Da vi unger skulle passe på bygda vår

Som jeg har skrevet i tidligere historier fra barndommen tidlig på 60-tallet var lekeaktivitetene til oss unger ofte preget av livet og hverdagen til de voksne rundt oss. Sånn var det også den sommeren vi gutta med lekeområde i Jupvika fant på en ny aktivitet. Inspirert av stadige besøk i bygda av Forsvaret, ville vi starte vår egen lille militærleir.

I dette tilfellet kom det meste av inspirasjonen fra ingeniørsoldatene som holdt til på Stræte i to-tre uker våren og sommeren 1964 for å starte bygging av vei til Hilleshamn. Bestekompisen min i Jupvika og jeg hadde et par ganger syklet de rundt fire kilometerne utover til Stræte og militærleiren der. Og Gunnar og jeg var ikke så rent lite stolte og fulle av ærefrykt når vi fikk komme forbi vaktene og inn i et av teltene for å snakke med noen av soldatene.

Jeg vet ikke om vi tenkte på det den gangen, men området rundt Jupvika var som i dag kupert, og perfekt til å gjemme seg bort i for å overraske eventuelle inntrengere. Inspirert av hverdagen til de voksne soldatene vi hadde besøkt på Stræte, fant vi på en ny lekeaktivitet. Vi skulle lage vår egen militærleir. Vi manglet bare en viktig nødvendighet; en base.

Basen fant vi fort. Løsningen ble det røde sommerfjøset innafor steingjerdet langt der oppe i ytterkanten av Jupviksletta, på Halsen. Det sto der, ulåst og ubrukt på sommertid, og passet oss perfekt. Du ser det inni den røde ringen på bildet fra digitaltmuseum.no. Bildet er ti år nyere enn hendelsene i denne historia, og skogen til høyre er litt tettere enn den var tidlig på 60-tallet.

Sammen med den tredje lekekameraten som bodde oppe i bakken fra Jupvika inntok vi sommerfjøset en solrik sommerdag. Ja, for det var jo bestandig sol om sommeren i barndommen, ikke sant? Vi planla leiren vår, skaffet til veie noen bordfjøler som kunne se ut som geværer på lang avstand, og annet nødvendig materiell. Og vi øvde litt på oppstilling av soldater utafor den nyokkuperte, røde bygningen.

Også neste dags aktivitet ble planlagt. Vi skulle være offiserer. Vi skulle innta Klipa, den avlange bergknausen du ser ovenfor sommerfjøset. Vi måtte også ha noen utplassert på knausene inni skogen ned mot hovedveien og det gule huset til høyre. Og kanskje også noen ovenfor huset i Jupvika. Området nedenfor veien ble for langt unna for en eventuell retrett. Nå manglet vi bare en annen nødvendighet; soldater. Skulle vi satse på jungeltelegrafen?

Det kom ganske mange potensielle vernepliktige opp på Halsen neste dag. Unge karer i åtte-, ti-, tolv-årsalderen, akkurat som oss tre befaler. Som var sersjant, fenrik og løytnant, hvis jeg husker rett. Vi delte ut bordfjøl-geværene, og under litt udisiplinerte forhold fikk vi til ei slags oppstilling. Antrekkene var så ymse, men det fikk så være. Noen stilte i T-skjorte, shorts og støvler som egentlig passet greit til denne aktiviteten.

Oppgaver ble fordelt, og så startet utmarsjen. De unge soldatene som kom fra flere områder i bygda ble plassert rundt i terrenget for å utføre oppdraget de fikk; de skulle passe på bygda vår. Vi skulle hindre eventuelle inntrengere i å komme inn til Grov. Et alvorlig og ansvarsfullt oppdrag, som skulle gjennomføres listende og uten støy. Vi kunne snakke sammen og gi beskjeder, men ikke med høy stemme.

– Der kjæm en båt! Ska’ vi stoppe den? – Nei, det e’ jo han Erling! Han har vorre ute og feska!
– Det kjæm to militærbila ute i Masvika! Ska’ vi skyte på dem? – Nei, de kan jo ta oss te’ fange og putte oss i kasjotten!
– Der kjæm en båt! Kan vi skyte på den? – Nei, det e jo han Asbjørn i Balteskard! Han har sekkert bære vorre på butikken!
– Der kjæm lokalbåten!
– Den kan vi jo ikkje skyte på!
– Nei, men eg må fare heim te middag!
– Eg óg!

Oppdraget, som hadde tatt noen timer, var over. Noen deserterte og dro hjem uten å dra tilbake til leiren. Mens resten av den lille hæren flokket seg lydig etter oss befaler. Å marsjere i takt var ikke så viktig lenger. De som hadde med seg lekegevær tok det med seg hjem. Mens flere av bordfjøl-geværene sikkert ble liggende igjen ute i terrenget. Heldigvis fikk innbyggerne i Grov-bygda aldri bruk for innsatsen vår. Det kom ingen inntrengere den dagen. Det skulle vel ha tatt seg ut.

Rundt femti år senere fylte Gunnar, den ene offiseren, 60 år. Dagen ble feiret med mange gjester og stor stemning. Vi har vært venner nesten hele hans liv, og derfor syntes jeg det var på sin plass å holde en tale for ham. Talen var en slags oppsummering av vennskapet vårt, blant annet med historier om det vi har opplevd sammen opp gjennom årene.

Da jeg fortalte om den gangen vi hjalp det norske forsvar med å passe på hjembygda, kom det noen sterkt bebreidende ord fra en som satt rett foran meg der jeg sto. Han var en av de menige soldatene fra leiren i Jupvika: – Vi fikk jo ikkje mat!
Takk for at du ble med helt hit.

Bilder fra digitaltmuseum.no og gettyimages.com

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.