Om kjøttkakene på Kaffistova i Narvik, og enda litt til

Opp den venstre trappa fra Torget til Gate 2, og rett fram. Der lå Kaffistova i Narvik. Eller Tøttavangen, som den het mens den eksisterte. Med spesialpriser på utvalgte middagsretter for skoleelever som meg. Det ble et besøk i uka, for å nyte kjøttkaker med ertestuing eller grønnsaker, og poteter og brun saus. En porsjon av den retten kostet oss 6 kroner og 25 øre. Og lot man seg overtale av andre middagssultne, selskapssyke skolekamerater fra landsbygda, kunne det bli to eller flere ukentlige besøk. Så fikk man heller spare inn på andre ting den uka.

Du ser den på bildet øverst, slik den så ut i 1971. Kaffistova var god å ha for matvanene til en ung mann som savnet middagene hjemme på kjøkkenet til ho mor. Smaken ga meg en tøtsj av hjemlengsel. Og kjøttkakene var hakket bedre enn de enkle rettene som ble stelt i stand på den bittelille hybelen oppunder mønet i Wergelands vei for femti år siden. Stekte egg eller pølser på hjemmebakt brød medbrakt hjemmefra, eller noe annet enkelt og rimelig tilpasset stekepanna fra det beskjedne utvalget i matvarebutikkene den gang da. Lenge før Fjordland kom på banen.

Det slo meg plutselig her om dagen at det er femti år siden jeg var femti år yngre. Det slo meg like plutselig at sånn har det jo egentlig vært siden jeg fylte femti. Så sånn sett er det jo ikke noen stor sak, og overhodet ikke særlig spesielt. Det er derimot spesielt at det nærmer seg femti år siden jeg endret meg fra å være en sjenert gymnasiast, til å være en trygg gymnasiast. Og etter det til å bli voksen. Med god og trivelig jobb, ny og egen adresse, eget telefonnummer og egen postkasse på gateplan.

Men, for å komme dit måtte jeg gjennom videregående skolegang, avsluttet med tre år på Narvik gymnas. Jeg hadde gått to år på realskole, og hadde søkt om plass på gymnaset i Harstad. Fordi flere av mine kompiser fra barndommen gikk eller skulle begynne på gymnas og yrkesskole i den byen. Skuffelsen var derfor stor – sa mine foreldre – da brevet kom fra Narvik gymnas med beskjed om at jeg hadde fått plass der. Årsaken var for mange søkere til Harstad, og vi som bodde i bygdene mellom de to byene ble overført til Narvik. Ingen klagemuligheter, ingen vei tilbake.

Da jeg troppet opp til første skoledag i slutten av august 1969, var jeg spent. Jeg kjente ingen av de andre elevene i klasse 1Ea, men skjønte fort at en tredjedel av dem hadde det som meg. Vi var sammen om å komme utenfra byen, og vi måtte lære både hverandre og elevene fra byen å kjenne. De fleste av de sistnevnte hadde fordelen av å allerede ha gått på skole sammen. Så oppdaget jeg etter hvert at flere av førsteårs-elevene i andre klasser kom fra samme realskole som meg. Og at jeg heller ikke var eneste elev fra hjembygda mi.

Jeg kom fort inn i gymnaslivet, og dagene gikk sin gang blant klassekameratene og andre. Jeg hadde valgt språklinja, eller engelsklinja, som den het den gangen. Språkfagene, pluss musikk, geografi og gymnastikk var mine favoritter. Fysikk, kjemi og matematikk kunne jeg styre meg for. Og det var helt greit at de tre ikke var blant hovedfagene våre. Som jeg har skrevet før om matematikk; jeg mener fortsatt at X pluss Y blir XY. Og ikke Z, slik lærerne alltid ville ha det til. Og i fysikk og kjemi fikk vi samme lærebok som jeg hadde hatt på realskolen. Der skjønte jeg ingen ting, og måtte pugge alt for å lære. På gymnaset fikk jeg en aha-opplevelse, og alt gikk opp for meg; var det sånn det var?

Med flotte Idrettens Hus rett over gata fra skolen og byens fotball- og friidrettsstadion en liten joggetur unna, var det lagt perfekt til rette for mine to favoritter blant svette-aktivitetene. Og vi spilte mye volleyball og fotball i gymnastikktimene. Det passet meg veldig bra. Bøy og tøy var kjedelig, syntes jeg. Svømming taklet jeg ikke helt, etter en ekkel hendelse i barndommen. På fritida spilte jeg fotball sammen med noen fra hjembygdas fotballag. På vintertid ofte på en av byens skoleplasser, på snø og is. Kunstgress med vegger rundt og tak over var ikke påtenkt for femti år siden. Heller ikke flere typer sko tilpasset underlaget.

Kinoen i byen hadde besøk av oss fra bygda med ujevne mellomrom. Biblioteket i sentrum ble besøkt av meg vel så ofte, på vei hjem fra skolen. Det var så fredelig der, og et perfekt sted å lese lekser. Jeg lånte selvsagt bøker. Spesielt engelske bøker, kjente romaner og andre litterære verk. Og norske romaner oversatt til engelsk. Fordi når engelsklæreren vår anbefalte oss å lese engelske bøker for å lære språket enda bedre, så var jo jeg en lydig kar. Elever skal ha respekt for lærere. De har utdannelse i å lære fra seg, og har som oppgave å gjøre andre klokere.

Vi var en brokete sammensatt og trivelig gjeng, vi i klasse 3Ea. På klassebildet over fra 1972 sitter vi i trappa opp til andre etasje, og er altså blitt en avgangsklasse. Her sitter det flere aktive håndballspillere og fotballspillere, en bokser, minst én friidrettsutøver og minst én turner. Og muligens en svømmer eller to. Flere var aktive på andre felt. Fotografen er ikke med på bildet, men han gikk også i klassen. Han utdannet seg til prest etter gymnaset. Bakerst til venstre sitter klasseforstanderen vår, lektor Sundgaard. Og til høyre for ham sitter jeg.

Vi fikk oppleve alle slags lærere og lektorer i fagene vi var gjennom de tre årene på gymnaset. Snille lærere, gretne lærere, dyktige lærere, artige lærere, kjedelige lærere og bråkete lærere. En lektor lærte oss å synge franske sanger, en annen prøvde å overbevise oss språkelever at matematikk var framtida, en tredje lærte oss å skrive dikt. At han anbefalte meg å sende diktene mine til et forlag, og at forlaget sendte de i retur et halvt år senere, får så være. Det var ikke hans feil at jeg sendte dem til et forlag som ikke ga ut diktsamlinger. Og som var alt for opptatt av store, seriøse forfattere. Og ikke lille, seriøse meg.

Så må jeg ta med noen ord om geografi-lektoren som var morsom uten at han skjønte det selv. Jeg husker krystallklart en episode fra ei av de første timene i faget. Han tegnet noe som lignet et norgeskart på tavla. Satte et kryss omtrent der Narvik burde ligge, og bak krysset skrev han: HER. Så satte han et kryss omtrent der Stavanger ligger, og bak det krysset skrev han: DER. Og så kom spørsmålet, uten pekestokk, og med åtte fingre i jakkelomma og tomlene utenpå: – Hvor ligger Narvik? Ligger det HER eller DER?
Han ble bare stående å se på oss da vi holdt på å le oss skakke. Uten helt å skjønne hva vi lo av. Han var jo bare seg selv. Hele tida.

Før jeg kom til byen hadde jeg hørt av andre at ungdom i Narvik gjerne holdt ungdom utenfra på armlengdes avstand. Det stemte i de fleste tilfeller, erfarte jeg. Da ble det til at jeg tilbrakte fritida sammen med dem som kom utenfra. Fra hjembygda mi, og fra andre steder i distriktet rundt. Jeg hadde imidlertid veldig god kontakt med én av mine klassekamerater fra byen. Vi snakket mye sammen, hadde en god tone. Etter å ha hatt kontakt på sosiale medier i noen år, møttes vi igjen sommeren 2020 for første gang på 48 år. Og han tilgir meg sikkert når jeg røper at han da fortalte at han på vegne av seg og sine bysbarn ofte hadde angret på hvor lite inkluderende de var overfor ungdom utenfra.

Våren 1972 tok jeg examen artium, og gymnastida var over. Det samme var 13 års sammenhengende skolegang. Og jeg skulle skilles fra de jeg hadde hatt rundt meg de siste tre årene. Bildet over og beskrivelsen fra russeavisa stemte sikkert på en prikk. Såpass godt kjente mine medelever i 3Ea meg, selv om jeg ikke rev over ende de jeg hadde rundt meg. Nå var Forsvaret neste trinn i livet. Etter fem år alene på hybel i to forskjellige omgivelser, var jeg blitt voksen nok til å ta vare på meg selv. Takket være økonomisk støtte hjemmefra til daglig drift. Og til kjøttkakene på Kaffistova.

Takk for at du leste helt hit.

Bilder fra digitaltmuseum.no og Google Maps

Facebook: KLIKK HER!

E-post:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet som ruller til høyre på skjermen på alle innlegg og på forsida. Legg inn e-postadressen din, og du får et varsel på e-post med link til nye innlegg som legges ut.