Humor har alltid vært en viktig ingrediens i min hverdag, gjennom oppveksten, gjennom ungdommen og hele veien hitover i voksendommen, arvelig belastet som jeg er. På tross av nedturer og triste og sorgfylte opplevelser har humoren overlevd. Og i mitt tilfelle har den vokst seg så «plagsom» at når fantasien løper løpsk kan jeg finne mye humor i det som for andre kanskje bare er bittelitt pussig.
Her er et innlegg med – i dagens moralske målestokk og i mine øyne – småmorsomme, annerledes hendelser fra 50-tallet. Hentet fra avisene og utbrodert litt i beste, medfødte håndarbeids-ånd. Og som alltid deler jeg det jeg skriver med deg.
Jo flere passasjerer…
I et leserinnlegg i lokalavisa i februar i 50-tallets tredje år irriterte en innsender seg over stadig gjentakende og farlige situasjoner langs veiene oppe i høyden innerst i Grovfjord. Eksemplet hans var fra en søndag i den måneden da det hadde vært arrangert et skirenn i området. Utpå kvelden, i mørtna, var ei av bygdas drosjer observert i god fart langs hovedveien med 8-10 skiløpere på slep. Mens de holdt seg fast i et tau. «Hva hadde skjedd om man møtte en motkjører i en skarp kurve, som der er nok av langs denne veien? Da kunne jo så forskjellige ting hende», skrev innsenderen.
Aaauuu…
Samtidig minnet samme innsender om at det ikke var første gang denne «sporten» hadde blitt drevet med i Grovfjord. Under et lignende slep skar ei dame ut av veien og landet forkjært. Hun fikk ei av datidas veistikker mellom beina. Der det gjør mest vondt, antar jeg. Heldigvis var den tynn og elastisk, skrev vedkommende innsender. Hmmm… Mannen stilte videre spørsmål om hva motorvognloven sa om slikt. «En skulle regne med at føreren kjenner trafikkreglene. Og gjør han ikke det, er han ikke skikket som drosjevognfører». Avsluttet den irriterte avisleseren.
Supende unger
Ungene skal holdes inne om kvelden i Astafjord, skrev en av lokalavisene i desember samme år. Astafjord herredstyre – datidas kommunestyre – vedtok med én stemmes flertall å innføre politivedtekter i kommunen. Et av punktene som ble livlig debattert var om barn skulle holde seg innendørs i sitt eget hjem etter klokka 20.30. Argument flertallet brukte var basert på et religiøst grunnlag, og handlet om at unger «supte inn mye giftig stoff» i mørtna langs veiene etter et bestemt klokkeslett. Hva de supte inn sa de dogmatiske ingen ting om.
Mindretallet mente at portforbudet ikke lot seg gjennomføre ute på bygda. Dette fordi ungene om sommeren ofte måtte ut i skogen for å lete etter familiens kreaturer, ofte til langt på natt. Et slikt forbud kunne også være psykisk skadelig på barna. Det ville være bedre å la foreldrene veilede dem, mente man. Forslaget til flertallet ble likevel vedtatt. Barn fikk ikke ferdes langs veiene etter klokka 20.30. Unntaket var tilfeller der leting etter kreaturer var nødvendig. Da kunne de være ute etter 20.30. Men, bare utenfor hjemmet eller i skogen.
Film eller ikke film…
En søknad fra Kinosentralen om tillatelse til å vise film på stedene i kommunen hadde landet på ordførerens bord. Den ble til ei kommunal sak lagt frem for kommunestyret. I et kommunestyremøte høsten 1953 ble saken tatt opp til debatt og avstemning. Det ble en lang debatt. Som etter hvert førte til et forslag fra en av Grov-bygdas moralister om å avslå søknaden. Han mente at film ikke hadde økonomiske fordeler for bygdene. Film var heller ikke til nytte verken på det sosiale, kulturelle eller kristelige område, mente han bestemt.
Debatten fortsatte, og etter hvert tok man ei avstemning. Den endte med at man mot tre stemmer vedtok å gi Kinosentralen konsesjon for filmfremvisning i Astafjord én kveld hver tredje uke, foreløpig fram til 31. desember 1954. Forestillinger for barn skulle starte kl 17.00, og for de voksne kl 21.00. Barn måtte ikke få se filmer som var upassende eller forbudt for dem. Hvis det skjedde, mistet Kinosentralen sin konsesjon. Etter hver forestilling skulle ti prosent av billettinntektene betales til lensmannen i Ibestad. Punktum.
Trollskap og fordervelse
Om filmfremvisningene gikk knirkefritt og uten brudd på bestemmelsene vites ikke. Sikkert er det i alle fall at UL Demring i 1955 søkte om tillatelse til å vise filmer på ungdomshuset i Grov én gang i uka. Det skapte hurlumhei da kommunestyret behandlet saken i desember dette året. Representanter for bygdas vekkelses-bevegelse kjempet hardt imot. En av dem erklærte at han selv aldri hadde sett en film, og hadde klart seg utmerket godt gjennom livet og blitt et godt menneske uten kino. En annen påsto at «kinotrollskapet» ville føre til at mennesker ville synke ned i «last og fordervelse». Han var overbevist om at det var mye bedre å forebygge enn å helbrede.
Representanten Tormod Krokmyrdal minnet om at det var vitenskapelig bevist at rundt 85 prosent av det vi lærer fanger vi opp ved hjelp av syns-sansen. Det visste man i skolen, og derfor tok skolen i bruk film. – Film er bildende kunst, og hvem var det som tok bilder i bruk først, spurte han. Og konkluderte med at jo, det var de kristne. Søknaden fra ungdomslaget ble vedtatt mot to stemmer, og tillatelsen fikk i første omgang en varighet på ett år. Den som hadde vært flue på veggen i et kommunestyremøte i den tida der…
Nei til forplantning
Midt i desember 1951 ble det avholdt et foreldre- og lærermøte på Grov skole. Skolebestyreren ved Senja Ungdomsskole hadde tatt turen til Grov. Han holdt i forkant av møtet et foredrag om ungdomsskolen fra starten og frem til dette året. Deretter ble forskjellige skolesaker tatt opp og diskutert. Men, da en eller annen tok opp temaet forplantningslære – teoretisk, altså – i folkeskolen, snudde stemningen i lokalet drastisk.
En ikke planlagt og etter hvert heftig og oppglødd diskusjon om temaet dundret mellom veggene. Her ble det helt klart at alle som én var imot den slags uhyrlige undervisning. Flere av foreldrene var klokkeklare på at de kom til å holde ungene borte fra skolen de timene forplantnings-undervisningen eventuelt ble lagt til. Det ble understreket i skarpe ordelag fra flere hold. Mens myndighetene fikk så hatten passet for at de ville tvinge den slags undervisning inn i skolen.
Etter møtet hadde stemningen snudd til koselig samvær med kaffe og gode kaker. Kokt, bakt og servert av elever fra framhaldsskolen. Forplantnings-undervisningen ble ikke satt i gang. Grovfjord-samfunnet vokste likevel videre inn i 50-tallet, uten opplæring i forplantning. I skoletida, vel og merke.
Fra stridsvåpen til fred-elig redskap
Denne lille historia er mer imponerende artig enn morsom. Midt på sommeren 1956 ble en militær tanks – et stridsvåpen – med plass til to mann fraktet til Grovfjord Mek Verksted fra Forsvaret, sannsynligvis fra Bjerkvik. Verkstedets folk tegnet og konstruerte og skrudde og sveiset og fikset og ordnet. Og vips – et stridsvåpen hadde blitt til en bulldozer-gravemaskin beregnet på grøftegraving og andre sånne oppdrag. Kreative ansatte hos GMV hadde brukt tida til å konstruere og omarbeide det tidligere stridsvåpenet til en mer fred-elig redskap.
Multiredskapet på det grumsete bildet over fra Harstad Tidende hadde blitt utstyrt med bulldozer-skjær foran og graveredskap bak. Et multiverktøy, med andre ord. Man kunne grave ei grøft med den ene enden, for så å snu redskapen og grave igjen grøfta med den andre enden (min konklusjon). Redskapen ble eid av en mann ved navn Ingebrigtsen i Bjerkvik. Den elleve tonn tunge maskinen kom nok til å slite på grusveier både her og der på hjemveien, uttalte han til avisa. Og at veiene nok måtte fikses på etterpå. Pytt, pytt – sysselsetting, uttaler jeg.
Morra-treginger
Jeg skrever noen måneder inn i 60-tallet og tar med innholdet fra en liten notis fra lokalavisa i nordvest. Den handlet om det å komme for sent til skolen, men ikke om morratrege skoleelever. Neida. Da ordfører Peder Ellefsen skulle åpne Astafjord kommunestyre sitt møte på Grov skole en lørdag i september 1960 satt bare ni av de femten medlemmene ved pultene sine. Møtestarten måtte utsettes litt. Og da alle var på plass påpekte ordføreren at det alltid var de som bodde nærmest som kom for sent til møtene. Og sa klart fra om at det måtte det bli en slutt på. Om de seks måtte sitte igjen etter møtet som straff vet ikke jeg. Vi sier det sånn.
Sånn gikk no dagan i Astafjord i gamle dager. Og hva passer vel bedre enn å la Birgit Strøm avslutte med en sang fra barndommen, den som ga meg idéen til dette innlegget. Riktignok med en helt annet innhold enn i innlegget ovenfor. Takk for at du hang med helt hit.
Fakta sjekket hos nb.no (Harstad Tidende og Fremover)
Illustrasjoner/bilder fra redbubble.com og YouTube
Lyd fra YouTube
Følg denne bloggen på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.
Følg eller lik denne bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Tore Toresens Univers 