Det gikk noen år fra jeg kjøpte albumet til Pink Floyd midt på 70-tallet, til jeg lærte hva melodien The Great Gig in the Sky egentlig handler om. Albumet var The Dark Side of the Moon, som ble mitt favorittalbum med bandet. Og som fikk meg til å oppdage musikken til Pink Floyd. Mitt største favorittband fra 70-tallet. I dette innlegget gjengir jeg min lærdom om melodien, med litt faktasjekk fra pålitelige kilder.
Musikken ble komponert av keyboardisten Richard Wright, og var i begynnelsen en instrumental. Han kalte den The Mortality Sequence og brukte også navnet The Religion Song på den. Med de titlene spilte han den på orgel på konserter med Pink Floyd tidlig i 1972. Og brukte ferdig innleste, korte setninger fra Bibelen og andre religiøse skrifter i bakgrunnen. Senere samme år byttet han til piano, og gjorde endringer i melodien.
Da The Great Gig in the Sky ble spilt inn i Abbey Road-studioet ble de religiøse setningene valgt vekk. I stedet ble folk i studio stilt spørsmål om døden. Blant annet om de var redde for å dø. Svaret til vaktmesteren høres i slutten av pianointroen: «I am not frightened of dying. Any time will do, I don’t mind. Why should I be frightened of dying? There’s no reason for it – you’ve got to go sometime.» Svaret til kona til turné-manageren til Pink Floyd høres lenger ute i melodien: «I never said I was frightened of dying.»
Mens The Dark Side of the Moon ble produsert ferdig, jobbet Richard Wright og lydteknikeren Alan Parsons videre med «The Great Gig in the Sky». De prøvde flere effekter som bakgrunn, men fant ikke noe de var fornøyde med. Alan Parsons foreslo å legge en sår, lidende kvinnestemme på det allerede ferdiginnspilte kompet. Han kjente den perfekte vokalisten til oppgaven, og foreslo Clare Torry. En rutinert vokalist og låtskriver kjent for samarbeid med mange band og musikere på den tida.
Hun tok oppdraget og ble bedt om å improvisere vokalen og melodien i den, basert på akkordene i kompet. Første opptak ble kjapt stoppet, fordi det dukket opp noen «baby» og «oh yeah baby» her og der. Hun ble bedt om å bruke stemmen som et instrument med lange, lidende toner. Tre opptak senere var The Great Gig in the Sky ferdig. Clare Torry sa selv etterpå at hun trodde det hele ble en flopp. Alan Parsons og gutta i Pink Floyd var storfornøyde, men fikk ikke fortalt henne det før hun hastet videre til neste oppdrag.
Clare Torry fikk utbetalt standard honorar, tretti pund, for bakgrunnsvokal. Og la det hele bak seg. En måned senere oppdaget hun albumet i en platebutikk, med navnet hennes på platecoveret. Og ble svært overrasket. Mange år senere, i 2005, fikk hun utbetalt et større, ukjent beløp for jobben. Og ble titulert som medkomponist av The Great Gig in the Sky på senere utgitte utgaver av albumet.
The Great Gig in the Sky beskriver døden. Etter den oppbyggende introen opplever vi den fortvilte kampen mot døden. Etter den kommer aksepten. Og helt til slutt overgivelsen. The Great Gig in the Sky er for meg blitt en hymne – det er mine ord. Hver gang jeg lytter på den kommer tankene om alle dem som ikke er midt blant oss lenger. Det føles som om at de er blitt alt for mange.
Takk for at du leste helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Bilde fra eget arkiv
Lyd fra YouTube/Pink Floyd
GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.
Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.