Året var 1970, og jeg var ferdig med første skoleår på gymnaset i Narvik. Jeg hadde kjørt bil i helgene siden tidlig på våren, med pappa ved min side, som mentor. Rundt omkring i hjembygda, med familiens Opel Kadett stasjonsvogn. Jeg syntes jeg var flink, og det syntes sikkert mentoren også.
Kjøring på egen hånd
Da familien på seks flyttet inn i nytt hus i juni den sommeren, kjørte jeg flyttelass alene den rundt én kilometer lange strekninga. Flere turer frem og tilbake i løpet av én dag, med lånt varebil. Alene bak rattet, fordi mentoren var på jobb. Ingen visste at unge Toresen ikke hadde førerkort. Eller kanskje folk rett og slett ikke brydde seg. Det var sikkert ikke så nøye på landsbygda i 1970.
En måned senere kjørte pappa og jeg til Tomma, øya han kom fra på Helgeland. Han skulle møte sine søsken for å rydde og tømme barndomshjemmet, etter at begge mine besteforeldre hadde gått bort. Der var også et søskenbarn, noen år eldre enn meg. Han hadde førerkort, og med hver sin bil kjørte vi daglig rundt i nærområdet på øya, alene. Uten at noen fikk vite at jeg kjørte ulovlig.
Med på heimveien hadde vi ei stor kiste i Opelen. Den hadde jeg arvet etter oldefaren min, han jeg er oppkalt etter. I bilen sto også en rokk. Og i grinda på biltaket lå en velvoksen, sammenslått vev. Eller vevstol, som en sånn en vel egentlig heter. Den gangen var det flere ferger langs veien nordover, og i hver eneste fergekø flokket turister seg rundt bilen for å titte på rokken bak i stasjonsvogna. En sånn en hadde de kanskje ikke sett før.
Skumle planer
Ingen der hjemme visste at jeg planla å kjøre opp til bilsertifikat den høsten jeg nettopp hadde fylt atten. Jeg brukte sparepenger fra Postsparebankboka, og la i tillegg til side litt av det jeg ukentlig fikk i lommepenger hjemmefra. For å betale stasen selv. Teoriundervisning på kveldstid, og kjøretimer i skoletida. En kjøretime kostet 35 kroner, husker jeg, og jeg trodde selv at det ikke skulle gå så alt for lang tid før jeg fikk lov å kjøre opp. Jeg hadde jo tross alt mye god trening.
Narvikværinger i klassen på gymnaset mente at jeg var litt uheldig som hadde fått eieren av kjøreskolen som kjørelærer. De mistenkte at han ofte trakk læringen ut noen ekstra timer, for å tyne kjøreskole-elevene for mer penger.
Den tiende kjøretimen min var han ikke på jobb, og jeg fikk en annen lærer. Da vi parkerte utafor kjøreskolen, spurte han meg om ikke jeg skulle kjøre opp snart. Jeg sa at det hadde jeg ikke hørt noe om. Da svarte han at han skulle ta en prat med sjefen sin, som altså var læreren min. Til ellevte kjøretime var sjefen tilbake. Og da den var over, fikk jeg beskjed om at jeg var klar for oppkjøring.
Teorien var allerede bestått da jeg på formiddagen torsdag 5. november 1970 satte meg bak rattet for oppkjøring. I den tida fantes ikke glattkjøringskurs, og mens vi kjørte rundt i gatene begynte det selvsagt å snø. Heldigvis så lite at det burde gå bra. Og når mannen ved siden av meg i tillegg valgte ei kjørerute i bratte Narvik uten alt for glatte utfordringer, så ble lappen min. Riktignok gjorde jeg én feil. I Narvik har man Gate 1 og Gate 2. Og da jeg skulle kjøre opp ei sidegate fra førstnevnte til sistnevnte, og så svinge til venstre, havnet jeg i feil fil. Men det var innafor, siden gata var smal og beskjeden kom seint. Sa bilsakkyndige i passasjersetet.
Tøff start på karrieren
To dager etter dro jeg hjem til helga, med et frem til da hemmeligholdt førerkort i lomma. Foreldrene mine ble veldig overrasket da jeg viste frem beviset på at jeg for ettertida kunne kjøre bil på lovlig vis. Og da jeg spurte om å få låne Opelen for min første lovlige kjøretur alene, ga svaret seg selv. Jeg la i vei i et behagelig tempo på et uvant føre, med mer snø på veien enn to dager tidligere.
En halv kilometer hjemmefra, i en lang, slak sving, glapp veigrepet. Bilen skled rundt en halv gang, og ble stående på motsatt side av veien. I motsatt kjøreretning av der jeg kom fra. Pent og pyntelig parkert ved siden av autovernet. Dette hadde jeg ikke øvd på.
Jeg skjønte ingen ting av det som hadde skjedd, men var akkurat passe nok sjokkert til å kjøre rett hjem. Det ble kommentert at kjøreturen var kort. Og jeg hadde sikkert ei unnskyldning for det. Men, jeg fortalte aldri mine foreldre om det som hadde skjedd. Aldri.
To smell til forargelse
Hvordan det har gått med meg i ettertid? Jo takk, bare bra. Jeg eier i dag min sjette bil. Bil nummer to og tre ble påkjørt hver sin gang, mens de sto i ro. Den ene fikk smadret døra på førersida, på en parkeringsplass, mens jeg var på jobb. Synderen ble aldri funnet.
Den andre ble truffet bakfra, av en bil i full fart i en 50-sone. Mens jeg sto bak en annen bil og ventet på ei dame som gikk over et fotgjengerfelt lenger frem. Jeg så i speilet at synderen kom i lav høyde. Jeg rakk såvidt å dra i håndbrekket, trø fotbremsa i bånn, og spenne kroppen og nakken mot seteryggen og nakkeputa før det smalt.
Det gikk bra både med dama i fotgjengerfeltet og meg, men leiebilen foran fikk skader i hekken. Min bil fikk stygge skader både foran og bak. Synderen var ute på sin første kjøretur alene, med mora sin bil, og et noen timer gammelt førerkort i lomma. Jeg hadde da hatt mitt i 20 år, og fikk et flashback til min første lovlige kjøretur alene.
Ellers i livet har jeg holdt meg på veien, og har selv aldri forårsaket eller hatt noen uhell.
Bank i bordet.
Forsidebilde fra pixabay.com
Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!
Følg Tore Toresens Univers på e-post:
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.