tiende, «Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy» og «Rock of the Westies». Jethro Tull ga ut sitt åttende, «Minstrel in the Gallery». Og med ei lita korrigering tilbake til musikken vi likte dem for tidligere på 70-tallet opplevde de suksess på nytt.

1975 ble et kostbart år for meg
The Kinks ga ut sitt 14. og 15. studioalbum, «Soap Opera» og «Schoolboys in Disgrace». Det sistnevnte havnet kjapt i musikksamlinga mi. Der havnet også Pink Ployd og «Wish You Were Here», deres niende. Pluss Deep Purple og «Come Taste The Band», deres tiende. Og alle tre ble spilt oftere enn alle andre album fra den hylla den første tida.

I musikksamlinga mi fantes det også plass for Led Zeppelin og «Physical Graffiti», pluss Chicago og «Chicago VIII». Og Uriah Heep sitt «Return to Fantasy», pluss Eric Clapton sitt «There’s One in Every Crowd». Selvsagt også «Face the Music» som var Electric Light Orchestra sitt femte. Litt til venstre for ELO havnet Abba sitt tredje album «ABBA».

Neil Young havnet derimot ikke i platehylla mi med sine studioalbum nummer seks og syv. Det ene med bandet Crazy Horse. Olivia Newton-John ga ut sitt femte og sjette studioalbum dette året. Men verken «Have You Never Been Mellow» eller «Clearly Love» havnet i platehylla mi. På tross av at hun hadde levert meg to album på kassett før 1975. For å si det sånn.

I likhet med 1974 var 1975 et år med svært mange plateutgivelser. De mest populære norske låtene dette året var populære utenlandske oversatt til norsk, spilt inn av norske artister. I syv uker den sommeren lå Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen på toppen av popularitetslista Norsktoppen med en Abba-låt med norsk tekst. Og da 1975 var på vei over i nytt år, lå Inger Lise Rypdal øverst på den lista med ABBA-låten «S.O.S». På norsk.

Jeg har valgt å avslutte dette fra år til år-innlegget med to andre låter fra dette året. Jeg nevnte Åge Aleksandersen og albumet «7800 Namsos» lenger opp. Singelen «Det e langt igjen te Royal Albert Hall» lå trygt plassert på Norsktoppen våren og for-sommeren i 1975. 41 år senere fikk den godeste Åge oppfylt ønsket sitt, med en konsert i storstua i London. 16. juni 2016. Klikk og lytt.

Billy Swan sin «I Can Help» ble den mest solgte låten på verdensbasis i 1975. Og både låten og han har fått sitt eget innlegg i bloggen. Nest mest solgt på verdensbasis ble låten «I’m Not In Love» med britiske 10cc. Den ble gitt ut som singel fra albumet «The Original Soundtrack» året etter at det kom ut. Og da den mest suksessrike delen av karrieren deres var over i 1983, kunne man konstatere at «I’m Not In Love» ble 10cc sin mest populære låt. Også her i landet.
Takk for at du hang med helt hit.

Fakta sjekket hos Wikipedia og rockipedia.no
Lyd fra YouTube

Følg denne bloggen på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne bloggen på Facebook: KLIKK HER!