Den fordømte lyspæra…

Han vokste opp på den eneste gården i Jupvika, min barndomsvenn Gunnar. Vi møttes første gang midt på 50-tallet da den ene kunne krype og den andre hadde lært å gå. Da vi etter hvert oppdaget hva en venn var ble vi bestevenner og begynte å leke i lag. Og vi fant på mange slags kreative aktiviteter sammen med andre unger i oppveksten.

Ny lekeaktivitet
Året var 1972, og det var sommer i hjembygda Grovfjord. På gården i Jupvika står et fjøs. Vi hadde gjort det største rommet i fjøset til vårt. Knappe 17 år etter at vi møttes første gang hadde vi begynt å leke med musikk, og hadde anskaffet oss hver sin gitar. Du ser oss på bildet under, satt sammen av to bilder knipset noen måneder senere på ungdomshuset i Grov. Gunnar sin brune Framus var halvakustisk og ga fra seg mer lyd enn min plankegitar. Jeg trengte derfor en forsterker.

Svein Holand får ha meg tilgitt at jeg bruker navnet hans her. Det gjør jeg fordi han eide en 15-watts Hagström forsterker og en rød Höfner gitar, du ser begge gitarene på bildet under. I slutten av juli 1972 kjøpte jeg gitaren og forsterkeren for surt oppsparte penger fra Postsparebank-boka mi. Mine aller første instrumenter. Sett bort fra blokkfløyta på skolen i barndommen. Vi var i gang med drømmen vår som var å starte et band. Men, først måtte vi øve. Mye.

Den fordømte lyspæra…
Fjøsrommet der vi øvde var rengjort og uten spor etter et for lenge siden avsluttet sauehold. Men lyset i rommet var på langt nær påvirket av dagslyset utenfor. Det eneste vinduet i rommet var ikke av det blankeste slaget, og den eneste lyspæra i rommet sto på veggen ved inngangsdøra. På motsatt side av rommet fra der vi sto. Og den støvete pæra var på sparsommelige, gammeldagse 25 watt. Uten kuppel.

Jeg var nærsynt da som nå, brukte briller, og slet i det sparsommelige lyset med å lese tekstene jeg skulle synge fra A4-arkene på det spinkle notestativet. Den godeste Gunnar var løsningsorientert også på den tida. Han flirte litt da han lanserte ei løsning, som den skøyeraktige luringen han var. Han satte meg på den gode idéen med å vaske lyspæra for om mulig å få bedre lys i rommet.

Jeg har aldri vært tungbedt, og skred til verket. På veggen ved siden av døra inn til rommet sto en utslagsvask med en kaldtvannskran. Jeg fant ei velbrukt tue i rommet utafor og startet aksjon lyspærevask. Jeg dynket tua i kaldt vann, vred mest mulig vann ut av den og satte i gang. Brettet ut tua i høyrehånda og la den forsiktig over lyspæra. Med lyset på. Hva kunne vel gå galt? Alt.

PANG!!! Sa det. Med tre utropstegn bak. Lyspæra eksploderte inni hånda mi. Gunnar ga fra seg en rar lyd som kunne være ei blanding av at han skvatt og at han prøvde å kvele latteren inni seg. Det ble med den rare lyden, en veldig kort en. For da jeg brå-eksploderte i en tirade av gloser som ikke egner seg her, og kjefting på den fordømte lyspæra turte ikke han å fullføre. Han ble stående på golvet med Framus’en rundt halsen og bare se på meg.

Vi har snakket om lyspære-vaskingen min mange ganger, Gunnar og jeg. Vi var helt alene i fjøset, og i dag flirer vi godt av det hele. Men helt inntil nylig har Gunnar holdt for seg selv at han ble skikkelig redd, fordi han aldri hadde sett meg så sint. Så rasandes førrbainna. Han var muligens redd for at jeg skulle revne på langs eller legge fjøset i ruiner. Det skulle vel ha tatt seg ut på en solrik sommerdag i 1972. I Jupvika.

Og jeg? Heldigvis dekket den tjukke tua hånda jeg hadde rundt lyspæra. Og jeg slapp unna noen som helst skade eller varige mén. Muligens var det da den korte lunta mi ble veldig mye lenger, og jeg sluttet å være så plagsomt eksplosiv. Muligens var det da jeg ble en sindig fyr. Vi sier det sånn.

Takk for at du hang med helt hit.

Hovedbilde-grunnlag fra istockphoto.com

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.