Litt av hvert om før i tida, i gamle dager

Som du allerede har skjønt handler også dette innlegget om før i tida, om mine gamle dager. Rundt omkring min 8-10-12-årsalder. Den tida vi så på livet i svarthvitt. Ikke det virkelige livet, altså. Men livet på naturbilder, familiebilder, klassebilder og konfirmasjonsbilder. På TV-sendinger og filmer på kino. Og bilder i aviser, i nyhetssaker om triste og u-triste hendelser. Vi unger brydde oss riktignok ikke så mye om det som sto på trykk. Det tilhørte de voksne sin kjedelige verden. Her er noen ord om litt av hvert, både i svarthvitt og farger.

I dag må man nærmest lukke øynene for å se for seg hvordan fargene på NRK sine filmaviser fra den tida egentlig var. Bildet over har jeg lånt fra en filmavis-reprise fra tidligere i 2022, der en ivrig reporter fortalte i et oppskrudd tempo at det var glad stemning blant jublende små og store på 17. mai. At sola skinte fra blå himmel. At folk var kledd i fine farger, og at flaggene vaiet i rødt, hvitt og blått. Han måtte jo det, for på TV-skjermen min var himmelen grå, og flaggene vaiet i grått, hvitt og svart.

Når jeg ser på bilder fra før i tida, i gamle dager, blir jeg påminnet om at vi unger vokste opp i hjemmesydde klær og hjemmestrikkede gensere og kofter. Bare se på bildet under av klassen min, knipset i 1964 på skolen i hjembygda. Hjemmestrikket og hjemmesydd hele veien. Så får du forestille deg hvor fargerik klassen var. Jeg har forresten sensurert bort læreren. Fordi han hadde på seg dress, hvit skjorte og slips, og passet ikke helt inn i moten vår den dagen.

Før i tida, i gamle dager var de fleste litt større, små bygder som hjembygda mi hovedstad i sin egen kommune. Folk var på fornavn med ordføreren, og flere av bygdas innbyggere var med i eller hadde vært med i kommunestyret. Forholdene var små. De folkevalgte hadde mindre forhold å stelle med enn i dag. Bare saker som handlet om ting i nærområdet, mellom sine egne fjell. Økonomien i kommunene var ikke alltid like god. Og i sånne tilfeller måtte man, som i dag, ta svarthvite avgjørelser. For å si det sånn.

Økonomi, ja. Jeg hadde spist brødskive med fargerik spekepølse med majones på hos en kompis. En gourmet-opplevelse i den tida. Og i mangel av majones ville jeg på kjøkkenet i heimen teste ut til kveldsmaten hvordan det ville smake med rødt tyttebærsyltetøy oppå brun ost på to hjemmebakte brødskiver. Det utløste et belærende blikk og en belærende kommentar fra ho mor sjøl. Med grei beskjed om å ikke sløse med pålegget. Jeg var jo en lydig kar, og gjorde det aldri igjen.

Brunost kostet for øvrig bortimot 10 kroner kiloet i 1962. I dagens verdi nesten én og en halv hundrelapp. Tegneserieblader kostet rundt ei krone, mens ukeblader kostet bortimot to kroner. Og i begge deler var det farger i fleng. Farger var det også i den aller første boka jeg fikk som barn. Den du ser litt fra på bildet under. Foreldrene min kjøpte boka «Tore med tippen» til meg på 50-tallet, helt sikkert fordi den handlet om en som het det samme som meg. Og fordi han var en snill kar, akkurat som meg.

Fargebilder var det derimot ikke i lokalavisene foreldrene våre leste tidlig på 60-tallet, og heller ikke fargeannonser. Under ser du et lite utvalg jeg har hentet fra ei lokalavis fra en av nær-byene til bygda vår i 1961, Harstad Tidende. At jeg skulle begynne å jobbe med nettopp annonser og annen reklame i den bedriften 25 år senere ante jeg ikke den gangen. Jeg var fersk skolegutt, og var fullt opptatt med mitt. Avisa kostet for øvrig 35 øre i 1961. Mens et årsabonnement kostet 48 kroner.

Jeg tar også med noen annonser fra ukeblader i årene rundt 1960. Legg merke til reklamespråket, og sammenlign det med dagens.

Apropos språk. Mange nye ord kom inn i i livene våre. I 1960 tok vi i bruk ord som vinterdekk, utkantstrøk og trykkimpregnering. Og tape, som noen år senere ble dobbeltsidig. Og som i dag kan skrives teip. I 1961 kom ord som astronaut, honnørbillett, lørdagsfri og sikkerhetsbelte.

Året etter hadde vi fått gågater, rammeavtaler, hushaier og vakumpakninger. Og politikk på tvers; tverrpolitisk. Det ordet fikk man god bruk for i 1963, da flere partier ble med i styre og stell av landet vårt. Etter at det de siste 12 årene hadde vært styrt av ett parti.

Før i tida, i 1963, sang unge Cliff Richard og bandet The Shadows at «lucky lips are always kissing». Mens den litt eldre Arne Bendiksen samme år uttrykte et inderlig ønske om å eie en blå ballong. En med hatt og nese på. Tre år tidligere spurte Nora Brockstedt «Er du gla’ i meg ennå, Karl Johan?». Og Elvis parerte med «It’s Now Or Never». Som for øvrig var jordklodens mest solgte singelplate i 1960. Med platecover i farger. Fra Junaiten.

Jeg likte musikken til Cliff Richard & The Shadows før i tida, i gamle dager. Fordi de var mitt første møte med popmusikken på plate. Jeg har valgt å avslutte dette innlegget med en på den tida høvelig populær slager fra Cliff og bandet hans. Siden den passer så godt til det. Her er «The Young Ones». I svarthvitt.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos Wikipedia, ssb.no og nrk.no.
Bilder fra nrk.no og nb.no
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.