Med foten i fatle

Selvsagt er overskrifta misvisende. Å ha foten i fatle høres jo fryktelig feil ut. Det rimte bare så fint. Egentlig høres det ganske vrient og slitsomt og umulig ut også. Ikke brukte jeg krykker heller, som han rare figuren over fra nettstedet Clip Art Library. Jeg var dessuten mørk blond og ikke rødhåret. Og da er det vel ikke mye igjen som stemmer i denne tullete historia. Eller?

Jeg var syv år den senvinteren i 1960. Syv og et halvt. Jeg gikk i første klasse på skolen i Grov, med noen måneders studie-erfaring i kroppen. Kort vei til skolen, bare rett ned skråninga langs en sti fra huset vi bodde i. Bortsett fra om vinteren da snøen la seg i snarveien og jeg måtte gå langs den egentlige veien. Forbi tyskerhula, for så å svinge til høyre i krysset nedenfor familien Ramstad. Litt lenger skolevei, men fortsatt veldig kort. Med nedoverbakke hele veien.

Pysete pyse
Nedoverbakke var det også på Sjøvollen. En lang, slak en, perfekt til en ikke alt for fartsfylt opplevelse. Og en dag fant jeg ut at nedover der skulle jeg stå på ski akkurat som de andre gjorde. Jeg var egentlig ganske pysete når det handlet om ski og nedoverbakker, mens jeg var tøffere på rattkjelken min. Men denne bakken virket høvelig overkommelig. Og så var det jo ikke tøft å ikke tørre der de andre turte. Mine jevnaldrende og jentene, og de som var yngre enn meg.

Jeg startet på toppen der tøffingene startet. For så å oppdage at det i løssnøen midt nedi bakken gikk skispor på tvers av løypa. Og det gikk som det måtte gå med denne pysa. Jeg nølte litt. Og nøling er noe dritt. På tross av at pappaen min stemte på den venstre-vridde regjeringa her i landet, fant den ene, tunge skia mi ut at den heller ville ta av til høyre i løypekrysset enn å holde seg i den trygge rett fram-løypa. Håpløst dum avgjørelse, spør du meg.

Det gjorde vondt i hele foten. Fryktelig grusomt forferdelig vondt. Tårevått vondt. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem. Om noen fraktet meg på en spark eller en kjelke i det forholdsvis bilfrie Grov-samfunnet. Eller om jeg kreket meg hjem, haltende på ett og et kvart bein. Jeg havnet i alle fall hos Grovfjord sin helseguru, ho jordmor Astrid. Som konstaterte at jeg hadde vrikket foten. Og som gjorde litt mer enn bare å blåse trøstende på det syv og et halvt år gamle kneet. Hun utstyrte nemlig høyrefoten min med en solid støttebandasje. Og hun ga meg sikkert en dopende Globoid. Datidas multi-medisin for hele familien.

Sofaliv
Jeg ble videresendt til sofaen hjemme i huset på Hågen. Og la beslag på den i noen dager. Jeg kunne ha nytt utsikten over Moa og Straumen og fjorden, og fjellene rundt den vakre bygda. Og skolen rett nedafor huset. Men, jeg var mer opptatt av andre ting. Først og fremst tegneserier. Donald Duck, Dennis, cowboyblader og annet lesestoff. Ei og anna bok, muligens den jeg fortsatt har stående i hylla. Den om Buffalo Bill, du vet.

Kanskje ble jeg trøstet med litt godteri og ei flaske appelsinbrus. Yndlingsbrusen min den gangen. Eller bruspulver med syrlig smak. Og jeg spilte helt sikkert Ludo og andre spill med lillesøstera mi på fire år. Fire og et halvt. Hun var også hjemme, siden jeg var det. Ellers ville hun ha sittet musestille i klasserommet sammen med meg og de seks andre elevene og tegnet. For å suge inn skole-atmosfæren og for å forberede seg på sin skolegang.

Egentlig var det veldig greit å ha sofaen for seg selv i noen dager, og bli dullet med av den snille hushjelpen vi måtte ha fordi fordi mamma ikke var blant oss lenger. Og fordi pappa hadde lange dager på jobb. Da kunne jeg utfolde meg med en annen yndlingsaktivitet; tegning. Mens de andre ungene satt bak skolepulten for å lytte på lærerens viten. For å lære om plusser og minuser, for å lære å skrive a’er og j’er. Og spesielt den snirklete, vriene q’en. Som ingen hadde bruk for. Eller for å lære formskrift som i mitt tilfelle, 64 år etter ser ut som om ei bittelita flue med blekk på magen som har lett etter veien hjem.

Framtida?
Mitt yndlingsfag var faget som hadde med kart å gjøre. Vi hadde neppe kommet ordentlig i gang med faget geografi. Men jeg hadde drømt meg bort i de imponerende kartene som hang over tavla, de med det store utlandet på. Utlandet jeg bare hadde hørt om og som jeg gledde meg til å lære mer om. Vi hadde også hørt historier om elever som hadde plassert bakepulverbokser med vann oppå kartrullene, ventende i spenning på at læreren skulle dra ned kartet.

Vi kunne også ha funnet på sånne kreative aktiviteter hvis vi hadde vært gamle nok og dristige nok. En av oss kunne ha kastet på blink med kniver på den ene veggen på sløydsalen. En annen kunne ha tisset i tårnet fordi det var for langt ned til do’ene i kjelleren. Mens en tredje kunne ha hoppet fra avsats til avsats i de slitne steintrappene mellom etasjene og brukket ankelen. Men, vi førsteklassinger var for unge for denslags, så vi ventet like godt med sånne aktiviteter noen år til. Så da sparer jeg de hendelsene til et annet innlegg.

Bakfoten?
Da jeg kom hinkende tilbake på skolen etter noen dager i sofaen, spurte læreren vår – han Ingvald med pipa – om hvordan det gikk med bakfoten. Jeg husker at jeg ikke syntes det var artig i det hele tatt. Jeg ble muligens litt fornærmet. Han skulle bare ha visst hvor synd det hadde vært i pysete meg den gangen jeg endte med foten i fatle. Og hvor slitsomt det var å være borte fra skolen. Ja, særlig.

Takk for at du hang med helt hit.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.