På en stabbestein i Strømshågen

Lykken kunne være å sitte på en stabbestein i Strømshågen og se på livet som gled forbi. Med en pose bruspulver i hånda, og med blå og hvite tøysko på beina. I ei gul, kortermet skjorte med røde jordbær på, i grønne kortbukser, og ei skyggelue på snei på hodet. Kanskje var jeg ti år, og kanskje hadde jeg lurt med meg et Donald Duck hjemmefra. Og akkurat denne dagen kunne det jo hende at pappa hadde sponset, unnskyld, spandert en krone-is. Som den gangen levde opp til navnet sitt. Da var jeg heldig, da.

Lykken kunne være å sitte der og se på folk som syklet forbi. Uten å vite at én av dem flere år senere holdt på å ramle av mopeden sin da den bråstoppet etter et par meters kjøring, fordi en kompis og jeg hadde puttet en ispinne mellom eikerne på bakhjulet. Eller at en annen av dem ble så sint da vi hadde gjort det samme med sykkelen hans, at han kastet et par-tre never av veigrusen til vegvesenet etter oss da vi sprang inn på postkontoret og gjemte oss.

Lykken kunne være at søstera mi gikk forbi, sammen med ei venninne. Hun kunne ha på seg en hvit sommerkjole med blomster på, og hårsløyfe. Mens venninna kunne ha på seg en kjole med røde blomster. Sånn som på et bilde jeg har av oss fra den tida. Kanskje var de trillepiker for lillebroren vår, som ble født noen måneder tidligere det året. Kanskje ertet de meg fordi jeg satt der, eller kanskje ikke. Eller kanskje satte de seg ned på hver sin stabbestein, de også. Smake på bruspulveret fikk de ikke.

Lykken kunne være å sitte og se utover straumen som fløt forbi. Uten å vite at kompisen min og jeg, han ovenfor, kom til å låne robåten til pappa for å fiske en dag straumen sto full av sei. En kar sto på dampskipskaia og pilket den på land med bambusstang med noen meter nylon og en angel. Andre hadde andre redskaper. Og vi ville være med på fiskefesten. Vi fylte kjapt ei bananeske med fisk, rodde på land, lagde en fin plakat, og stilte oss opp foran Samvirkelaget for å selge. Prisen var femti øre stykket. Vi måtte jo ha litt igjen for strevet.

Vi hadde ikke tatt høyde for at de potensielle kjøperne også hadde fisket veldig mye sei den dagen. Og fylt opp middagsbordene til folket i bygda. Så den eneste som bet på det optimistiske tilbudet var en forbipasserende handelsreisende, som kjøpte fire-fem seier, la dem i bagasjerommet, og kjørte videre. Resten av fangsten tømte vi utpå ettermiddagen ut i fjæra nedenfor Samvirkelaget, til gratis glede for bygdas måser. Og kattene i nabolaget. Og reven.

Hvis denne dagen var en søndag, kunne folk være på vei til skolekapellet og gudstjeneste der. Skjønt da ville ikke innholdet i første avsnitt stemme helt. Men, det får så være. Folk ville være kledd i søndagsklær. Mannfolkene i ferdigsydde bukser og jakker, kanskje i dresser, og med slips og lakksko med snøring. Og med hatt. Damene ville gå i blomstrete kjoler med folder, enten ferdigsydde eller sydd av damene selv. Og i kåper. Mannfolkene ville løfte høflig på hatten og hilse på andre, spesielt på damene. Ikke på meg. Jeg var jo der bare i tankene mine, ikke sant?

Jeg likte forresten ikke alle søndager like godt da jeg var ti år. Spesielt de helligste søndagene, da vi unger måtte kle oss i finstasen, og ikke fikk lov å være ute. Jeg likte ikke å gå i søndagsklær og lakksko når vi skulle på besøk til noen, eller i kirken. Jeg likte heller ikke å bli utsatt for slipstvang, slik jeg ble når vi skulle gå den lange veien til første juledags-middag hos andre i familien. Ingen ting var strammere enn et stramt slips-strikk rundt den spede halsen min.

Lykken kunne være å sitte på en stabbestein i Strømshågen som ti-åring, og se opp på ungdomshuset der det pleide å være kino også for oss unger. Og dit de voksne dro på fest på lørdagskveldene. Uten å vite at jeg noen år senere skulle lære meg å røyke bak ei av betongsøylene under huset. En tvilsom nytelse jeg for øvrig aldri tok opp igjen etter de to dagene det foregikk. Også uten å vite at huset enda flere år senere skulle bli startstedet for en lang og givende musikalsk karriere.

Lykken kunne avsluttes innendørs senere samme dag, hvis det var en lørdag. Det kunne være å høre på Barnetimen på NRK, spise barnetimegodt, og kanskje dele ei lita glassflaske Asina appelsinbrus med sine søsken. Eller kanskje spiste vi Mariekjeks og fikk servert melk fra brune melkeflasker attåt. Mens de voksne kunne drikke kaffe, og spise hjemmebakte småkaker. Lagret i kakebokser av metall. Ikke av plastikk, som vi sa i den tida. Kanskje fikk vi unger også smake på kakene. Helt sikkert.

I dag er kanskje ikke lykken å sitte på autovernet i Strømshågen og se på bilene som haster forbi. I dag med en Cola-boks i hånda. Og med en selvfinansiert kroneis til cirka seksogtyve kroner. I dag gir det meg mer lykke å sitte på mer behagelige steder og heller mimre om hendelser fra gamle dager, og om gamle ord og begreper. Som dette innlegget for øvrig er krydret med. Håper du kjente dem igjen.

Forresten, noen av stabbesteinene i Strømshågen, eller Straumshågen som kartene sier, står der fortsatt. Nedgrodde. Bak autovernet.

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.