Fengende hybelmusikk fra gymnastida høsten 1969

Høsten 1969 var jeg i gang med tre års skolegang på Narvik gymnas. I nye, større omgivelser, og for første gang bosatt i en by. Med nye klassekamerater, medelever og lærere. Med ny hybel og nye hybelverter. Én viktig ingrediens hadde blitt med fra hybeltilværelsen borte hjemmefra de to årene på realskolen; den batteridrevne Prior Cortina reiseradioen på bildet over. En god kompis å ha når jeg skulle nyte min yndlingsmusikk, den utenlandske popmusikken.

Her er et nytt innlegg i serien – det åttende – med hybelmusikk fra mine videregående skoleår. Stadig nye låter kom ut av radioen fra Radio Luxembourg. Som regel sent på kvelden, den tida på døgnet da lytteforholdene var best i Taraldsvik nord i Narvik-byen. Til dette innlegget har jeg plukket ut fire låter fra utlandet fra de radiosendingene. Musikk fra artister som fortsatt er blant mine favoritter fra den gang da.

Først ut er Jethro Tull, bandet som denne høsten hadde truffet meg midt i med sin kreative, litt på siden av det vanlige-musikk. Med den særegne stemmen til Ian Anderson, og tverrfløyta hans som et fremtredende instrument. Låten jeg hørte først på radio og som fikk meg til å like bandet var instrumentalen Bourrée. En omarrangert versjon som Ian Anderson sto bak, av Johann Sebastian Bach sin komposisjon Bourrée in E minor.

Låten Sweet Dream ble en helt annen opplevelse da den kom ut av hybelradioen. Den ble skrevet av samme Anderson, og ble gitt ut som singelplate i oktober 1969 uten å være tatt med på et studioalbum. Den dramatiske, formanende teksten fra en far til sitt avkom med den dramatiske melodien passet godt inn i musikksmaken til en søkende 17-åring. Her er Jethro Tull og Sweet Dream. Klikk og lytt.

The Rolling Stones hadde blitt en favoritt hos meg via Ti i Skuddet to-tre år tidligere. Med låter som Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In The Shadow? og Let’s Spend the Night Together. 1968-singelen Jumpin’ Jack Flash hadde blitt – og er fortsatt – min største Stones-favoritt. Den har derfor fått sitt eget innlegg her i bloggen.

Sommeren 1969 kom bandets siste singelplate på 60-tallet med låten Honky Tonk Women som a-side. Mick Jagger og Keith Richards skrev låten. En fengende, drivende låt à la Rolling Stones, og en tekst som ikke trenger nærmere forklaring. Inspirert av de to sine egne opplevelser, ifølge kilder. Her er den.

Jeg kommer ikke utenom The Beatles i et innlegg som dette. The Ballad Of John And Yoko ble skrevet av John Lennon og som alltid kreditert samarbeidet Lennon/McCartney. Den er ei historie om trøbbelet hans med å få til et ekteskap med Yoko Ono. Begge hadde vært gift før, men japanske Ono hadde ikke britisk pass og fikk ikke gifte seg verken her eller der. Løsningen ble det engelske konsulatet i Gibraltar. Det hele tok litt over en time, fra de ankom til de reiste nordover igjen.

John Lennon hadde det like travelt med å få låten innspilt og utgitt, men slet litt med å få det til å passe for de fire i bandet. Derfor ble Lennon og McCartney de eneste musikerne med på innspillingen i Abbey Road Studios. Begge på vokal, og begge på flere instrumenter. Med McCartney som Ringo-vikar på trommer, og Lennon som George Harrison-vikar på sologitar. Og som alltid med George Martin bak miksebordet.

Singelplata kom ut i månedsskiftet mai-juni 1969. Og ble den siste av Beatles sine som rakk opp til førsteplass på britiske hitlister i bandets aktive del av karrieren. The Ballad Of John And Yoko ble en internasjonal nummer én-hit. Her i landet lå singelen blant topp ti på salgslista til VG i 15 uker utover halve høsten 1969, og toppet salgslista i tre av ukene.

Jeg kommer heller ikke utenom Creedence Clearwater Revival i et innlegg som dette. I motsetning til Beatles som var i ferd med å avslutte samarbeidet, hadde Creedence såvidt kommet i gang med popularitets-karrieren her i landet. Låten Proud Mary hadde ligget på VG-lista sommeren året før, og høsten året etter kom Bad Moon Rising. En litt røffere låt enn førstnevnte.

John Fogerty skrev den dramatiske teksten etter å ha sett en amerikansk fantasifilm med en scene der en tropisk orkan ødela det meste på sin vei. Fogerty brukte orkanen som et symbol på at ikke alt var som det skulle være på jordkloden. En alvorlig tekst med en fengende, happy melodi. En genial kombinasjon som et lite knippe dyktige låtskrivere benyttet seg av i den tida.

Bad Moon Rising lå på Top Twenty-lista til Radio Luxembourg i syv uker utover høsten 1969, i ei av ukene helt på toppen. Mens den her i landet fikk 13 uker som ei av Norges ti mest solgte singelplater den hybelhøsten i Narvik i 1969. Her er Creedence Clearwater Revival og Bad Moon Rising.
Takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org, norwegiancharts.com og hitnoteringen.nl
Lyd fra YouTube

Følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får e-post med direktelink når nye innlegg legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!