Ekte musikk fra ekte musikere med ekte instrumenter

Overskrifta er basert på et utsagn jeg fikk med meg fra ei ung, irsk dame med sin egen, forholdsvis nystartete YouTube-kanal. På ny-norsk en såkalt reaction channel. Der lytter hun til musikk hun i utgangspunktet ikke kjenner, og sier sin ærlige mening om den. Mye musikk fra 60- og 70-tallet. Og hun gjorde meg glad da hun slo fast at vi var heldige vi som hadde vokst opp med ekte musikk framført av musikere med ekte instrumenter.

En annen sånn YouTube-kanal tilhørende en voksen musiker, tar for seg musikk fra både den gang og fra nyere tid. Han viser blant annet forskjellen på musikk med og uten autotune og det som på engelsk kalles pitch correction. Ved hjelp av sistnevnte kan man på opptak korrigere enkelt-toner dersom en vokalist ikke treffer helt. Ved hjelp av autotune styrer man vokalen i hele låten til å være korrekt, også live. Og når YouTuber’en beviser at kjente, godt etablerte artister har tatt i bruk begge deler, blir jeg kald på ryggen.

Det finnes mange sånne kanaler. Men jeg måtte tygge litt på den irske dama sitt utsagn. Og den unge dama har jo rett. Min musikkinteresse startet tidlig på 60-tallet, og vokste seg til utover det tiåret. I ei tid med ekte musikere med ekte instrumenter. Uten effekter og elektronikk, kun med det som måtte til for å få lyd i instrumentene. Vel og merke med bruk av mekaniske ekkomaskiner med lydbånd som tok opp lyden og sendte den ut bitte litt forsinket. Og skapte ekko.

På 70-tallet kom effektpedaler og synthesizere. Og romklang. Skapt av fjærer inne i forsterkerne. Som bråkte fælt hvis man dultet borti forsterkeren mens man spilte. Men, musikerne var fortsatt ekte. Strykerne spilte på sine fioliner og celloer, og blåserne blåste på sine ekte trompeter, tromboner og saksofoner. Og jada, de gjør det fortsatt. Men i dag finnes digitale, tangent-styrte, mer lettvinte alternativer som ikke var der for førti, femti, seksti år siden.

Her kunne innlegget ha sluttet. Men jeg må jo supplere med litt lyd fra ekte musikk spilt på ekte instrumenter levert av ekte musikere. Helt uten autotune som nødhjelp for småsure vokalister, og helt uten digitale instrumenter levert av datautstyr. Her er fem eksempler fra fem av mine mange favorittband som dukket opp i den tida. Jeg har valgt å gå baklengs inn i fortida, og starter i 1973.

Chicago-bandet Chicago ga i september det året ut singelen Just You’n Me fra albumet Chicago VI. De som kjenner bandet vet at det besto av syv ekte musikere, tre av dem på blåseinstrumenter. Musikkstilen var mangfoldig; rock, poprock, softrock, jazzrock. Og på den myke, fengende fine Just You’n Me kan man høre at gitaristen bruker en wah-wah, en forholdsvis fersk, mekanisk pedal lansert i 1966 av Vox. Klikk og nyt.

Låten den unge dama med YouTube-kanalen lyttet på da hun kom med stadfestelsen var Pink Floyd sin. Og låten var Money, gitt ut på 1973-albumet The Dark Side of the Moon. Mitt favorittalbum med bandet, som også er mine største musikalske favoritter fra hvilket som helst tiår. Værsågod, her er jubileumsutgivelsen av Money, den hun lyttet på.

Creedence Clearwater Revival spilte rett fram. Tøffe trommer, solid sologitar, rytmegitar og stødig bass. Uten særlig mye ekko på vokalen, og uten særlig mange effektpedaler. Ville John Fogerty ha vreng på gitaren fikset han det på forsterkeren. Manuelt. Som for eksempel på Travelin’ Band fra 1970-albumet Cosmo’s Factory. Gitt ut to dager før 18-årsdagen min i juli. Forresten – her bruker Creedence saksofon for første gang på noen av sine låter. Mener jeg å huske.

The Rolling Stones ga ut Ruby Tuesday som singelplate vinteren 1967, og slapp den senere løs på platekjøperne på samlealbumet du ser bilde av på lydfila. Låten er en av bandets mest populære ballader, og med Let’s Spend the Night Together på andre sida av singelen var den populær også her i landet. Mick Jagger og Keith Richards skrev låten, som handler om kjæresten til Keith. Hans daværende.

Vi lander i 1965, og The Kinks får lov å avslutte dette innlegget. Låten er Tired of Waiting for You, en favoritt hos meg. Og en av bandets fengende låter, med en morsom men som alltid meningsfylt tekst. Låten kom ut som singelplate fra bandets andre album Kinda Kinks. Apropos effekter; for å få en tøffere lyd enn alle andre kunne stille opp med skar gitarist Dave Davies rifter i høyttalerne på gitaranlegget sitt. Lurt? Tjah.

Her er to minutter og førti sekunder rot-ekte The Kinks. Uten autotune. Takk for at du ble med helt hit.

Låtfakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.