Nyttårsforsetter? Tja… Neeei… Kanskje…?

Jeg har aldri hatt for vane å lage nyttårsforsetter til meg selv. Selv om tanken kommer snikende hver eneste romjul, fordi begrepet dukker opp i media når et år nærmer seg slutten. I år snek tanken seg ut av hodet mitt en kald og vindfull søndagsmorra, som på kalenderen var tredje juledag. Og ut av det kom idéen om å skrive et innlegg om temaet. Kan innlegget bli en forløsende og medvirkende faktor til at også jeg kommer opp med i hvert fall ett nyttårsforsett for det nye året, tjue tjue-én?

Én-null til meg…
Få dager unna årsskiftet må jeg bare innrømme at året 2020 ikke ble som det skulle. Øystein Sunde har skrevet en sang om det året var så bratt. Riktignok handler den om året 1965. Stigningen startet noen år tidligere, og i årene etter ble det brattere og mer ulendt, skriver han på platecoveret. Året vi har lagt bak oss ble ikke så verst bratt, det heller. La oss håpe at året vi er på vei inn i ikke blir enda brattere, men flater ut litt utover våren og sommeren. Slik at jeg eventuelt får gjennomført et mulig nyttårsforsett. Uten å bli andpusten.

Det store, kloke internettet sier at et nyttårsforsett er et uttrykt mål for det neste året. Et ønske om å kutte uvaner, etablere nye vaner, slutte å gjøre noe eller å begynne med noe nytt. For å få høyere livskvalitet. Det samme internettet sier at å gi seg selv høyere livskvalitet handler om å gi seg selv følelsen av å leve et godt liv. Ha et fellesskap, en god selvfølelse og en grunnstemning av glede. Jeg føler meg veldig komfortabelt plassert i den siste setninga.

To-null til meg…
Jeg kan ikke slutte å røyke. Fordi jeg ikke har røkt siden jeg var 12 år. Bak betongsøylene under ungdomshuset i hjembygda, sammen med andre guttunger. Det varte i to dager, og tok slutt fordi vi ble avslørt. Jeg kan heller ikke slutte å drikke. Fordi da må jeg først begynne, og det blir for slitsomt for omgivelsene. Jeg kan helt sikkert slutte helt å banne. Men jeg banner jo sjelden, i hvertfall ikke mens folk som lar seg støte av det er til stede. Og jeg banner jo mest inni meg.

Skaff deg en hobby. Et utsagn mange har fått høre, også jeg. Men, jeg har alltid hatt én eller flere hobbyer. Musikken har vært førsteprioritet i fritida mi siden jeg var tenåring. Tidligere i år skjønte jeg at scenelivet bak mikrofonen med gitaren rundt halsen, er over. Hodet mitt vil ikke mer. Jeg vil heller fortsette å skrive om musikken. Dele med andre meninger om artister og låter, opplevelser og hengivenhet til musikk. Om opplevelser i gamle dager, og andre ting som ramler inn i hodet mitt. Som innholdet i dette innlegget. Jeg merker forresten at enkelte ikke helt skjønner hvorfor jeg skriver. Men, jeg har da i det minste minst én hobby jeg liker.

To-én…
For litt mer enn tre år siden gikk jeg gjennom en operasjon som gjorde meg fysisk og praktisk udugelig i flere måneder. Det gjorde også noe med psyken, noe lenger enn jeg var blitt forespeilet. Tidligere var jeg en aktiv kar. Spilte fotball, gikk turer i skog og mark, og var ivrig deltaker i en fjellvandrings-aktivitet jeg selv hadde fått være med på å dra i gang først på 2000-tallet, i byen jeg bodde i. Planene var å fortsette å være tilnærmet like sprek, men det sa stopp den ettersommeren i 2017. Gradvis har psyken og fysikken begynt å samarbeide igjen. Men trenger jeg et nyttårsforsett for å komme til topps igjen?

Noen bestemmer seg for å spise mindre, med mål om å slanke seg. Jeg kunne sikkert ha høvlet av litt midt på kroppen. Foran. Men jeg liker ikke å være sulten. Det pleier å ordne seg selv på min kropp utover våren og sommeren, men er ganske så vanskelig å holde ved like når høsten kommer. Og jeg nevner ikke jula. Det hjelper på med en normal vinter, med snø og snømåking og andre slankende aktiviteter. Og selv når det er vinter har jeg muligheten til å spasere i skogen, i dertil egnede løyper svært nær boligen. Om så til fots. Det hjelper veldig på formene, det også. Jeg må bare bli flinkere til å ta meg selv i nakkeskinnet og dra meg selv ut i løypa.

To-to…
Jeg ser ikke for mye på TV, vil jeg påstå. Den kan godt stå på i bakgrunnen mens jeg holder på med andre ting. Men, det skulle bare mangle at man ikke bruker et apparat man har betalt tusener av kroner for å bruke. TV’en er jo ikke en pyntegjenstand. Har du tenkt den tanken? Ikke jeg heller, før nå. Joda, jeg burde la TV’en være slått av oftere, og har faktisk blitt flinkere til det de siste månedene. Eller rettere sagt; jeg har blitt flinkere til å la være å slå den på. Men, jeg innrømmer at jeg har mer å gå på.

Jeg burde lese flere bøker. I yngre dager – før internett – leste jeg mye. Jeg lånte mye bøker, og jeg kjøpte mange bøker. Og jeg har faktisk noen bøker jeg aldri fikk lest. Uinteressante bøker, antakeligvis. Men de lar seg jo lese. Før i tida leste jeg så mye at jeg måtte kutte ut å lese på senga. Det ble for lite søvn. I dag foregår lesingen på iPad’en, men om helt andre temaer enn innholdet i gode, gamle, tykke bøker. Sånne bøker som uansett står i bokhylla mi, og kan leses på nytt. Jeg lover meg selv å gjøre noe med det.

Uavgjort
Ser ut til at det ble uavgjort mellom skal og skal ikke. Og jeg får ta en glidende overgang inn i det nye årets skal-tilværelse, med mer trim, mer lesing og mindre TV-titting. Kloke forskere med erfaring sier at pålagte skippertak må jeg bare glemme. De går nemlig over ganske fort. Mener å huske at jeg har opplevd det, ja. Det å låse fast antall trimturer til flere i uka er nemlig vrient. Også det å slå av TV’en til fordel for ei bok. Men, jeg lover å gjøre et forsøk.

At selvpålagte nyttårsforsetter som oftest ikke varer så lenge man hadde tenkt at de skulle vare, har vi alle erfaring med. Men, det er jo egentlig helt greit, for da har man nyttårsforsetter på lagerlista til neste romjul. For å starte en ny selvransakelse. Ikke sant?

Takk for at du leste. Og godt nytt år!

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.