Vi trodde det ikke før vi fikk CD

Besøk av selgere fra norske EMI, Polydor og andre distributører av musikk på plater og kassetter var alltid spennende i jobben min fra 1973 og utover første halvdel av 80-tallet. Jeg jobbet i ei radio-/TV-forretning i Harstad med platebar, der innkjøp av musikk på boks var ett av mine ansvarsområder. Og det å kunne bla gjennom innholdet i de lange, tunge koffertene selgerne hadde med seg var stas.

De første årene inneholdt de mange koffertene tomme covere til vinylplater; LP-plater og singler. Mens tomme kassett-covere ble medbragt i mindre kofferter. Med årene ble de store koffertene erstattet av ringpermer med små bilder av covere satt inn i plastlommer. Alt innholdet ble finstudert av meg, og selgerne behøvde ikke fortelle særlig mye om artistene sine. Fordi jeg fulgte med på det som rørte seg i musikklivet, og hadde ikke så verst peiling. Nok skryt.

Jubel og skepsis
Så kunne elektronikk- og musikkblader fortelle nyheten om at noen hadde funnet opp et nytt og bedre remedie til avspilling av musikk. Og noen var Philips og Sony, som i 1980 lanserte Compact Disc-en. Philips hadde foreslått at det måtte være plass til 60 minutter musikk på en CD. Mens en musikkutdannet kar i Sony mente at et musikkstykke som Beethovens niende symfoni burde få plass på ei sånn plate. Man fant ut at den lengste versjonen av symfonien varte i 74 minutter. Dermed fikk CD-platene lagringsplass for 74 minutter musikk, og med tida 80 minutter.

I musikkmiljøet der jeg vanket var meningene delte. Noen trodde ikke nyvinningen ville bli særlig populær, mens andre jublet. Endelig et medium der man kunne slippe stripete LP-plater og støvete stift, krøllete eller avslitte kassettbånd. Ledelsen der jeg jobbet ville se an salget av CD-spillere, noe vi selv hadde kontroll over siden vi solgte sånne. Vi kjøpte inn et stativ for utstilling av CD-plater. Og den litt mindre jobben med å velge ut og fylle stativet med plater ble min.

Billy og Wenche
Det aller første studioalbumet på CD ble lansert i Norge 1. oktober 1982. Altså for litt mer enn 40 år siden i skrivende stund. CD-en inneholdt Billy Joel sitt album «52nd Street», som hadde kommet ut på vinyl fire år tidligere. Den første norske utgivelsen var Wenche Myhre sitt album «Vi lever», som kom ut 15. februar 1983, både på vinyl og CD. For platebransjen ble CD-plata en etterlengtet teknologisk revolusjon. Og også en økonomisk suksess. Enn så lenge.

Nye plateutgivelser kom ut både på CD og vinyl, og salget av CD-spillere tok av. Utvalget i platebutikkene økte, og beholdningen av vinylplater krympet etter hvert. CD-spilleren ble en del av stereoanlegget, og overtok som det ultimate fysiske formatet. Og bidro til en enorm vekst i musikkbransjen fra slutten av 80-tallet. Stikk i strid med skepsisen til oss nølere. Som ikke hadde trodd det før vi selv fikk CD.

Genesis frelste meg
Den første CD-plata jeg etter hvert kjøpte var Genesis sitt tolvte studioalbum «Genesis». Som kom ut i 1983. Deres første album på CD. Etter hvert kom mer musikk i hus på formatet. Noe av musikken var med artister og band jeg allerede hadde i platehylla. Plater jeg hadde fra før på vinyl skulle erstattes gradvis med CD-plater. I tillegg kjøpte jeg et stort antall samleplater med musikk fra 60- og begynnelsen av 70-tallet som etter hvert ble gitt ut på CD.

Skepsisen min til CD-en hadde snudd til den motsatte enden av skalaen. Og etter hvert som CD-samlinga mi økte i omfang, ble flere av vinylplatene mine – LP-platene – gitt bort til folk som gjerne ville ha dem. Mens resten, det vil si størstedelen, ble pakket i pappesker og plassert innerst i en bod på loftet i leiligheten der jeg bodde. Platespilleren fra Technics ble solgt svært billig til en som hadde bruk for den. Og all ny musikk ble kjøpt inn på CD etter det.

Rundt femten år senere ble vinylplatene mine pakket ut igjen og plassert i hyllene i den nybygde kjellerstua mi. En ny platespiller ble kjøpt inn, og plassert i lyd-miljøet. En Numark, til avspilling og med tilkopling via USB til Mac-en min. For å kunne flytte musikken fra vinyl over til CD-plater via et dertil egnet dataprogram og en CD-brenner. Og jeg holdt fast på CD-en. Lenge leve staheten.

Platebutikkers undergang
Da CD-platene overtok for vinylplatene og kunne kjøpes overalt, forsvant mange platebutikker. Musikk på CD-plater kunne kjøpes på bensinstasjoner og supermarkeder. Den personlige servicen og veiledningen jeg og andre fikk i platebutikkene var borte. Og i mine øyne hadde salget av musikk blitt useriøst. Det hørte ikke til andre steder enn i platebutikken. I dag vet vi at salget av vinylplater har økt. Både ubrukte og brukte. De sistnevnte på bruktbutikker. Og at artister og band gir ut musikken sin på vinyl igjen, til stor glede for tilhengere av ekte lyd.

Compact Disc-en ble innhentet av ny teknologi. Den gamle digitale CD-plata ble utdatert av nye digitale løsninger. Tatt i bruk av yngre mennesker enn vi som hadde opplevd tida med kassett-, vinyl- og CD-spiller. Sånne som flirer av meg som fortsatt har stereoanlegg med muligheter for avspilling av CD og vinyl, CD-spiller i bilen, og kassettspiller på bakrommet. Men selvsagt også nye løsninger med musikk på mobilen, på iPod-en, iPad-en og Mac-en. Men, det er en annen og mye mer nymotens historie.

Og da sier jeg som Genesis sang på min aller første innkjøpte CD-plate; «That’s All».
Klikk og lytt, og takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos Wikipedia og nrk.no
Bilde fra pixabay.com
Lyd fra YouTube

Vil du lese mer, klikker du på «Forside» i menyen øverst, og velger lesestoff.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.