Fine ballader fra Cale, Clapton, Coolidge og Cocker

Jeg har plukket ut en brukbar bunke musikk med artister og band fra 70-tallet til dette og kommende innlegg. Musikk du og jeg muligens ikke lenger har øverst på spillelista, fra flere sjangere. Til dette innlegget har jeg funnet fram fire ballader jeg liker fra fire favorittartister. Og så vil det seg sånn at noen av dem har hatt et musikalsk samarbeid med noen av dem en gang i tida.

JJ Cale
Først ut er JJ Cale, amerikaneren med den tilbakelente, behagelige stilen. Jeg kalte ham genialt enkel i et innlegg jeg skrev for tre år siden. Og står fast ved det. Han platedebuterte med albumet Naturally, som 33-åring. Og han brukte nesten ni måneder på innspillingen, som han gjorde på egen hånd som et prosjekt. JJ Cale brukte og betalte andre musikere etter hvert som han hadde bruk for dem.

Albumet kom ut første gang i desember 1971, og Naturally ble ei mye spilt plate i heimen min, spesielt vinylutgaven. På albumet fantes låten Crazy Mama, som ble hans første og eneste topp 40-hit på Billboard-lista i USA, med 22. plass som høyeste notering. JJ Cale var ingen hitliste-artist. Men likevel svært populær. Her er Crazy Mama.

Eric Clapton
I 1970 ble JJ Cale gjort oppmerksom på at Eric Clapton hadde spilt inn hans låt After Midnight på sitt debutalbum som soloartist. Cale uttalte i ettertid at han på den tida var en voksen, fattig og sulten fyr i trettiårene. Og at Clapton sin utgivelse ga ham inntekter til å leve videre. Clapton og Cale ble med årene svært gode venner. Og etter at JJ Cale gikk bort i 2013, samlet Eric Clapton gode musikervenner for å spille inn og gi ut albumet The Breeze: An Appreciation of JJ Cale. Med sine versjoner av låtene til Cale.

Fire album og syv år etter solodebuten ga Eric Clapton ut albumet Slowhand. Og på dette albumet hadde han tatt med JJ Cale-låt nummer to, Cocaine. Og hans egen fine ballade Wonderful Tonight. På albumet finnes også en annen fin ballade, en av mine favoritter med den amerikanske låtskriveren og countrysangeren Don Williams. Her er Eric Clapton sin versjon av We’re All the Way.

Rita Coolidge
Amerikanske Rita Coolidge startet karrieren sin i 1969. Tidlig hadde hun en karriere som backup-sanger for flere artister på plateinnspillinger og på konserter. En av dem var Eric Clapton. Coolidge var på den tida kjæreste med trommeslageren Jim Gordon som var medlem i Clapton-bandet Derek and The Dominos. Og begge var med på innspillingen av Clapton sitt første soloalbum Eric Clapton, som kom ut i 1970.

Også da Clapton med Derek and The Dominos spilte inn låten Layla i den første, rockete versjonen var Rita Coolidge med. Hun og kjæresten Jim Gordon hadde komponert ei avslutning på låten, og Clapton likte den så godt at han valgte å bruke den. Men verken Coolidge eller kjæresten hennes fikk der og da æren for å ha levert en viktig bit av låten. Det måtte bråkes litt før det etter hvert ordnet seg.

Rita Coolidge platedebuterte i 1971. Favorittalbumet hennes på min platespiller er det sjette, 1977-albumet Anytime…Anywhere. Jeg har brukt låten før i innlegg både om den og om henne, og gjør det gjerne igjen. Den amerikanske musikeren og låtleverandøren Boz Scaggs komponerte We’re All Alone, som er en av de fineste balladene mitt musikkhode vet om. Og Rita Coolidge leverer den videre på nydelig vis. Klikk og nyt.

Joe Cocker
En annen artist Rita Coolidge stilte opp for som backing-sanger på plater og konserter var Joe Cocker. Og da Joe Cocker spilte inn albumet Mad Dogs & Englishmen i 1970 og dro ut på en turne med samme navn, var Rita Coolidge med på hele pakken. På album-låten Superstar sang hun hovedvokalen. Låten ble senere en stor hit for Carpenters.

Rita Coolidge fikk tidlig i karrieren tilnavnet The Delta Lady, og hun inspirerte Leon Russell til å skrive låten Delta Lady. Som Joe Cocker ga ut som førstemann, på sitt andre album Joe Cocker. Og en av backingsangerne på albumet var nettopp Rita Coolidge. Jeg har imidlertid valgt en senere Joe Cocker-låt som avslutning på dette innlegget.

You Are So Beautiful to Me ble skrevet av Billy Preston og Bruce Fisher, og er avslutningslåt på Cocker-albumet I Can Stand a Little Rain. Som kom ut ettersommeren 1974, med låten som singel fra albumet. Men ingen av artistene ovenfor var med på innspillingen. Så da bremser jeg ned her. Sammen med Joe Cocker og You Are So Beautiful to Me.
Takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia. org
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.