Fra repertoaret. Ei personlig musikkhistorie.

De aller fleste som følger og leser bloggen min kjenner ikke meg. Majoriteten bor i Norge, men mange av de som leser bor i utlandet. I USA, Irland, Danmark, Sverige, Spania og Storbritannia. Og også i noen andre land rundt på kloden. Det sier leserstatistikken. Likevel tillater jeg meg rett som det er å skrive personlige historier om personlige opplevelser. Som denne. Og de blir lest der ute, de også.

Creedence
Dette innlegget handler om fin musikk fra repertoaret til band jeg spilte i fra sommeren 1972 til siste spillejobb ettersommeren 2016. Da en barndomsvenn og jeg startet hjembygdas første ordentlige popband sommeren 1972 var Creedence Clearwater Revival de store musikalske favorittene våre. Karrieren til Pacific Union varte i rundt ett år. Skolegang og militærtjeneste og flytting fra bygda gjorde at bandet ble oppløst.

Vi levde i ei tid der det å bo langt fra hverandre og samtidig spille sammen var litt vrient. Men, i 2007 hadde vi vårt første av et titalls comeback. Og på repertoaret sto selvsagt noen av låtene til Creedence Clearwater Revival. Akkurat som de gjorde i 1972 og 1973. Og en av de mest populære den gang var låten Bad Moon Rising. Den ble gitt ut av Creedence i april 1969 som singelplate fra albumet Green River.

Bad Moon Rising var en av de enkleste låtene til Creedence å skrive av teksten til fra kassettspilleren til søstera mi. Og en av de enkleste å framføre, med bare tre dur-akkorder og ikke en eneste moll. Innholdet i teksten var vi ikke så opptatt av den gangen. Vi tenkte ikke på at vi sang om orkaner, lyn og torden og jordskjelv. Og om død og fordervelse. Her er Bad Moon Rising. Klikk og lytt.

Band nummer to
Da jeg tidlig på vinteren 1974 fikk spørsmål om å være med å starte et nytt band i Harstad, hadde jeg bodd i byen i et halvt år. Musikksmaken til mine tre medmusikanter var variert, og også litt mer urban enn min. Og flere av deres favoritter krøp etter hvert inn i musikksmaken min. Bandet fikk navnet Phrost, som var den mest naturlige sammensetninga av forbokstavene våre.

Om vi hentet låten Ol’55 fra Tom Waits som ga den ut i mars 1973, eller fra Eagles som ga den ut våren 1974 er jeg ikke sikker på. Tom Waits skrev låten, men jeg hadde Eagles-versjonen på albumet On the Border. Som var den første Eagles-kassetten jeg kjøpte for egne penger. Vår versjon var også mest lik Eagles sin, med firestemt sang og alt det der. Her er den.

Nytt repertoar
I juni 1976, to år etter oppstarten dro keyboardisten og bassisten i militæret. To nye musikere kom inn i bandet, med nye idéer til låter. Uriah Heep, Deep Purple, The Rolling Stones og Three Dog Night forsvant ut av repertoaret, og nye artister ble tatt inn. En av dem var Elton John. Seks av låtene hans ble med på repertoaret utover siste halvdel av 70-tallet. Og jeg fikk opp øynene for mer av musikken hans.

En annen var Billy Joel. Som i 1977 først ga oss repertoar-låten Just the Way You Are. Med årene kom My Life, Honesty og You May Be Right inn på repertoaret. Her er You May Be Right fra våren 1980. For ordens skyld; knusingen av glass i starten på låten droppet vi.

Tvangsomlegging
Tidlig på 80-tallet kom swing-musikken inn i yngre nordmenns liv. Klubber for den dansen poppet opp rundt omkring. Og siden vi spilte på samfunnshus, ungdomshus og utesteder der folk danset, overlot vi til platespillerne å stå for hip-hop’en. Mens vi fylte en tredjedel av repertoaret med swingende låter til bruk der behovet dukket opp.

Samtidig fikk en ny bassist inn i gjengen. Han hadde spilt profesjonelt med et Harstad-band som turnerte land og strand rundt. Elvis-låter fant sin plass på spillelista. Der ble det også plass til et par låter av briten Shakin’ Stevens. Blant annet denne her, Green Door fra juli 1981. Gitt ut første gang av Jim Lowe, som fikk en nummer én-hit med den i 1956. Det gjorde også Shakin’ Stevens, i 1981.

Første duo
Tidlig på 90-tallet var bandet historie etter å ha vært på veien siden 1974. Keyboardisten og jeg fortsatte som duo, med navnet After Eight. Vi spilte til dans på arrangementer i byen og på nære og fjerne steder i distriktet, med litt av repertoaret vi kjente. Men mest av alt med nye låter tilpasset vårt format. Vi avsluttet samarbeidet i juni 1998, 22 år etter første tone i juni 1976. Her passer det perfekt med en av mine Elton John-favoritter, den fine Roy Rogers fra 1973-albumet Goodbye Yellow Brick Road.

Duo nummer to
I 2010 spilte en keyboardist sammen med bandet fra hjembygda, på Pacific Union sin tredje reunion. Etter den spillejobben fortsatte han og jeg samarbeidet. Og vi tok i bruk det passende bandnavnet Modne Menn. Vel å merke på steder der det var behov for å bruke et bandnavn. På andre steder var vi på fornavn med arrangørene.

Vi hadde lik musikksmak, han og jeg, og begge var opptatt av å ta inn låter både for unge og godt modne dansere. Og ikke bare våre favoritter. Vi hadde flere norske låter på spillelista. Og en av dem var deLillos sin Glemte minner, som er en av mine favoritter med det bandet. Låten ble gitt ut på 1993-albumet Neste sommer. Og for albumet fikk deLillos Spellemannprisen i klassen rock for det året. Vi spilte Glemte minner i en 60-årsdag en gang, og på sjette tone i introen spratt en kar opp av stolen bak i lokalet og brølte: – Jaaaa! Sånt gjør en gitarist litt stolt.

Det passer godt å avslutte med Glemte minner siden det å grave i glemte og godt gjemte minner er blitt min nye hobby. Etter å ha lagt musikken på hylla på grunn av artrose og trøblete fingre. Min gode venn og dyktige medmusikant i Modne Menn ble kreftsyk sommeren 2016 og døde første dag i november 2018. Jeg lar låten være for ham. Han ville ha likt det.
Takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos Wikipedia
Bilde fra pixabay.com
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.