I den månedlige rekken av blogginnlegg fra før i tida for 60 år siden, er jeg kommet til august 1964. Bildet over fra DigitaltMuseum fra den litt uskarpe sommeren 1964 viser at området ved skolen er under klargjøring for utbygging. Og at nyveien fra Moa og innover Straumshågen er tatt i bruk. Bildet har ukjent fotograf. Det forrige innlegget fra juni og juli dette året kan du lese ved å klikke på linken under dette.
August 1964 skulle bli starten på ei spennende tid for denne ferske tolvåringen og hans klassekamerater. Interessen for hendelser i de voksnes verden hadde nok blitt skjerpet da vi skulle i gang med et nytt skoleår. Men, det er lenge siden nå. Og derfor har jeg igjen tatt i bruk det store kloke internettet for å finne ut om det skjedde noe som helst i årets siste sommermåned. Her mine sine ord om hendelser fra livet blant oss og rundt oss den måneden.
Gratangen-meninger
I innlegget om juli 1964 lovte jeg å aldri mer nevne den mer eller mindre bortkastede ungdomsskole-debatten mellom de to tidligere kommunene i nye Skånland kommune. Derfor starter dette innlegget i Gratangen. Der uttalte både folket og skoleinspektøren i Gratangen denne sommermåneden til lokalavisa at forslaget om å ta inn Grovfjord-elever til den eventuelle ungdomsskolen på Laberg egentlig var lite realistisk. Fordi veien mellom Foldvik og Grov neppe ville være på plass før 15-20 år senere. Case closed.
Høy- og potetnytt
Lokalavisa nord-vest for oss fortalte i en notis at slåttonna var så godt som over i Grovfjord. Veksten denne sommeren hadde vært svært fin med vekslende vær, og resultatet ble derfor usedvanlig godt. Om det nå bare ville bli sol fremover, ville det også bli mye poteter, skrev avisa. Da var det ikke så farlig at min gode venn Gunnar og jeg foretrakk potet-slang foran gulrot-slang. Fordi vi var bløthjertet overfor gulrothage-eierne. Eller lite dristige pyser, om du vil.
Ut på tur, aldri sur
På andre sida av fjellene hadde pensjonistene ved gamlehjemmet på Sandstrand vært ute på sin tredje tur denne sommeren. Tidlig i august gikk turen med kommunens skolebuss til Grovfjord. Ganske sikkert via Evenskjer, Liland og Bogen. Om hjemmet på Sandstrand hadde beboere fra Grovfjord vites ikke. I så fall var de blant de 16 pensjonistene som sammen med betjeningen fikk glede seg over turen gjennom de kjente, vakre bygdene. De fine, avsluttende ordene sto på trykk i HT.
En betydelig ødelagt bil
Bildet over sto på trykk i Harstad Tidende første mandag i august 1964. Det viser en Ankenes-bil som med fire, fem ungdommer havnet utfor veien og ned ei bratt skråning ved Saltvatnet første søndag morgen i august i 1964. Bilen gikk rundt og landet opp ned oppå en stor stein nedenfor veien. Og ble «betydelig ødelagt» i følge lokalavisene. De involverte hadde vært på fest på gammelskolen i Sollia lørdag kveld, og alle hadde i følge begge lokalavisene fått i seg for mye av det sterke, flytende, du vet.
Lokalavisenes kilder var uenige om antall personer i bilen. Uansett antall var alle såpass lealause i legemet etter festen at de slapp fra uhellet uten alvorlige skader. Og utpå morran tok de drosje til ferga på Øyjord som neste etappe på hjemveien til Ankenes. Lensmannen i Skånland uttalte til avisene at saken hadde blitt anmeldt, og at etterforskning skulle starte. Men, utfordringa var å få tak i sjåføren. Melding om uhellet kom så sent at man ikke hadde fått hanket ham inn for blodprøve.
Lokalfotball
Den superlokale fotballen i Grov foregikk for det meste på Øyrspira. Det lokale eldoradoet for unger i alle aldre som ville spille fotball sammen med kompiser. Unger og ung ungdom ble stilt opp på ei rekke, de to antatt beste ble lagledere. De to plukket ut én og én spiller til eget lag, i hver sin tur. De beste ble valgt før de nest beste og de tredje beste, uten tanke på følelsene til de som ble valgt ut til slutt. Ei brutal ordning, spør du meg i dag.
For å oppleve organisert seriespill i fotballens verden måtte man også i august 1964 til Rensåhøgda. Der hadde IL Santor regjert på hjemmebane så langt denne sommeren. Augustmåneden startet med at Santor tapte 2-3 hjemme for Ibestad. Neste Santor-kamp gikk på bortebane, der Medkila vant 2-1. Så klasket Santor til med seier 7-1 mot Kilkameratene. Før Santor gikk på et nytt tap i Kongsvik, der hjemmelaget King vant 6-5.
Kampen i Kongsvik ble i HT beskrevet som jevn, spennende og dramatisk. Den oppsatte dommeren dukket ikke opp, hadde ikke gitt beskjed om det, og hadde heller ikke skaffet erstatter. Arrangøren måtte derfor ut på bygda for å skaffe dommer til kampen. En dommer som slapp å få navnet sitt på trykk i avisa. De beste spillerne på Santor var i følge avisa Albert Kildal, Jon Jakobsen og Boye Olsen.
Etter den serierunden ledet Ibestad 4.-divisjon pulje B, foran King som hadde en kamp mindre spilt. Santor hadde mistet serieledelsen siden juli, og lå på tredjeplass med langt bedre målforskjell enn by-laget Medkila på fjerde. Hvordan gikk det så med Santor i resten av 1964-sesongen? Det får du muligens svar på i september.
Du ju spiiik inglisj?
Da skolen var i gang igjen i slutten av august gikk vi en spennende høst i møte, vi ferske sjetteklassinger. Vi hadde fått et nytt fag inn i skolehverdagen og karakterboka vår. Vi skulle lære engelsk. Skriftlig og muntlig. Vi skulle bli internasjonale. Jeg skulle endelig forstå mer av det Cliff Richard og Elvis og The Beatles og alle de andre utenlandske bandene og artistene sang om. Jeg visste hva «ai låvv ju» betydde, men kunne jo ikke si det til jentene. Man var da sjenert, må vite.
Mens jeg satt og skrev dette innlegget fant jeg en læreplan fra 1939 på nettstedet uio.no. Den sa at det i engelsk-undervisningen i folkeskolen var «definert som et minstekrav at elevene ved slutten av opplæringen skal ha tilegnet seg evne til å forstå, lese, tale og skrive språket innenfor et sterkt avgrenset område”. Ny læreplan kom i følge nettstedet først i 1974, med litt høyere krav. Så da var muligens engelskundervisningen i 1964 basert på innholdet i setningen over.
Jeg husker det ikke helt, men det lille verbet «to be» som i presens på norsk heter «er» var sikkert tidlig med i opplæringen. På norsk var det uforandret enten det handlet om meg, deg, hun eller han. Jeg er, du er, han er, hun er. Men på engelsk var det noe helt annet. – Ai æmm, ju aar, hi iss, sji iss, pugget vi. Sa man ai aar eller sji æmm, var man helt på villspor, og skapte stemning i klassen. Og måtte pugge hjemmeleksa på nytt.
Eller husker jeg feil? Kanskje startet muligens engelsk-opplæringen med uttalen av bokstavene i alfabetet? Ei, bi, si, di, i, eff… Uansett – til det neste innlegget, det som handler om september 1964, har mine klassekamerater og jeg lært litt mer i de innledende rundene i undervisningen. In inglisj, ju nåo.
Takk for at du ble med helt hit.
Fakta sjekket hos nb.no og uit.no
Hovedbilde fra digitaltmuseum.no
Facebook: KLIKK HER!
E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.