Burstadhamn i Finnmark, her sto min vugge

Her ble jeg født av ei mamma fra Kjøllefjord i Finnmark, og en pappa fra Tomma i Nesna kommune på Helgeland. Pappa jobbet på fiskeværets butikk, postkontor og fiskebruk i noen år, før vi i september 1955 flyttet til Grovfjord i Sør-Troms. Da hadde jeg nylig fylt tre år, og min lillesøster var tre måneder gammel.

Pappa hadde fått jobb som bestyrer på samvirkelaget i trivelige Grovfjord, bygda som skulle gi oss en trygg og god oppvekst, barndom og ungdom. Mamma døde av sykdom i januar 1959, og fikk ikke oppleve så mye av oppveksten til sine to barn. Pappa giftet seg på nytt etter noen år, et ekteskap som ga oss unger ei ny, snill mamma og etter hvert to nye småbrødre.

Fiskebruket i Burstadhamn ble brukt av lokale fiskere fra bygdene og øyene rundt omkring, og butikken og postkontoret hadde brukere fra hele området. Lokalbåten anløp daglig, og fortsatt brukes havna av mindre båter når været utenfor er dårlig. Utover 60-tallet utkonkurrerte større og mer moderniserte fiskebåter og fiskebruk de små aktørene, og fiskebruk som det i Burstadhamn rakk ikke opp i kampen om inntektene.

Rundt 1970 bestemte regjeringa og Stortinget at bygder i Norge som ikke hadde livets rett skulle fraflyttes. Og siste beboer flyttet etter det fra Burstadhamn. Selv om bygda i dag er fraflyttet, brukes noen av de få husene som fortsatt står, som ferie- og fritidshus. Bygda har ikke veiforbindelse, og må besøkes med båt. Bygda har heller ikke strømforsyning lenger. Sentraliseringen startet tidligere enn vi velger å tro.

De siste årene har jeg tenkt mye på bygda jeg ble født i og hadde mine tre første leveår i. Familien reiste aldri tilbake etter at vi flyttet derfra. Og jeg husker naturlig nok ingen ting fra den tida, annet enn det jeg er blitt fortalt i ettertid. Jeg har funnet flere bilder, både nyere og eldre, og jeg har lest flere historier om stedet på nettet. Innerst inne har jeg lyst å dra tilbake dit, men vet egentlig ikke om jeg vil se det som kommer til å møte meg. Kanskje er det best å beholde minnene fra bilder mine foreldre lot oss arve.

Og hva har jeg så beholdt fra mine tre år i Burstadhamn, og de få årene sammen med ei mor fra Finnmark? Jo, blant annet noen ord i hennes dialekt. Hun lærte meg å snakke, og jeg har alltid brukt ordene «æ», «dæ», «mæ» og «sæ» på tross av oppveksten i Grovfjord der «eg», «meg», «deg» og «seg» var vanlig på den tida. Min søster, derimot, opplevde i første klasse på skolen at hennes Finnmark-dialekt ble pirket på. Bestemt som hun var, la hun om til Grovfjord-dialekt.

Takk for at du ble med helt hit.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!

Følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet nede til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får nye innlegg på e-post når de legges ut.