
Det var en gang et år som sto ved døra for å slippe inn et nytt år, et nytt årtusen, faktisk. Det hadde ringt på, og utenfor ventet en dresskledd figur med 2000-solbriller på nesen. Da nitten-nittini åpnet og spurte hvem som sto der, kom svaret:
– Jeg er totusen, og jeg skal flytte inn i kalenderboligen for å overta og rydde opp etter deg.
– Totusen? Det var da voldsomt pompøst. Du er da vel tjue null-null. Du må jo følge tradisjonene. Jeg er jo nitten-nittini, og ikke ettusen nihundre og nittini. Sa nitten-nittini.
– Nei, jeg er vel ikke et null-null. Jeg er selveste totusen, som skal gjøre verden bedre for menneskeheten, etter mange år med mye uro og holloi, ubegripelige filmer og dårlig musikk.
– Hmmm, sa nitten-nittini. – Ryktene sier at du bringer med deg verdens undergang. Men, du får komme inn og vise verden hva du duger til.
Verdens undergang uteble, og årene gikk. Kalenderboligen ble overtatt av nye år som kom og gikk. Totusen og én, totusen og to, totusen og tre. Helt til det en vakker nyttårsaften i totusen og ni ringte på døra. Utenfor sto en grønnkledd figur med sparkesykkel og batteridrevet propell på ryggen.
– Hvem er du, spurte totusen og ni.
– Jeg er tjueti, og skal flytte inn her for å overta styringen og gjøre verden renere, sa figuren utenfor.
– Tjueti? Det var da nesevist. Du er vel totusen og ti? Spurte totusen og ni.
– Nei, jeg er tjueti. Jeg har mye på agendaen, jeg har ikke tid til å bære rundt på et så langt navn. Det gir dessuten for høyt energiforbruk.
– Jasså! Du får komme inn og overta når jeg abdiserer om noen timer, sa totusen og ni.
Tjueelleve, tjuetolv, tjuetretten. Årene kom og gikk, og livet gikk sin gang rundt på kloden. Gjennom et ti-år da blant andre ei ung jente og hennes meningsfeller rundt omkring, brått og helst i går ville ha vekk bilene våre og flyene våre. Og sende oss tilbake til sekstitallet, da jeg satt på bussen sammen med pappa nesten en hel dag for å komme til og fra optikeren i nærmeste by. Et ti-år da livet i det store, flotte landet i vest, som vi liker aller mest for musikken og filmene og kulturen, ble gjort om til et realityshow. Styrt av en tidligere programleder for et sådant, en mann som elsket diktatorer og hatet sine forgjengeres meningsfeller.
Vi har nettopp lagt bak oss tjuetjue. Året som fra utpå vinteren gikk fra å være tjuetjue til å bli totusen og tjue. Vi fikk det nemlig ikke så travelt lenger i den nye mest-hjemme-tilværelsen, og trengte å hale ut både det ene og det andre. Det er godt mulig at det gikk så langt at noen begynte å tiltale sin bedre halvdel med både fornavn og etternavn. Og eventuelt mellomnavn. For og få tida til å gå. Men nå er vi på vei inn i et nytt år, tjueétt år etter at pompøse og ambisiøse totusen overtok kalenderboligen. Hva skal vi kalle det nye året? Tjuetjueén eller totusen og tjueén?
Folk flest og jeg foretrekker tjue tjueén, fordi det er mest skånsomt for tunga. Vi har nok med å stryke klær, og vil jo helst slippe å stryke ei krøllete tunge i tillegg. Men hva med årtusenet vi er inne i? Vi kaller det jo totusen-tallet. Kan det være riktig? Det riktige må jo være tjuehundre-tallet? Fordi vi sier jo attenhundre-tallet og nittenhundre-tallet. Og hvis vi skal fortsette å si totusen-tallet, bør vi jo begynne å si ettusenåttehundre-tallet og ettusennihundre-tallet? Ikke sant? Har vi tid til det? Der fikk du noe å tenke på.
Snipp, snapp, snute. På en fredag.
Takk for at du leste.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.

Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.