Jeg skrev tidligere denne høsten et innlegg om musikkstilen Motown og mitt første møte med den fra Radio Luxembourg og NRK sin radiohitliste Ti i Skuddet. Lyden av pop-inspirert soul kom fra blant andre jentetrioen The Supremes, der Diana Ross var et av medlemmene. Det innlegget kan du lese bak linken under dette.
Svært tidlig på 70-tallet ble jeg på en måte forelsket i Diana Ross og musikken hennes. Den smektende stemmen og hennes smygende, amorøse måte å synge Motown-låtene på. Låter fulle av forlokkende kjærlighet som gikk rett inn i den allsidige musikksmaken min. Det endte med at jeg tidlig på 70-tallet kjøpte to samlekassetter. Den ene med The Supremes. Den andre med Diana Ross.
Forelskelsen var nok ikke av det alvorlige slaget. Til det var jeg for ung for henne. Riktignok brydde sikkert ikke stjerner som henne seg om alder, men likevel. Dessuten var jeg bosatt i helt feil verdensdel. 18-åringer la ikke ut på frierferd helt alene den lange veien over Atlanterhavet og vel så det på den tida der, for noen og femti år siden. Og jeg var jo egentlig fornøyd med å nøye meg med musikken hennes.
Diana Ross hadde en ti år lang platekarriere bak seg med The Supremes da hun i 1970 ga ut sitt første soloalbum og sin første singelplate alene. Albumet var Diana Ross, og singelen var Reach Out and Touch (Somebody’s Hand). Etter suksessen med Supremes oppnådde hun allerede fra første plateutgivelse popularitet også som soloartist. I skrivende stund i november 2024 har hun som 80-åring bak seg et tjuetalls soloalbum og mer enn 100 singelplater.
Det hittil siste albumet kom ut i 2021 med bare nye låter. Året etter ga hun ut ei singelplate. Og sommeren 2023 la hun ut på turné med navnet The Music Legacy Tour, for å feire sine mange nummer én-hits. Diana Ross har vært nominert til og vunnet en rekke priser både som artist og skuespiller. I 1988 ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame som medlem av The Supremes. Og så er hun en av få artister som har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Den første med sitt navn på, den andre for Supremes.
Samlekassetten jeg kjøpte den gangen på 70-tallet er den eneste utgivelsen jeg har med Diana Ross sin musikk som soloartist. Her har jeg tatt med tre av låtene fra den, som et fint minne om den tida. Et av minnene er hitlåten I’m Still Waiting, hennes fineste. Synes jeg. Låten ble skrevet av amerikaneren Deke Richards, og var hennes sjette solo-singel. Den kom ut i juli 1971, den måneden jeg fylte 19. Klikk og lytt.
Låten DoobeDood’nDoobe, DoobeDood’nDoobe, DoobeDood’nDoo kom ut på hennes album nummer to, Everything Is Everything høsten 1970. Også denne ble skrevet av Deke Richards, som også produserte albumet. Først våren 1972 ble den gitt ut som singelplate. Det året ga hun ut bare denne singelen pluss en låt fra hennes første spillefilm. Filmen var Lady Sings the Blues som hadde premiere dette året, med Diana Ross i hovedrollen som Billie Holiday. Samme år fødte hun også ei datter. Her er DoobeDood’nDoobe, DoobeDood’nDoobe, DoobeDood’nDoo.
I desember 1970 kom singelen Remember Me, hennes tredje. Jeg avslutter innlegget med den, og oppfordringen hennes er mottatt her i huset. Femti år senere er musikken hennes flyttet fra kassetthylla til digitale medier. Og kan fort føre til nye innlegg med hennes musikk. Motown og pop-inspirert soul står dessuten høyt i kurs hos meg.
Nevnte jeg at vi nordmenn ventet til bortimot 1980 før vi kjøpte musikken hennes i mengder som lot seg lese av på offisielle salgslister? Takk for at du ble med helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Bilde fra bbc.com
Lyd fra YouTube
Facebook: KLIKK HER!
E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.