Det dramatiske skihoppet på Reite i mars 1969

Hoppbakken på Reite i Grov var på 50- og 60-tallet for de tøffeste gutta. Bakkerekorden hadde antakelig Terje Ellefsen, som hadde hoppet 25 meter i sitt lengste svev. For de yngre virket den rekorden umulig å slå. Men likevel ble det gjort forsøk, og her handler det om et av dem. Min gode barndomsvenn Gunnar Johnsen forteller om hans dramatiske rekordforsøk. Men først – her er ei oppdatering for de uinnvidde om Reite og aktivitetene der.

Tilskueren Tore forteller
Selv hoppet jeg aldri i bakken på Reite. Jeg turte rett og slett ikke prøve andre hoppbakker enn dem med flatest mulig unnarenn, som den på Jupviksletta. Men, jeg sto ofte ved siden av hoppet midt på 60-tallet og beundret mine jevnaldrende og litt eldre gutter som kom susende ned det bratte ovarennet på Reite, ut på hoppkanten og landet ganske så langt nede i bakken.

For så å sno seg videre nedover det som ikke var ei vanlig hoppbakke-slette. Men derimot en kulete elvedal med et par innlagte svinger – etter det jeg husker. Godt egnet for dem med slalåm-ferdigheter. Før man tok skiene på skuldra for å klatre oppover til et nytt forsøk på et enda lenger hopp. Aller best husker jeg Karl-Martin Steinmo. Han hoppet langt, og han hoppet som en japaner med hodet (nesten) mellom skituppene. Og han landet nesten alltid på beina.

Jeg har tittet på ei resultatliste fra Facebook, lagt ut av Svein Bertin Simonsen for noen år siden. Den er fra et klubbmesterskap i Grov idrettslag fra 28. mars 1963, og viser at ni unggutter deltok i rennet. Hvis jeg var der var det som nevnt som tilskuer. De ni tøffingene var Terje, Karl-Martin, Bjørnar, Åsmund, Kristian, Finn, Trygve, Arild og Roar. Med hopp fra 13 til 19,5 meter. De to yngste var 11 år, de fire eldste var 14.

Så – seks år senere – i 1969 bestemte en gjeng 14-årige skolegutter seg for å gjøre forsøk på å hoppe lenger enn de 12-14 metrene de hadde som pers. En kveld i slutten av mars troppet de opp på Reite etter avtale gjort på skolen, for å bygge et høyere hopp og et lenger tilløp. Det ville kunne løse det meste av utfordringen, var de enige om. Hoppet ble løftet en halv meter og tilløpet forlenget til det dobbelte. Det var for mørkt til prøvehopp, men det ble kjørt spor frem til hoppet.

Gunnar forteller
– Neste dag ble hoppbakken selvfølgelig et tema på skolen. Bakkerekorden skulle slås den dagen. Etter skoletid var det godt oppmøte i bakken. Og jeg fikk oppgaven med å ta første prøvehopp. Selvfølgelig med lengst mulig tilløp. I løpet av dagen hadde sola gjort løypa isete, og farta jeg fikk nedover løypa var vanvittig. Det gikk opp for meg at her handlet det ikke lenger om å hoppe langt, men heller om å lande på beina, forteller han.

– Løsningen ble å stå mest mulig oppreist for så å bare gli over hoppet, forteller Gunnar. – Jeg kom ned på beina, men også i unnarennet var farta vanvittig høy. Det var umulig å stoppe på det bratte, isete underlaget. Valget ble å fortsette ned gjennom dalen i det svingete unnarennet. Men, her hadde sola lokket fram et gjerde som stakk rundt 20 centimeter opp av snøen. Og det var bare én ting å gjøre; ta sats og hoppe over, sier han. 

– Det ble litt av et svev. Det ble dramatisk, forteller Gunnar. – Jeg gikk klar av gjerdet og landet helt nede i dalen. Ikke på beina, men rett på trynet. Jeg gjorde flere forsøk på å reise meg. Men hver gang jeg prøvde svimte jeg av. Etter hvert kom det voksne folk til. Julius Hansen hjalp meg inn i bilen sin og kjørte meg til legekontoret på Moa. Hell i uhellet var at dagen var en onsdag, som var fast doktordag i Grovfjord.

Til sykehus
Samme ettermiddag ble Gunnar kjørt til Harstad sykehus i sykekurv og samme kveld ble han operert. Milten hadde sprukket og ble fjernet. Etter operasjonen oppstod det komplikasjoner med vannansamling rundt hjertet. Det sto om liv eller død. Tre dager senere, en lørdag, ble Gunnar fløyet med helikopter til Tromsø for å bli innlagt på sykehuset der. 

– Jeg var heldig og overlevde. Og jeg ble værende i noen uker i Tromsø, sier Gunnar. – Det var naturlig nok ikke mye besøk å få hjemmefra, lang reisevei som det var fra Grov på den tida. Pappa kom på besøk i påsken. Og en dag kom en tykk konvolutt i posten med personlige hilsener fra alle klassekameratene på Grov skole. Da kom tårene, forteller Gunnar. 

Apropos skole
– Flere dager i uka kom ei voksen dame innom. Hun var lærerinne og skulle lære meg regning. Det klarte hun, forteller han. – Jeg husker at jeg satt og ventet på henne, med et fokus endret fra skihopping og annen lek til lekser og regning. Dette ga umiddelbare forbedringer i karakteren fra da jeg ble lagt inn på sykehuset til jeg ble utskrevet. Karakterboka jeg har tatt vare på viser at karakteren gikk opp et par trinn, sier han. – Du kan bli hva du vil bli her i livet, sa lærerinna. 

– Etter noen uker kom pappa og hentet meg. Vi reiste med Hurtigruta til Harstad og var hjemme i Jupvika neste kveld. Jeg var imidlertid svært redusert fysisk. Det gikk et helt år før jeg var skikkelig restituert. Mens kompisene mine spilte fotball og drev med andre aktiviteter satt jeg som oftest og så på, forteller Gunnar.

Sluttord
– Det å sveve mellom liv og død uten de nærmeste rundt seg var nok i meste laget for en 14 åring. Og opp gjennom årene har jeg blitt oppfordret til å skrive om denne hendelsen. Men jeg har hele tiden vegret meg. Når jeg nå forteller om det som skjedde forstår jeg hvorfor. Det er som å oppleve det hele på nytt, og det fører til både tunge hjertesukk og tårer. I dag forstår jeg bedre de som har opplevd ting i livet de nødig vil snakke om. Og i hvert fall ikke skrive om, avslutter Gunnar.

Det ble ikke flere skihopp på Reite for Gunnar. Det måtte han love foreldrene sine. Hoppet hans ble også det siste som ble gjennomført i den bakken, onsdag 26. mars 1969. De voksne tok affære og stoppet aktiviteten. Men, med årene var han kanskje ikke særlig skremt av hendelsen lenger. For da han var i militæret fem-seks år senere hoppet han 42 meter. På «Nato-planker». 

Ettertida
I tida etter at han kom hjem fra sykehuset i Tromsø satte Gunnar seg heller ned med en gitar for å lære seg å spille på den og leke med musikk. Det var mer behagelig. Selv var jeg borte for skolegang da innholdet i denne historia fant sted, og opplevde ikke dramatikken på nært hold. Tre år pluss noen måneder senere startet Gunnar og jeg som mange vet et band sammen. Gitaren hadde gjort nytte for seg.

Takk, Gunnar.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.