Han hadde med seg en kassett i jakkelomma da han kom på besøk en kveld vinteren 1974, en musikerkompis og bandkollega. Og mens vi satt der og lyttet på den under skråtaket i hybelleiligheten i Andreas Lindsgate fikk jeg igjen et møte med musikk jeg aldri hadde hørt før. Som 21-åring fra bygda, flyttet til byen et halvt år tidligere. Kassetten inneholdt albumet «Down the Road», og bandet var Manassas.
Siden dette var to og et halvt ti-år før internett, hadde vi ikke tilgang til særlig mye informasjon om sånne artister og band. Band som Manassas som ikke var helt der oppe på norske hitlister. Vi visste at albumet hadde blitt utgitt året før, årstallet sto på kassetten. Men vi visste ikke da vi satt der og lyttet at det hadde gått ett år siden bandet ble oppløst. Og at albumet «Down the Road» var amerikanske Manassas sitt andre og siste.
Årsaken til at han hadde med seg akkurat den kassetten var ønsket om å fylle på repertoaret til det nystartede bandet vårt med låter fra albumet til Manassas. Der og da bestemte vi at to av låtene skulle øves inn. Uten å spørre de andre to. Og det gikk heller ikke så lang tid før mitt eget eksemplar av albumet «Down the Road» sto i kassetthylla mi. Der står det fortsatt, trygt plassert mellom Magna Carta og Manfred Mann, noen boliger og noen kassetthyller senere. Som et fint minne om ei fin tid.
Manassas ble dannet høsten 1971 av Stephen Stills. Han kjenner vi i dag fra Buffalo Springfield, Crosby, Stills, Nash & Young, og andre band-sammenhenger. Han var på turné for å promotere sitt andre soloalbum da han møtte på musikeren Chris Hillman og resten av bandet The Flying Burrito Brothers. Albumet til Stills ble dårlig mottatt av platekjøpere og kritikere. Og han ville legge om stilen med et nytt band. Stills tok med noen av sine backingmusikere, og inviterte Hillman og to andre fra Flying Burrito Brothers. Og syv mann sterke Manassas ble til.
Musikerne gikk raskt i studio, og resultatet av det ble dobbeltalbumet ”Manassas” gitt ut i 1972. Det ble godt mottatt, med en 4. plass på listene i USA. Og med syv uker innafor topp ti på salgslista i Norge. Oppfølgeren kom våren 1973 med albumet «Down the Road». Albumet Roald introduserte meg for den kvelden. Flere av låtene på albumet gikk rett i øret på meg, og aller mest denne her. «Lies» ble skrevet av Chris Hillman. Han kjenner vi også fra The Byrds. Klikk og lytt.
Låten «Pensamiento» ble skrevet av Stephen Stills med teksthjelp av Nelson Escoto. Låten var den ene av de to som havnet på repertoaret vårt. På tross av at ingen av oss kunne latinamerikanske språk. Men det kunne jo heller ikke så mange som hørte oss. Vi brukte muligens lydskrift under innøvingen.
Stephen Stills skrev fire av låtene på albumet alene. En av dem var «Isn’t It About Time», en protestsang som også kom ut som singelplate. Her er den.
Albumet «Down The Road» fikk ikke den mottakelsen Stephen Stills ønsket seg, og han satte bandet på pause en periode. Chris Hillman gikk tilbake til sine kompiser i The Byrds for en reunion, og andre musikere forlot Manassas for godt. Stephen Stills fikk inn nye musikere, men etter en liten turne i oktober 1973 var Manassas historie. Etter to år på veien. Og Stills la ut på turné igjen med David Crosby, Graham Nash og Neil Young.
Jeg avslutter dette innlegget med den andre repertoarlåten vår. Den fine «So Many Times» ble skrevet av Chris Hillman og Stephen Stills. Den ble gitt ut på samme singel som låten over. I noen land som hovedlåt, i andre land som baksidelåt. En av bandet sine studioteknikere sa etter oppløsningen at Manassas var et av de største og mest undervurderte band på 70-tallet.
Takk for at du leste helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.no
Lyd fra YouTube
Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.