Det er mulig jeg skylder Sir Cliff en takk

Jeg var ikke gamle karen da jeg oppdaget popmusikken. Faktisk bare barnet. Stetanta mi hadde tilgang til en grønn platespiller med to høyttalere i lokket, og en bunke singelplater. Noe av det fineste jeg visste den sommeren var å være der på besøk for å spille plater. Flere av singlene var med Cliff Richard, og de glade rytmene hans klistret seg fast i hodet mitt. Dette var noe annet enn Jim Reeves og Alf Prøysen, som jeg var oppflasket på så langt inn i livet.

Mange bruker sterke ord om musikk de ikke liker. Som jeg har skrevet før, avstår jeg fra det. I mitt musiker-hode fins det tre kategorier musikk. Den jeg liker, den jeg aksepterer, og den jeg ikke lytter på. Cliff er en av dem som har sine fans og sine ikke-fans. Jeg likte Cliff Richard på 60-tallet, men jeg lytter ikke like mye på ham som tidligere. Riktignok har jeg spilt tre-fire av de tidlige låtene hans i band, det skal sies.

Cliff er én av de mestselgende artistene i verden med mer enn 250 millioner solgte plater, og 21 millioner singelplater bare i Storbritannia. I skrivende stund. The Shadows ble forbilder for veldig mange unge gutter med en drøm om å starte band, og en mal for hvordan et band-oppsett skulle se ut. To gitarer, bass og trommer. Gitarene skulle helst være Fender Stratocaster, og det gjorde at salget av den steg kraftig.

Her er tre av go’låtene fra de omtalte sommerdagene. It’ll Be Me, The Young Ones og Lucky Lips. Fra den ganske så mye yngre lydkilden YouTube. Klikk og lytt.

Jeg må jo ta med Summer Holiday. Den fantes også i platebunken. Den fengende, lette sommerlåten passer rett inn i det som skjedde de glade sommerdagene. Det forsto jeg ikke den gangen, det slo meg mens jeg skriver.

Cliff la om stilen mot slutten av 60-tallet, og ble litt mindre rockete. Ikke helt min stil, og derfor tok andre over interessen hos meg. The Beatles, The Rolling Stones og The Kinks var allerede der, og mange andre band og enkeltartister dukket opp da beatmusikken og rock’en utviklet seg videre inn i 70-tallet og enda lenger hitover i tid.

Selvsagt må In The Country være med her. Den ble min favorittlåt med Cliff Richard & The Shadows, og har hengt med meg siden 1966, året den ble utgitt. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg er født og oppvokst på landet? Hvem vet.

Sir Cliff Richard er høyt respektert i musikk-og underholdningsverdenen i hjemlandet. I 1995 ble han utnevnt til Knight Bachelor, og dermed adlet. Han fikk da rett til å bruke tiltaleformen Sir foran navnet. Han er også offiser av OBE, Order of the British Empire. Etter at det opprinnelige innlegget ble skrevet i desember 2019 har han fylt 85 år. Det skjedde i oktober 2025. Og han har fortsatt ikke parkert seg selv i godstolen.

Jeg har bare en plate med Cliff Richard. En samleplate jeg kjøpte midt på 80-tallet, fordi den inneholdt låtene jeg falt for hos stetanta mi som 11-åring. Låtene som gjorde meg til fan av 60-tallets beatmusikk, og det som etter hvert kom ut fra den utover 70-tallet. Det er mulig jeg skylder Sir Cliff en takk.

Takk for at du ble med helt hit.

Følg denne bloggen på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne bloggen på Facebook: KLIKK HER!