Jeg er stolt av min tøffe oldefar Tore, mannen bak navnet mitt

Eller Thore som han har blitt kalt i historiske omtaler, på tross av at han ble døpt Tore. Jeg er oppkalt etter ham, har også etternavnet mitt etter ham, og jeg er stolt av det. Han var nemlig en tøff og driftig kar, og han satte spor etter seg i familiehistorien. Jeg har skrevet noen linjer om oldefar Tore i bloggen tidligere, i et innlegg om fornavnet vårt. Litt av det har jeg flettet inn dette innlegget.

Fra nordmøring til helgelending
Oldefar Tore ble født 2. juni 1853 på Einset i Tingvoll prestegjeld på Nordmøre. Da han ble født, var mor hans Brit, min tippoldemor, ugift. Faren het Iver Olson, og Tore fikk etternavnet Iversen. Vinteren og våren 2020 ble et slektstre satt opp for min datter. I den forbindelse ble gards- og ættesoga funnet – den het så – for prestegjeldet der oldefar ble født. I gardssoga var Tore knyttet til en konkret gård, med gårds- og bruksnummer. Bilde av huset han vokste opp i var også med i soga. Dermed var det enkelt for meg å finne gården på kart over området.

Mor til oldefar døde da han var 14 år. Da han hadde fylt 18, reiste han hjemmefra. Turen gikk nordover til Helgeland. Med seg på turen hadde han ei kiste med eiendelene sine. Den arvet jeg i 1970 etter mine besteforeldre. Bak navnet på kista har jeg sett at det står et annet navn. Og takket være et dataprogram og et slektstre, klarte en bekjent å få fram navnet ut fra et bilde av kista. Det viser seg at kista har tilhørt søstera til Tore sin morfar, og må dermed være nærmere 250 år gammel. Kanskje eldre, hvis også hun hadde arvet den.

Slo seg ned på Tomma
Tore stanset sin reise nordover på øya Tomma i Nesna kommune, i 1872. Med seg på turen hadde han ei jente fra området han kom fra, som han fikk en sønn med samme år. Hun kan også ha kommet reisende etter ham, da han hadde etablert seg. Historia sier ingen ting om detaljene i akkurat det. Etter hvert flyttet hun til ei av naboøyene og giftet seg der i 1885. Men, ekteskapet hennes ble kort, da hun døde året etter.

Sommeren 1876 giftet oldefar Tore seg med henne som ble min oldemor. Dina var fra Rana, og de to bosatte seg på en liten gård på halvøya Alsøy på Tomma. De fikk ni barn sammen, men tre av dem døde under eller like etter fødselen. Guttene fikk etternavnet Toresen, mens jentenes etternavn ble Toresdatter. Den fjerde i rekkefølgen ble etter hvert min bestefar, far til min pappa. Tore jobbet som kjentmann, det som i dag heter los. Han var også fisker, og drev et lite gårdsbruk. Han døde i 1940, 83 år gammel.

Trollfjordkjempen
Oldefar Tore ble kalt Trollfjordkjempen. Ikke bare fordi han var en kraftig og bestemt kar. Men også fordi han var en sentral person i det kjente Trollfjordslaget, som er blitt omtalt i bøker og historier helt fram til i dag. Det er skrevet og sagt at ingen hendelser i Lofotfiskets historie har vært mer omtalt enn denne. Slaget sto i Trollfjorden i Lofoten 6. mars 1890, og handlet om retten til å fiske de store mengdene skrei som sto i fjorden.

Store dampbåter som drev med notfiske hadde sperret av fjorden. De slapp ikke inn fiskere i mindre båter, og krevde betaling av dem for å komme inn for å fiske. Og det ble det bråk av. 6. mars 1890 bevæpnet min oldefar og hans medsammensvorne seg i hundrevis av mindre båter, med økser, kniver, klepper, årer og båts-haker. Mot dampbåtenes våpen som besto av vannslanger.

Dampbåtene ble bordet, mannskapet ble kjeppjaget og innelåst under dekk. Fortøyningene ble kuttet, og dampbåtene ble satt på rek ut av fjorden og ut til havs. Trollfjordslaget ble fulgt opp politisk. Stortinget behandlet saken, og det ble vedtatt et generelt forbud mot notfiske, unntatt synkenot. Jeg er stolt av å være oppkalt etter min oldefar.

Somrene på Alsøy
I barndommen min tilbrakte vi hele eller en del av hver sommerferie på Alsøy, som ble et lite sommerparadis for oss unger. Bestefar og bestemor hadde overtatt den lille gården etter mine oldeforeldre. Der bodde de med utedo med summende fluer, uten bad og uten innlagt vann, og uten andre fasiliteter som vi var vante til hjemmefra. Enkelt, sjarmerende og fredfullt.

Skipsleia gikk forbi ute i fjorden, og jeg satt ofte på haugen bortafor husene og så på lastebåter og turistskip som gikk forbi. Det var også stort å rusle til butikken på Storvollen hånd i hånd med bestefar. Han hadde sukkersyke – diabetes – de siste årene, og hadde alltid med sukkerbiter i lomma. Og selvsagt fikk vi hver sin, lillesøstera mi og jeg. Små føtter måtte jo ha påfyll på den litt lange rusleturen.

Da flyfotoet over ble tatt i 1964 bodde ikke mine besteforeldre lenger på Alsøy. De hadde flyttet til ei av søstrene til pappa i Nærøy i Trøndelag ettersommeren 1963. Begge har sine hvilested der. I dag eies husene på gården på Tomma av en familie som har renovert og pusset opp husene til bruk som fritidsbolig.

Og du, det var alltid sol og fint vær på Alsøy på 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Selvsagt foretrekker jeg å huske den tida slik.

Takk for at du leste.

Fakta sjekket hos nb.no/Gards- og ættesoge for Tingvoll, Frode sin slektside og Øyvind Hirsti, Rana Blad

Følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får e-post med direktelink når nye innlegg legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!