Mer 60-tallsmusikk på norsk, fra mimreblokka mi

I påsken i år skrev jeg et innlegg om barndommens norske poplåter, musikken jeg vokste opp med i heimen. Det endte med et tjuetalls låter på blokka til det innlegget. Flere ble strøket fra lista, fordi de ikke fantes i platebunken eller sangbøkene til mine foreldre. Her er noen av dem, i et nytt blogginnlegg med mer musikk fra den nevnte blokka. Og fra det glade 60-tallet. Linken til det forrige innlegget finner du nederst.

Bøygen ble den samme denne gangen; ikke all musikken i hodet mitt fra den gang finnes i åpne, lovlige lydfiler på nettet. Kanskje fordi artistene er glemt for lengst, eller fordi de selv eller plateselskapene har lagt vekk musikken deres for godt. Men, litt fant jeg jo, og her får du – litt hulter til bulter på årstall – smakebiter av musikk som var populær utover 60-tallet. På radio og TV, og i stuer i heimbygda mi.

«Sussebass» var en av de første låtene som havnet på lista mi. Oslo Harmonikvartett ga den ut i 1967, og den ble en sånn som alle gikk rundt og nynnet og sang på. Salgslista til VG sier at den lå høyt på topp 20-lista i ti uker. Og det var ganske sterkt, tatt i betraktning at også nordmenn var midt inne i hysteriet rundt The Beatles og andre utenlandske artister, som solgte som bare det.
Oslo Harmonikvartett var ei sanggruppe bestående av tre jenter;  Wenche Myhre, Kari Diesen og Sølvi Wang. Karrieren deres var veldig kort, de rakk å spille inn to singelplater. Oslo Harmonikvartett er i ettertid kjent som norgeshistoriens eneste kvartett med bare tre medlemmer. Her er «Sussebass». Klikk og lytt.

Så til en låt av det mer alvorlige, samfunnskritiske slaget. Inger Lise Andersen het hun, og hun fikk sin plate-debut som 19-åring. Først med singelen «Romeo og Julie», og tre måneder senere med «Fru Johnsen». Begge kom ut i 1968, og begge ble store slagere for henne. Førstnevnte lå i 25 uker på lista til VG. «Fru Johnsen» fikk hele ni uker på førsteplass, og totalt i 16 uker på lista. Selveste The Beatles og «Hey Jude» måtte vike plass for henne. En brakdebut for Inger Lise, altså.
Rabalderet som «Fru Johnsen» skapte i deler av datidas strenge, kristne miljø er velkjent. Miljøet følte seg uthengt i teksten, og forlangte låten fjernet fra det norske kontinent. Teksten ble til og med tatt opp til debatt på Stortinget. Men, «Fru Johnsen» overlevde stormen, og heldigvis for det. Låten er en norsk vri på en amerikansk countrylåt, «Harper Valley PTA». Her er «Fru Johnsen», og Inger Lise.

Harstadværingen Odd Børre Sørensen endte på andreplass i norsk Melodi Grand Prix i 1968 med låten «Stress». Den ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest, fordi den egentlige vinnerlåten ble trukket fra konkurransen. 17 nasjoner deltok i Eurovision Song Contest det året, og «Stress» havnet på trettendeplass.
Odd Børre var vokalist i Kjell Karlsens Orkester fra 1962, til han la inn årene som profesjonell i 1970. Når jeg hører på «Stress» blir jeg litt… stresset. Men, Odd Børre fortjener å være med i dette mimre-innlegget, synes jeg. Jeg bodde jo tross alt i 41 år i hjembyen hans.

Har jeg tatt med en Harstadværing, så må jeg ta med en populær Tromsøværing også. Kirsti Sparboe hadde flere hits på 60-tallet. Jeg var nok ingen stor fan, fersk tenåring som jeg var da hun slo gjennom. Jeg forgudet derimot hennes sambyinger The Pussycats.
Hennes mest populære låt var «Hjem». Jeg har valgt Melodi Grand Prix-vinneren hennes fra 1969. «Oj oj oj så glad jeg skal bli» skapte stor debatt i media. Noen husker sikkert den danske universitets-mannen som i hjel-analyserte teksten på laiv TV, og karakteriserte den som sludder. Han hadde sikkert ikke hørt på tekster i utenlandsk popmusikk fra tidligere på 60-tallet.
At Kirsti Sparboe endte sist i den internasjonale finalen, nevner jeg ikke. Det ble jo med årene en artig uvane for norske bidrag. Uansett – flott med nordlendinger i finalen to år på rad. Her er «Oj oj oj så glad jeg skal bli», i Grand Prix-drakt.

Fra Tromsø til Bodø. Asbjørn Asa Krogtoft ble kjent for å ha skrevet en av landets mest anerkjente poplåter gjennom tidene, «Graveyard Paradise». Og også for suksessen med bandet 1-2-6. Låten til Asa og bandet hans, kan du lese om i et annet blogginnlegg, link nederst.
Etter bandkarrieren ga Asa ut mye musikk som soloartist. Låter som «Fly lille fugl» og «Kjære Mona Lisa» er blant mine favoritter. «Rekkene» fikk tre fine uker på fjerdeplass hos VG i 1969, og tolv uker blant topp 20. Presset nedover av blant andre Bee Gees og Creedence de første par ukene der oppe på lista. Og ungdommen stemte låten helt til topps på radiohitlista Ti i Skuddet i oktober 1969. Ikke verst for en 21-åring fra Bodø.

Ole Ivars var populære allerede på slutten av 60-tallet. Fire år etter debuten i 1964, fikk de sitt gjennombrudd på landsbasis med «Regnets rytme». Den er en norsk versjon av «Rhythm Of The Rain», som amerikanske The Cascades hadde en stor hit med i USA og deler av Europa. Også i Norge.
Sånn sett fikk Ole Ivars det enkelt når de ga ut låten på norsk. Jeg tar den med her siden også deres versjon ble veldig populær her hjemme. Og i dyp respekt for grunnlegger og keyboardist Ole Ødegård, som har holdt det gående i bandet i 56 år når dette skrives. Minus en fire års pause rundt 1980. Men, likevel.

Eventyreren Simon Templar var en populær kar i TV-serien «Helgenen» i Detektimen på NRK. Vi var mange som satt klistret foran skjermen på fredagskvelder utover 60-tallet, når vi ble gamle nok til å få lov.
Vokaltrioen The Key Brothers i kompani med instrumental-bandet The Quivers, lot seg friste til å spille inn «Og så kom Helgenen frem» i 1965. Også den en coverlåt, fra en ganske så lik original fra 1959 med amerikanske The Coasters. Jeg tar med historia om Helgenen likevel, fordi folk likte den godt i 1965.
«Og så kom Helgenen frem» lå i ti uker på topp 20-lista til VG. Baksida av singelen het for sikkerhets skyld «Kriminaltango». Her er historia om Detektime-helten.

Trøndergruppa Gluntan var populære karer på slutten av 60-tallet. Fem låter og to album på VG-lista i 1968 og 1969 er beviset for det. De platedebuterte i 1968 med albumet «Langs hver en vei». Tittellåten pluss «Amors piler» fra det albumet ga dem umiddelbar suksess. Oppfølger-albumet «La oss leve for hverandre» fra 1969, ble også en bestselger. Og tittellåten fra albumet det samme.
Jeg innrømmer gjerne at jeg aldri var fan av Gluntan. Men jeg har én favoritt, og den har jeg valgt å avslutte dette innlegget med. Fordi låten sto på spillelista til bandet jeg spilte i fra 1974, mest som et humorinnslag. Og også for å fylle opp norsk-kvota.
Her er den artige «Bare ta det rolig, bare hold deg kald», fra 1969-albumet. Skrevet av en engelsk artist som kalte seg The Singing Postman. Teksten hans handler imidlertid om noe helt annet enn Gluntan sin. Deres tekst er nemlig av den blyge sorten. Og det var også jeg på den tida der.

Les om norske poplåter fra barndommen min: KLIKK HER!
Les om «Graveyard Paradise» og 1-2-6: KLIKK HER!

Faktakilde: norwegiancharts.com / no.wikipedia.org
Lyd og bilder fra YouTube

 

Følg Tore Toresens Univers på Facebook: KLIKK HER!

Følg Tore Toresens Univers på e-post: