Barndomsminner fra musikkens verden

Det å ha en musikksmak bredere enn den der bak er og har vært ganske behagelig opp gjennom årene. Det å slippe å slå av TV’en når det spilles moderne musikk en godt voksen kar normalt ikke burde like, det å slippe å bytte radiokanal når ei viss amerikansk syngedame slipper løs sine vokale orgasmer, eller det å slippe å holde for ørene i den tida Motörhead tordnet i vei føler jeg er et privilegium.

Alt dette takket være en fin musikalsk oppvekst. Jeg har akkompagnert en hardingfelespiller. Jeg har akkompagnert en vokalist med vokale orgasmer. Jeg har i nyere tid sunget en av Ozzy Ozbourne sine låter offentlig mange ganger, og jeg liker Motörhead. Favoritten er – som for så mange andre – låten Ace of Spades. Apropos Ace; jeg likte også svenske Ace of Base og deres fengende dansepop-låter tidlig på 90-tallet.

Som jeg har skrevet om tidligere var mine foreldre glade i musikk. De sang ofte favorittsangene sine, og vi unger lyttet. Radioen sto på i stua til forskjellige tider av døgnet, og unge meg fanget opp musikken. Fra den timelange Ønskekonserten på mandager. Først med barnesanger, så salmer og klassisk musikk, og med lett pop som avslutning. Og når Hammerfest-gutten og barnestjerna Erling Volden i 1962 satte i gang med sin nydelige versjon av Norge mitt Norge, satt jeg der og skulle ønske at jeg kunne synge sånn.

Han var finnmarking på tretten år, jeg var halvt finnmarking og bare ti. Og hadde noe å strekke meg etter. Som barnestjerne ga han ut seks singelplater på 60-tallet. Blant dem Barndomsminne Fra Nordland og Ave Maria. Han spilte i flere band i Norge og Sverige, og han avsluttet den karrieren som vokalist i sitt eget Volden Band. Her er debutsingelen hans, Norge mitt Norge. Et like fint gjenhør hver gang. Klikk og lytt.

Lydfila er dessverre fjernet fra YouTube, og finnes heller ikke i andre tilgjengelige medier.

Før Erling Volden var å høre i Ønskekonserten var duoen Engedahl & Stordahl blant favorittene til mine foreldre. De hadde flere sanger i det programmet, og mine sine sang ofte sangene deres. En av favorittene mine, De nære ting med tekst av Arne Paasche Aasen har fått sitt eget innlegg her i bloggen. Og den havnet etter hvert på mitt eget repertoar. Den gangen uten, flere år senere med akkompagnement. Her er en annen av favorittene fra hjemme i stua, Liselotte fra 1958.

En annen duo som var å høre i stua der hjemme var bergenserne Kurt Foss og Reidar Bøe i duoen Radiofantomene. De to hadde en rekke slagere på 50-tallet. En av dem var Blåveispiken, en populær sang i Ønskekonserten inn i 60-tallet og min barndom. Duoen hadde satt musikk til den, og teksten var skrevet av Arne Paasche Aasen. Singelen kom ut i 1950, og det store kloke internettet sier at det ble solgt rundt 100.000 eksemplarer av den i lille Norge. Her er den.

The Monn Keys var en Oslo-basert sangkvartett, mest aktive fra 1948 til 1964. Sølvi Wang, Per Asplin og Oddvar Sanne var med fra starten, og i 1954 ble Arne Bendiksen med i gjengen. Flere andre kjente folk har vært medlemmer i korte perioder. Blant andre var Nora Brockstedt med i åtte år. Kvartetten var populære også i nabolandene, og var de første norske artistene som satset utenlands. Med opptredener i flere land i Europa.

De fire hadde roller i seks kino-filmer og det samme antall scene-revyer. Filmen jeg husker best er Operasjon Løvsprett. Jeg husker minst tre melodier fra radioen og Ønskekonserten; Åh, Marie jeg vil hjem til deg, Sucu, Sucu og Stakkars store sterke karer. Sistnevnte kom ut i 1962, og var en populær og lett sang å synge med på. Fra filmen Operasjon Løvsprett. Her er den.

Jeg var på vei inn i tolvårsalderen da interessen for utenlandsk popmusikk våknet. Ikke på grunn av Ønskekonserten, men derimot fra den sammenleggbare platespilleren i stua i barndomshjemmet til et kvinnelig familiemedlem. Og fra batteriradioen med platespiller på verandaen til en jevnaldrende kompis rett over veien. Jeg har skrevet om disse hendelsene i et eget innlegg, men anser dem som så viktige i min musikalske oppdragelse at jeg kommer aldri til å slutte å nevne dem.

På verandaen besto utvalget av litt av hvert. I den nevnte stua handlet det mest om Cliff Richard & The Shadows. Gjengen som vekket min interesse for det som kom utenfra såpass inderlig hardt at bandet ble mine barndomsfavoritter i pop- og rock-sjangeren. Eller piggtrådmusikken, som de voksne kalte den på den tida. For eksempel denne her, Apron Strings fra baksida av singelplata Living Doll.

Singelen kom ut på bursdagen min i juli 1959. Det lærte jeg først i nyere tid. Også at Cliff på denne tida satset på musikkstilen rockabilly, og at Apron Strings er en av de mest kjente britiske i den sjangeren. Jeg avslutter dette innlegget med den. Oppdaget av 11-åringen meg i 1963. Det året jeg var på vei inn i popmusikken.
Takk for at du ble med helt hit.

Låtfakta sjekket hos Wikipedia og rockipedia.no
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.