Deep Purple sitt åttende verk

Når man i løpet av et par ti-år kjøpte albumene til et band på kassett, vinyl og CD, må man vel være en tilhenger av bandet. På godt norsk. Jeg har skrevet det før og gjentar gjerne at Deep Purple utover 70-tallet la seg godt til rette høvelig høyt oppe på favorittlista mi. Etter en veldig kort diskusjon med meg selv er det ikke tvil om at de fortsatt eier andreplassen blant mine favorittband fra det ti-året. Bak Pink Floyd.

Deep Purple sitt åttende studioalbum «Burn» fra 1974 finnes i samlinga mi i et par av de tre nevnte utgaver. Og selv om det de siste par ti-årene ikke har vært det aller mest spilte hos meg av bandets plater, ble det mye spilt i heimen i forrige årtusen. Hvis jeg har tolket tallene til VG-lista rett ble «Burn» bandets mest populære studioalbum i Norge. Albumet var landets mest solgte i fem uker fra midten av mars 1974. Og lå i totalt 14 uker blant Norges fem mest solgte. Ikke verst for et band i deres musikksjanger.

Da albumet ble spilt inn i Montreux i november 1973 hadde vokalisten Ian Gillan og bassisten Roger Glover funnet andre musikere å spille sammen med. Nye medlemmer var relativt ukjente David Coverdale på vokal, og Glenn Hughes på vokal og bass. De to var henholdsvis 22 og 21 år, og dermed hadde Deep Purple fått inn litt yngre blod i årene. Og ikke minst to vokalister. Som på dette albumet veksler på jobben. Coverdale med den tøffe, såre, og Hughes med den mykere stemmen. For å si det sånn.

«Burn» ble spilt inn i The Rolling Stones sitt mobile studio. Et mye brukt studio av mange kjente band og artister. Ritchie Blackmore var selvsagt med på å skrive alle åtte låtene på albumet. Jon Lord og Ian Paice var med på å skrive seks av dem, mens David Coverdale ble kreditert deltakelse i syv av låtene. Glenn Hughes fikk være med på leken, men fikk ikke navnet sitt på noen av låtene før senere. På grunn av at han ikke var løst fra en tidligere platekontrakt.

Kritikere har uttalt at lyden av hardrock på dette albumet har et snev av boogie i seg, og et snev av funk og soul. Og som jeg skrev i innlegget om deres neste album «Stormbringer», var ikke Ritchie Blackmore fornøyd med det. Men, «Burn» ble i likhet med de fire forrige albumene en bestselger i flere land der vestlig musikk var å få kjøpt. Og en nesten-bestselger i det litt mer pop-kresne hjemlandet til bandet. De britene.

Jeg har valgt ut fire av de åtte låtene på albumet. Og starter med «What’s Goin’ On Here», som ble skrevet av alle gutta i bandet. Klikk og lytt.

«Might Just Take Your Life» ble som låten over skrevet av dem alle. Låten ble utgitt som singelplate i mars 1974.

Min favoritt på albumet er «Sail Away», som avslutter første side på albumet. For dem som kjenner til ei vinylplate. Låten er skrevet av David Coverdale og Ritchie Blackmore.

Tittellåten «Burn» får selvsagt avslutte dette innlegget. Låten ble utgitt som singel i mai 1974. Den ble bandets nye konsert-åpner. Og tok over etter «Highway Star» fra 1972-albumet «Machine Head». Her er «Burn». Klikk, og heng på.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.