Tida på Moa ble en svært viktig del av oppveksten

At Jupvika var et eldorado for oss unger har jeg skrevet om i flere innlegg i bloggen. Om hvordan vi utnyttet området fra fjæra og til langt opp i skogen til lek og aktivitet. Inspirert av ei setning i Arne Bertheussen sin bok Tre Brødre har jeg fortalt om hvordan hele bygda ble lekegrinda vår.

Ny base i livet
Jeg var åtte år da vi flyttet inn i leiligheten i andre etasje på samvirkelaget på Moa i Grovfjord. Bygget du ser speile seg i havet midt i bildet, til høyre for dampskipskaia. Lillesøstera mi var tre år yngre enn meg, og det ble en ny tilværelse for oss å skulle bo midt i Grov sitt lille sentrum. Med to butikker og nærhet til en tredje, postkontor, materialhandel, nybygget helsehus, dampskipskai og ungdomshus. Og med skolen i kort gå-avstand.

Vi hadde flyttet til Grov i 1955, mamma, pappa, søstera mi og jeg. Pappa hadde fått jobb som bestyrer på Astafjord Samvirkelag, og det å fem-seks år senere kunne flytte inn i etasjen over jobben var sikkert helt greit for ham. Også for oss unger, som kunne treffe ham i arbeidstida, og ikke bare på morran og fra sent på ettermiddagen. Og ikke nok med det; det å være ungene til sjefen til de ansatte gjorde sikkert sitt til at vi ble tatt godt vare på av dem også.

Unger overalt
Innenfor et lite område, i husene du ser på bildet øverst, vokste det opp femten-tjue unger på 60-tallet. Rett over veien for oss, i huset nærmest brua på bildet bodde bestevennen min på Moa. Kompisen min over veien, som jeg har kalt Roar i flere innlegg. Vi var jevngamle og klassekamerater. I nabohuset til venstre bodde en annen god barndomsvenn, to år yngre enn meg. Lenger ut i bygda bodde Gunnar, bestevennen min og aktivitets-sjefen i Jupvika. Jada, jeg hadde venner i flere lekeområder, og bestevenner med hvert sitt domene.

Unger i alle aldre, gjerne fra hele bygda, samlet seg ofte på Moa for å leke. Noen aktiviteter var for alle, mens andre passet best for jentene og guttene hver for seg. Jentene hoppet paradis. Det kunne vi gutter gjerne være med på. Men vi tok like gjerne turen under gammelkaia – den til venstre bak snurperen på bildet over – for å erte krabbene. Og marronka, som vi kalte ufisken for. Eller en oppdagelses-tur rundt Kalvskinnet med en av fedrene sine robåter.

Oppfinnsomme unger
Lekeaktivitetene var mange. Og de hadde lokale dialektnavn. Donk blekkboks, sissen, gjømsel, sa vi. Noen kasta på stikka, mens andre spilte kanonball eller badminton. Vi lekte i skogen, vi lekte på kaiene og i fjæra. Noen ramla i havet i fjæra og kom seg på land ved egen hjelp. Mens andre ramla i havet fra trapper og kaier, og måtte ha hjelp fra voksne for å komme seg på land. Voksne som heldigvis og tilfeldigvis var i nærheten. Det å vokse opp i fjæra gjorde oss tøffe. Og trygge på oss selv.

Vi gutta på Moa brukte ofte tida til selvkonstruerte lekeaktiviteter. På vinterstid gikk vi på skøyter langs hovedveien. Og vi måket en bane i snøen der Roar bodde, på flata mellom huset, elva og hovedveien. Med indre og ytre bane, med vekslingsside, og med deltakere fra rundt omkring. Der sprang vi rundt og rundt uten skøyter, tok tida og lekte skøyteløp. Hele halve vinteren. Og vi tok i bruk norske og utenlandske skøytenavn på hver av oss. Roar vant hver gang. Han var skøyteentusiast allerede den gang, karen.

Var været lite fristende for uteliv var vi inne hos en av oss. Vi spilte spill, vi bygget med Lego og vi leste tegneserieblader. Donald Duck og andre morsomme sånne. Eller cowboyblader med spennende historier fra ville vesten. Som vi ikke var helt sikre på hvor var. På kreativt vis tømte vi smørpapir-rullene til mora til Roar. Vi la det gjennomsiktige smørpapiret oppå tegneseriebladene for så å tegne av bildene og fargelegge dem. Liggende på magen på golvet. Godt at mora hans jobbet på dagligvarebutikken til Tande.

Bygdas første papp-band
Midt i barndommen tok musikken til foreldrene mine tak i meg. Alf Prøysen, Engedahl & Stordahl og sånne. Senere sto den utenlandske popmusikken mye høyere i kurs hos meg enn foreldrene mine sine 50-tallstoner. Muligens var det årsaken til at gutta på Moa – Roar, Per og jeg – kom på idéen om å starte et band. Med gitarer saget ut i plastplater og fiske-nylon til strenger, og trommer og forsterkere laget av pappesker. Den ene dagen brukte vi til å produsere utstyret, den neste arrangerte vi konsert.

Stedet var et naturlig amfi i elvedalen ved Moelva. Publikum var ungene rundt oss. Vi kalte oss The Hill Boys, inspirert av omgivelsene på konsertstedet. Konserten ble kort. Det ble med den ene låten, kanskje ikke hele låten engang. Fordi ingen hørte vokalen og lyden fra nylonet på plastgitarene på grunn av bruset fra den frådende elva. Og på grunn av iveren til trommeslager Per som dasket i vei på pappeskene.

Livet var mye mer behagelig å leve i solskinnet på verandaen til kompisen over veien, med den batteridrevne platespilleren og bunken med singelplater. Eddie Hodges, The Beatles og andre utenlandske band og artister. Og etter hvert fra plateskifteren for langspill-plater med Buck Owens og andre sånne. Og med bruset fra elva på behagelig avstand. På Moa.

Ei bøtte vann og en gul Amazon
Lokalbåten fra Harstad anløp Moa flere dager i uka, og vi var på kaia. Vi kunne navnene på båtene, og vi kjente utseendet på dem både fra sida og forfra da de rundet Kalvskinnet. Vi fikk med oss hvem som hadde vært ute og reist. Ikke fordi vi var nysgjerrige, men fordi det bare var sånn. Dampskipskaia lå der snurperen på bildet øverst ligger. Og til høyre ser man steinfyllinga som var starten på den nye hovedveien under Straumshågen, som var under bygging ned mot Moa.

Nyveien kom nærmere hushjørnet til samvirkelaget og nærmere soveromsvinduene våre. Biltrafikken var ikke så stor og sjenerende den gangen. Verre var det etter fester på ungdomshuset, da de unge kunne samle seg rundt inngangen til butikken, og rett under vinduene. Minst én gang hentet pappa ei bøtte med iskaldt vann og tømte i hodene på festdeltakere som på tross av ei oppfordring ikke hadde planer om å flytte seg så vi unger fikk sove. Det funket, vannrett og slett.

Jeg fikk respekt for den smale brua over elva nedenfor ungdomshuset etter at jeg en kjedelig alene-dag sto der og kastet pinner i elva. For så å springe over til andre sida for å se om pinnene kom ut der. En kjent aktivitet fra barndomstida. Og under det som skulle bli den siste turen over sto plutselig bilen der. Jeg hadde ikke hørt den gule Volvo Amazon’en på grunn av bråket fra elva. Jeg traff forskjermen på passasjersida, men skadet meg ikke. Sjåføren, lensmann Rasmussen fra Evenskjer, ble muligens mest redd av oss to.

Musikalsk egenopplæring
På veggen i stua på samvirkelaget hang tre musikkinstrumenter. En mandolin og en fiolin. Og en gitar. En tungspilt en som jeg ikke klarte å håndtere i barndommen. I dag er gitaren borte, men mandolinen og fiolinen har jeg tatt vare på. En vinterlig lørdagskveld i 1967- jeg var 14 år – tok jeg gitaren ned av veggen enda en gang for å sloss med strengene. Foreldrene mine var ikke hjemme, og jeg satt barnevakt for de to minste. Jeg hadde sett at det oppe på kvisten lå et gitarkurs. Jeg dro ned kvist-trappa, klatret opp og fant det.

Da foreldrene mine kom hjem hadde jeg lært tre grep; G, C og D. Etter hvert lærte jeg flere durer og mange moll’er fra Guttorm Frølich sin plektergitarskole. Den pappa hadde kjøpt for 17 kroner og 50 øre en gang tidlig i sin voksendom. Gitarskolen har jeg tatt godt vare på, du ser heftet på bildet under. Etter dette ble det en mer spennende opplevelse å ta den korte turen opp på ungdomshuset tidlig på lørdagskvelder alene eller sammen med kompiser for å hjelpe band å bære inn utstyr. Vi fikk nemlig lov å være til stede når de øvde før kveldens dansefest. På Moa.

Fire ble til seks
Etter at foreldrene våre hadde avlagt et besøk på fødehjemmet i Harstad våren 1962, ble vi fire i familien brått til fem. En flott liten lillebror hadde kommet til verden. Og tre år senere, våren 1965, kom enda en liten pjokk inn i familien. Også han ble født på fødehjemmet i Harstad. Søstera mi og jeg var veldig stolte av de to fine småbrødrene våre, og vi passet på dem og tok godt vare på dem som best vi kunne. En ny tilværelse med forpliktelser var i gang.

Eldstemann ble med meg rundt omkring sittende bak på sykkelen, i barnestolen laget av metall. Til Jupvika, til fjæra og til hyttene i skogen der. Til fotball-eldoradoet Øyrspira og til andre steder. Og da yngstemann var klar til sånn aktivitet ble også han passet godt på av oss, mest av søstera mi. Heldig var han som ble trillet rundt i bygda i vogna si av venninnene hennes. Og henne selvsagt. Mens livet mitt skulle endre seg da han hadde fylt to.

Nytt kapittel i livet
Ettersommeren 1967 startet ta vare på meg selv-tida som borteboer hjemmefra for skolegang, 15 år gammel. Egen-opplæringa på den tungspilte gitaren ble lagt bort. Og første kapittel i livet mitt var over. De neste fem årene var jeg sammen med søsknene mine og foreldrene mine hver fjerde lørdag, de fleste søndager, og ellers i skoleferier. Og fikk derfor ikke være med på den videre oppveksten til de to yngste.

Lenge før mobiltelefoner, e-post og Facebook var påtenkt ble det til at kontakten med noen av mine barndomsvenner ble heller dårlig tatt vare på i noen år, spesielt siden også de dro ut. I juni 1970, midt i de fem skoleårene mine borte hjemmefra, flyttet familien fra leiligheten på samvirkelaget på Moa og over brua i Grov og inn i nybygget bolig på Myklevoll. Det fine huset skulle bli alle fire unger sitt siste barndomshjem i bygda.

Da de fem skoleårene var omme fant min gode venn Gunnar og jeg sammen igjen. Vi begynte å leke med musikk sammen på hver sin gitar. Håpet var nok å kunne starte et band. Fra min side et litt usikkert håp, siden jeg skulle i militæret den sommeren i 1972. Forsvaret ville imidlertid ikke ha meg, og jeg fikk bare ei overnatting på Lahaugmoen. Planene til Gunnar og meg ble mer enn et håp. For meg personlig skulle det bli starten på en 46 år lang, aktiv hobby-karriere som musiker. Basert på blant annet barndoms-favoritten fra 1963 som du kan klikke og lytte på under.

Men du, i motsetning til Cliff ble mine lepper brukt til å synge med på 60-tallet. Og det hele startet på Moa. Takk for at du ble med helt hit.

Bilder fra digitaltmuseum.no/Telemark Flyselskap og eget arkiv
Lyd fra YouTube

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.