Behagelig mektige toner fra The Moody Blues

Før 1973 var The Moody Blues et band mange musikkeksperter og kritikere sidestilte med Pink Floyd. Og legendariske Nights in White Satin var en låt som lokale, rockete band med respekt for sånn musikk måtte ha på repertoaret. I bredd med Procol Harum sin legendariske A Whiter Shade of Pale.

For meg tok interessen for The Moody Blues ikke helt av før etter midten av 70-tallet, selv om det stadig kom nye plater med en vakker blanding av pop, mektig rock og fløyelsmyk musikk. Jeg var nok tidligere i det tiåret mer på parti med Pink Floyd, Deep Purple, Electric Light Orchestra, Led Zeppelin og sånne band. Og Creedence Clearwater Revival som fortsatt hang fast i meg.

The Moody Blues startet sin karriere i Birmingham, England allerede i 1964. Det internasjonale gjennombruddet kom tre år senere med to nye medlemmer og med låten Nights in White Satin og albumet den kom fra, Days of Future Passed. Låten ble gitt ut på nytt i 1972, og havnet dermed på toppen av listene to ganger. Bandet ga ut 16 studioalbum, flere live-album og noen og tredve singelplater i sin karriere, som ble avsluttet i 2018.

Av medlemmene som var med hele veien fra gjennombruddet til karriereslutt lever i dag bare gitarist og vokalist Justin Hayward. Ray Thomas døde i 2018, og Graeme Edge døde i 2021. John Lodge døde 10. oktober 2025. Som Hayward skrev han mye av musikken Moody Blues ga ut. Og han ga selv ut fire studioalbum i perioden 1975 – 2023. Det ene med Justin Hayward som gjesteartist.

I 1981 ga Moody Blues ut albumet Long Distance Voyager. Det havnet kjapt i platehylla mi, fordi jeg falt for de behagelig mektige, luftige låtene. Albumet var bandets tiende, og det gikk helt til topps på lister i USA og Canada. Tre av låtene på albumet ble gitt ut som singler, og alle ble populære spesielt i USA. Hjemme i Storbritannia rakk albumet nesten til topps, men ingen av singellåtene gjorde seg bemerket der.

Her har jeg plukket ut fire av de ti låtene på albumet. Først ut er Talking Out of Turn, en laidback låt som ble gitt ut som singelplate før den senere ble tatt med på albumet. Den ble skrevet av John Lodge. Som fortalte at teksten handlet om det tittelen fortalte, nemlig menneskers – også hans tendens til å snakke for mye når det passer best å holde kjeft. Klikk og nyt.

Up-tempolåten Gemini Dream ble skrevet av Lodge og Hayward. Den kom ut som singelplate samtidig med albumet, og oppnådde høye plasseringer i USA. Lodge skrev teksten, som handler om et band og lengselen etter å være ute på turné og spille for publikum. Noe Moody Blues ikke hadde gjort på en stund, spesielt mens låtene ble skrevet og albumet ble spilt inn. Her er Gemini Dream.

Låten Meanwhile ble en av albumets mest populære i USA. Justin Hayward skrev låten til albumet Long Distance Voyager, der den ble åpningslåt på side to. Den handler om en artist som er kommet til et punkt i livet der han lar kjærligheten skli vekk mellom fingrene. Låten inneholder lyden av flere strengeinstrumenter, og Hayward spiller på dem alle. Akustisk 6- og 12-strengs gitar, el-gitar, og en mandolin. Fin låt.

Siste låt ut er Nervous, skrevet av John Lodge. Den har blitt en av mine største favoritter både fra albumet og fra The Moody Blues sin innholdsrike låtkatalog. Teksten handler om angsten i et kjærlighetsforhold. Det å forstå partneren, en indre forvirring og frykten for en følelsesmessig avstand. Med et refreng med et ønske om å ta tak i kjærligheten og holde på den.

Kan man si at en låt er melodiøst vakker, så er denne det. Takk for musikken, Moody Blues.
Her er Nervous. Takk for at du ble med helt hit.

Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Lyd fra YouTube/Moody Blues Channel

GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!