Debut med Stones, Santana, Uriah Heep og Slade på repertoaret

Det var lørdag kveld og datoen var 6. april 1974. På scenen i samfunnssalen på Evenskjer sto fire unge karer i bandet Phrost for å spille sammen for et større publikum for første gang. Et publikum som kunne bestå av et sted mellom 4-500 og 800 unge og ikke riktig så unge festglade folk fra distriktet rundt. Vi hadde øvd i bortimot tre måneder, og repertoaret besto av kjente pop- og rocklåter, harde og myke, og noen gamle evergreens. Pluss aktuelle hitlåter. Vi var klare.

Phrost og kulde
Navnet på bandet kom keyboardisten med. Han foreslo at navnet burde handle om frost og kulde, inspirert av temperaturen i det ikke alt for godt isolerte øvingslokalet. Antrekket under øvingene hadde så langt vært genser og vintersko. Innendørs. Så vi bestemte oss for ordet frost som bandnavn. Skrevet med PH i stedet for F, for å få med forbokstavene i navnene våre. Altså Phrost med P for Per/Pelle, PH for Frank, RO for Roald, og ST muligens for super-Tore.

Vi øvde mye den vinteren, flere kvelder i uka, etter at vi startet bandet i januar en gang. Øvingslokalene var et lite, tidligere forsamlingshus nedenfor innfartsveien sør i Harstad. Det ble eid og brukt av et av byens sangkor. Og brukt av oss. Avtalen med dem var at vi skulle spille gratis for koret to ganger i året som leie av lokalene. På årsfesten deres, pluss på en årlig, offentlig fest på samfunnssalen i Harstad.

Årsfesten var unnagjort før debuten på Evenskjer, i langt mindre og mer intime lokaler. Og til den festen hadde vi øvd inn en del tradisjonelle, eldre evergreens som passet for de godt voksne i koret. Og pop og rock fra 60-tallet. Nå skulle vi i tillegg spille tøffere musikk for litt yngre folk. Blant annet tre låter av Rolling Stones, et par av Santana, to av Uriah Heep og en låt av Slade. Og mye annen fin musikk.

Over-ivrige øvinger
Vi var fire over-ivrige, spillesugne karer i alderen 18-21, og øvingene var ikke alltid like strukturerte. På ei av øvingene satte vi en kassettspiller på opptak i motsatt ende av rommet der vi øvde, for etterpå å lytte på hva vi egentlig drev med. Jeg har tatt vare på kassetten, og har lyttet noen ganger på den som et artig minne. Og der høres det at hver av oss lagde mye ustrukturert lyd i pausene mellom det strukturerte. Mens vi hadde det steikandes artig.

Det høres at den av oss uten alt for god sangstemme prøver seg på noe som ligner falsettsang. Og det høres ramlende trommer, cymbaler, bassganger og en slamrende, skingrende gitar. Og ungene som sto ute i mørket og prøvde å få med seg det som skjedde der inne, trodde sikkert vi øvde på eksperimentell musikk. Før vi brått satte i gang med en mer kjent låt. Det skal sies at pausene ble roligere etter at vi lyttet på kassetten. Som aldri ble eller aldri vil bli gitt ut for salg.

Debut og TV-sending
Det var som regel mye folk på de populære festene i samfunnssalen på Evenskjer. Og den lå sentralt i distriktet. Jeg hadde spilt der noen ganger tidligere med et annet band med mye folk i salen. Men, ingen visste hvor mange som ville komme på festen denne kvelden, og ikke når de eventuelt ville komme. Fordi på TV’en, direkte fra Brighton i England, skulle årets Eurovision Song Contest sendes. TV-sendinga skulle starte klokka 21.30, og være avsluttet et par timer senere.

I ettertid har jeg alltid husket datoen for debuten vår ved å huske at det var den kvelden ABBA vant ESC med låten «Waterloo». Og fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd foran noen millioner seere. Mens vi gjennomførte debuten vår foran noen hundre mennesker, og landet stødig på beina. For et honorar på 1.500 kroner. Minus drivstoff til et par kroner literen, og minus leie av bil. Restbeløpet ble delt likt mellom oss fire. «Waterloo» landet for øvrig aldri på repertoaret vårt.

Lørdagen etter skulle vi spille på samfunnshuset i Kongsvik. Spillejobbene ble mange etter hvert, og vi fikk mange oppdrag også lenger unna hjemmebasen Harstad. I starten ble vi selvsagt fleipet med for bandnavnet. I Gratangen, Lavangen, Salangen, Malangen og andre bygder rundt omkring, men det tålte vi. Folk lurte på om vi var musikalske predikanter. Og hva vi skulle preike om i kveld.

Men, Rolling Stones, Santana, Urah Heep og Slade hang med på spillelista bare et par år. Da ventet kongens klær på PH’en og RO’en, og to nye musikere kom inn i bandet. De kom inn med ny musikksmak og nye låter, som førte til endringer i repertoaret. Etter hvert ble det et par bytter til. Før bandet la inn årene tidlig på 90-tallet, etter rundt 18 år på veien.

Musikken
I et innlegg med Rolling Stones i overskrifta må jeg selvsagt ta med musikk med lyd av dem. På spillelista sto «The Last Time» og «Get Off of My Cloud». Førstnevnte var en nummer én-låt i Norge i 1965. Sistnevnte fra samme år ble også en hit her i landet. Vi hadde også med den country-pregede «Dead Flowers» fra 1971. Jeg har valgt den til dette innlegget. Klikk og lytt.

To av låtene til Santana sto på repertoaret allerede på den første spillejobben. For oss som for andre band var Peter Green og Fleetwood Mac sin «Black Magic Woman» obligatorisk. Og da gjerne inspirert av Santana sin versjon. Låten «Evil Ways» hentet vi fra debutalbumet deres. Her er den.

Fra platesamlinga til populære Uriah Heep hadde vi hentet to låter. «Sweet Lorraine» og denne her, «Easy Livin'».

Jeg avslutter dette innlegget med den ene av de to repertoar-låtene fra Slade. «Goodbye T’Jane» hadde vært på lufta lenge. Den kom ut i november 1972, mens «Everyday» var en fersk låt da vi øvde den inn. Sannsynligvis etter den minnerike kvelden på Evenskjer.
Her er «Goodbye T’Jane». Med Slade, altså. Takk for at du leste helt hit.

Bilde fra bandplakat
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.