Takk og pris for det viktige 70-tallet

Det skjedde mye rundt oss på 70-tallet. Politisk uro, flere kriger og mange andre triste hendelser. Norge ble en oljenasjon, og vi opplevde regjeringsskifte hele fire ganger på fem år. Men, dette blogginnlegget handler ikke om sånne hendelser.

Den viktige starten på ti-året
For oss som gikk fra å være ungdom til å bli voksne i løpet av 70-tallet, så var tiåret for mange av oss den viktigste perioden i utviklingen av livene våre. Det var da de største endringene skjedde, det var da vi lærte å leve som voksne. Da 60-tallet gled over i 70-tallet var jeg en sjenert, første års gymnasiast oppvokst på landet. Da tiåret var over, var jeg blitt en voksen med ny adresse i byen, med fast jobb, og adskillig mer trygg på meg selv.

Jeg har flere ganger i nyere tid møtt en klassekamerat og god venn fra gymnaset. Etter at skoletida var over våren 1972, valgte vi forskjellige veier. Takket være sosiale medier fikk vi kontakt med hverandre noen år inn i 2000-tallet, og har hatt telefonsamtaler og møtt hverandre flere ganger siden sommeren 2020. Selvsagt går mye av praten ut på det vi opplevde de tre årene på gymnaset. Fordi tida vi hadde felles var svært viktig i vår utvikling.

Vi har diskutert viktigheten i det å være i et miljø som det daglige i klassen på gymnaset, og hvordan man utvikler seg i samværet med så mange ulike sjeler så tett innpå hverandre så lenge. Gjennom tre år med seks timers skoledag seks dager i uka, minus stipulert fravær, tilbragte vi bortimot 4.200 timer sammen. Møter du en venn tre-fire timer i uka vil det ta rundt 20 år å oppnå samme antall timer.

Jeg ble voksen på gymnaset. Også fordi jeg måtte ta vare på meg selv borte hjemmefra. Lage maten selv, sørge for at lommepenger hjemmefra og stipendet fra staten rakk til de daglige utgiftene. På bildet under ser du klasse 3Ea fra Narvik Gymnas i 1972 pakket tett sammen. Gjengen jeg ble tryggere på meg selv sammen med. Jeg sitter på bakerste rad, nest til venstre, i brun genser.

Mote-innrømmelse
På 70-tallet hadde jeg høvelig langt hår, gikk i slengbukser, og brukte platåsko en periode. Ved inngangen til tiåret var ikke slengen i buksa så gedigen. Husker at jeg hadde ei brun, rutete bukse med sleng fra knærne og ned. Den brukte jeg ofte, i tillegg til jeans med sleng, selvsagt. Etter hvert ble sleng-moten verre å takle, med sleng som startet øverst på låret. Ei av buksene var lys blå, og hadde så stor sleng at når jeg gikk, var buksa på tur bakover når foten var på tur fremover. Du skjønner?

Finstasen var utover 70-tallet blant annet ei sort finbukse med sleng, en mørk grønn jakke med store slag og dobbelt splitt bak, og ei brun skjorte med gule og orange blomster. Mot slutten av tiåret ble buksene trangere, og antrekket endret seg. Det får være mote-innrømmelsen i dette blogginnlegget.

Min første jobb
Da jeg var ferdig med gymnastida i Narvik våren 1972, gikk turen tilbake til hjembygda. Far min hadde den våren overtatt og kjøpt ei dagligvareforretning i Tovik utenfor Harstad. I juli skulle jeg møte til militærtjeneste sørpå. Derfor ble det til at jeg bodde hjemme og jobbet i forretninga til pappa frem til avreise Lahaugmoen 7. juli det året.

Jeg var ikke god nok for Forsvaret. På grunn av min nærsynthet ble jeg sendt hjem etter legesjekken første formiddag. Det skal sies at jeg så ekstra dårlig på den legesjekken, men hvorfor nevner jeg ikke. Da jeg kom hjem igjen var det for sent å søke videre utdanning med oppstart den høsten. Så jeg fortsatte å jobbe i butikken i Tovik. Pappas ønske om at jeg burde bli lærer ble satt på vent.

Som jeg har skrevet i andre blogginnlegg var jeg med på å starte et band hjemme i Grovfjord i 1972. Og det å stå på scenen skulle bli min livslange hobby. Hadde dette skjedd hvis jeg ikke hadde sluppet militæret? Var det skjebnen? Bandet Pacific Union ble startet sammen med en barndomsvenn etter at jeg kom hjem fra bomturen sørover. Det bandet varte i ett lærerikt år, der jeg lærte å slippe meg løs via sangen og kvitte meg med sjenansen.

Sensommeren 1973 ble jeg oppringt fra ei radio-/TV-/musikkforretning i Harstad. De trengte en mann i butikken, og jeg sa ja. Han som ringte var kontorsjef i firmaet, var fra Tovik, og visste kanskje hva jeg dugde til? I slutten av august 1973 ble jeg hybelboer igjen, i en ny by og med ny jobb. Pappas formaninger om å aldri begynne å jobbe i butikk var glemt. Han var jo egentlig medskyldig, som hadde dratt meg inn bak disken.

Musikken ble en fin hobby
I januar 1974 troppet en kar opp i butikken for å snakke med meg. Spørsmålet hans var enkelt: – Har du lyst å være med å starte et band? Bandet i hjembygda mi var jo historie, siden vi alle hadde dratt hver vår vei. Jeg kjente to av gutta fra før, og svaret var enkelt. Jeg sa ja, og bandet Phrost var i gang. Lite visste vi da om at det bandet skulle holde det gående i 18 år.

Vi brukte tre måneder på å øve inn et repertoar, og så var vi på veien. Første spillejobb var til fullt hus på samfunnssalen på Evenskjer 6. april 1974. ABBA hadde vunnet European Song Contest i Brighton med «Waterloo» den kvelden, og folk var i stemning. Spillejobbene tikket inn, og vi fikk mange oppdrag på scener rundt omkring. Mens andre på vår alder dro på fest, sto vi på scenen. En stor del av det sosiale liv ble nok ofret, ja.

Vi hadde det veldig artig på veien, uansett hvor vi spilte fikk vi god mottakelse. På en spillejobb på samfunnshuset på Jennestad i Vesterålen før jul i 1975 – jeg har sjekket i notisboka – gikk strømmen midt i et refreng på Beatles-låten «Back In The USSR». Vi tok frem en kassegitar, satte oss på scenekanten og laget allsang i mørket. Da strømmen kom tilbake, startet vi midt i refrenget på «Back In The USSR», akkurat der strømmen gikk. Kjempeapplaus og mye latter. Vi tøyset med publikum.

Våren 1976 fikk vi tilbud om å spille på et utested i Harstad seks kvelder i uka i hele august måned. Vi trengte pengene, og sa ja. Men, utfordringa var at to av gutta skulle møte til militærtjeneste i begynnelsen av juni. I midten av juni hadde vi ny keyboardist og ny bassist på plass, og øvinga var i gang. Halvannen intens måned med øving, og 1. august inntok vi Vikingkjelleren med mye nytt på repertoaret. De første dagene på kjeller’n øvde vi inn nye låter på dagtid, og spilte om kvelden.

Ei herlig tid
Jeg trivdes godt i jobben. Den var jo et eldorado for meg. Platebaren var ikke stor, men den inneholdt den viktigste musikken. Jeg fikk ansvaret for å holde musikkutvalget oppdatert, og kunne på den måten følge med på hva som rørte seg i musikkverdenen. Jeg fikk lov å spille inn mye musikk på kassett på jobb, og det kom etter hvert veldig mange kassetter i musikkhylla på hybelen.

Utenom musikken og jobben drev jeg på med bedriftsidrett. Fotball og volleyball, treninger og kamper. Fint miljø å være i, og jeg fikk flere venner blant dem jeg holdt på sammen med. Bedriftsidretten i Harstad var og er en stor organisasjon med mange aktiviteter, og et flott sosialt miljø.

På 70-tallet trengte vi ikke å invitere venner på besøk. Vi banket på hos hverandre og stakk innom uten å spørre om det passet. Det passet alltid. Mobiltelefonen var ikke påtenkt, og vi hybelleilighet-boere hadde ikke fasttelefon. Så da ble det til at vi bare gikk på besøk, rett og slett. Vi hadde mange trivelige og artige stunder. Og – det ble veldig mange kinobesøk og veldig mange konserter på 70-tallet.

Gjengen i bandet var gode kompiser, og vi møttes rett som det var utenom øvinger og spillejobber. Lyttet på musikk og utvekslet idéer om låter vi burde spille. På den måten ble musikksmaken min utvidet til noe mer enn bare den smaken jeg hadde tatt med meg fra 60-tallet, og ble svært så allsidig. Og jeg tok i bruk utsagnet om at musikksmaken min er som baken kan være; både bred og rund.

På 70-tallet delte musikken seg i mange stilarter, og motene fulgte med i alle retninger. Punk, disco, new wave, glam rock. Hardrocken hadde fått fotfeste, og den progressive rocken var på full fart inn. Jeg falt ikke helt for alle stilene. Punk’en syns jeg var mest morsom og disco’en kunne være litt slitsom. Men, jeg måtte jo lytte på den musikken også, og kan faktisk finne et par låter jeg liker i de sjangerene. Jeg likte jo filmen «Saturday Night Fever», kan du vel skjønne.

Hva med hjembygda?
På grunn av spillejobber var jeg hjemme hos foreldre og søsken mest på søndager. Og det førte jo til at kontakten med noen av de som hadde vært rundt meg i barndommen ble dratt ut, for å si det sånn. Spesielt de som også hadde reist fra bygda. Som jeg skrev i et annet blogginnlegg; uten nåtidas sosiale medier og mobiltelefon var det vanskeligere å holde kontakten den gang enn det er i dag. Apropos det; I 1976 startet min barndomsvenn Gunnar i jobb i firmaet jeg jobbet i. Så der møttes våre veier igjen.

Min første bil kjøpte jeg i 1975, for 5.000 kroner på Harstad Bilsalg. Den var en mørk grønn Vauxhall Viva, lik den på bildet. Og, i motsetning til andre Viva’er – som sto med åpne pansere i hvert gatekryss om vinteren – så funket min som ei kule. Husker en morra jeg skulle på jobb i minus fjorten grader. Hadde kledt meg for å gå, sånn i tilfelle. Men, Viva’en startet lekende lett på første forsøk. Så var den også enkel å lage sleng med når jeg skulle skremme lillesøstera mi, når hun var med i bilen.

Et artig minne
Mot slutten av ti-året ble jeg spurt av ei venninne som hadde sunget med bandet vårt noen måneder om jeg kunne hjelpe henne med å lage en demo-kassett. Hun hadde fått tilbud om å spille inn plate i Oslo med sine egne låter, og trengte lydopptak å overbevise de ansvarlige med. Jeg hadde utstyr til sånn bruk i hybelleiligheten oppunder skråtaket i Andreas Linds gate, og der ble starten på litt musikalsk historie skapt. Hun sang og spilte gitar, og jeg la etter hvert på flere gitar-toner. Albumet «Ho Randi» ble utgitt, én av låtene ble en landeplage, og Randi Hansen ble svært så populær i hele Norge.

Takk og pris for 70-tallet
Hva så med min fars drøm, eller rettere sagt hans planer om at jeg skulle bli lærer? De gikk i oppløsning, fordi jeg i stedet valgte å ta utdanning innen salg og ledelse mens jeg jobbet. Og fikk det til å gå i hop med jobben og musikken og fritida. Men, alt går over og nye muligheter oppstår. Det hektiske, artige, innholdsrike 70-tallet gikk også over.

Jeg var blitt voksen da 80-tallet sto for døra. Litt inn i det nye tiåret ble jeg familiemann, og etter hvert kom ei fin, lita datter til verden. Jeg ble tilbudt jobb i mediebransjen i Harstad, en jobb jeg takket ja til. Men, det er et annet, fint kapittel.

Takk og pris for 70-tallet. Takk for at du leste helt hit.

Bilder fra eget arkiv
Lyd fra YouTube

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.