Pappa! Du har satt kaffekjelen i kjøleskapet…

Jeg hadde det. Den var rød, den var velbrukt, og den ble min siste av det slaget. Fordi det er mulig at det som skjedde var årsaken til at jeg ikke så alt for lenge etter byttet den ut med min første kaffetrakter. Den var litt verre å plassere i kjøleskapet uten å registrere det der og da. Min datter var 10-12 år gammel da dette skjedde. På en vårlig søndag i slutten av april 2021 kom jeg på hendelsen, og fikk idéen til å finne ut hvorfor kaffekjelen havnet i kjøleskapet for rundt to og et halvt ti-år siden. Og ikke i skapet ved siden av, der den vanligvis sto.

Jeg kunne ha servert mange eksempler på kreative folk jeg kjenner som er svært distré. Som stadig glemmer seg selv og andre både her og der på grunn av at hodet er opptatt med andre ting. Når jeg sammenligner meg med disse, skjønner jeg at jeg har et stykke igjen til å være på det nivået. At jeg selv er kreativ har jeg, uten å skryte, bevis på i form av papirer og attester og tilbakemeldinger på ting jeg har levert. At jeg er over gjennomsnittet distré er jeg derimot ikke sikker på. Så da satte jeg like godt i gang med å prøve og finne svaret på om kreative mennesker også er distré mennesker.

Først skal det sies at jeg opp gjennom årene har gjort noen småblundere som følge av at tankene har latt seg forstyrre av andre ting enn det de burde konsentrere seg om. Som den med kaffekjelen. Jeg hadde for eksempel en Mazda som jeg stadig, flere ganger i uka en periode, låste bilnøklene inne i. Hjemme i garasjen, på parkeringsplassen på jobb, ved siden av bensinpumper med kø bak meg. Dette skjedde bare av seg selv og hele tida, fordi hodet var et annet sted. Og fordi hånda stadig la seg på den malplasserte knotten man låste døra med fra innsida. Det ble så ille at jeg etter hvert, inni støtfangeren bak, kilte fast en meterlang streng med krok i enden. Til å lirke opp døra med fra utsida.

I nyere tid har jeg prestert å kjøre bilen inn garasjedøra med bakdøra åpen. Fordi jeg mens jeg lastet ut byggevarer fra bagasjerommet var langt inne i ei kreativ løsning på ei bygningsmessig utfordring. Det smalt, men det gikk bra med bakdøra. Jeg har i enda nyere tid silt vannet ut av en kasserolle med nykokt makaroni, med dørslaget over avfallsbøtta for matsøppel i stedet for over vasken. Fordi hodet mitt var langt inne i et nettopp påbegynt blogginnlegg. Heldigvis er posene for matsøppel vanntette.

Det å være distré betyr å være åndsfraværende, å bli distrahert til å gjøre noe annet, sier Wikipedia. Og sier videre at det å være distré er å ha hodet fullt av noe som for en selv er vesentlig, til fortrengsel for kanskje vel så viktige gjøremål. Samme nettsted sier at kreativitet er oppfinnsomhet og skapende evne. Og at dette er avgjørende for å kunne løse problemer og utfordringer. Fordi kreativitet er forbundet med evnen til å fantasere, forestille seg og utvikle nye ideer. Og jeg leser også at kreative mennesker har særlig sans for lek og fantasi. Jeg kjenner meg igjen.

Flere nettaviser slapp for fire-fem år siden løs en artikkel om studier som er utført på mennesker over 50. Der har forskere funnet ut at lett-distraherte mennesker har litt lettere for å finne løsninger på utfordringer og problemer. Videre at de både har økt evne til å ta i bruk informasjon som tidligere kanskje ikke var relevant, og at de har større mulighet til å oppdage sammenhenger i livet rundt seg. Akkurat. Her kjenner jeg meg også igjen.

På vei ut av dusjen om morran hender det at jeg lurer på om jeg har vasket håret. Usikker, fordi kreative tanker stadig okkuperer hodet. Og da vasker jeg det for sikkerhets skyld én gang til. Det å gå et sted for å hente et eller annet, for så å måtte gå tilbake til utgangspunktet for å prøve og huske hva man skulle hente, er ei kjent erfaring ikke bare for meg. Da har sikkert hodet blitt distrahert av utenforliggende tanker, skal man tro på ekspertisen. Uten sammenligning for øvrig; akkurat som Albert Einstein opplevde da han labbet i vei i kona sine tøfler.

Albert Einstein, ja. Han må jo være verdens beste eksempel på et distré og kreativt geni. Jeg har i en annen sammenheng skrevet om at han ikke likte å bruke sokker. Og jeg kan jo ta med også her at han ofte satte fra seg skoene sine rundt omkring. Og at han av og til dukket opp på jobb i genser, slips og pyjamasbukse. Distré som han var. Han var glad i klassisk musikk, og én av årsakene var at han likte den matematiske måten musikken er bygd opp på. Personlig har jeg ikke tenkt på musikk på den måten. Men, så var jeg jo ikke særlig glad i matematikk på verken den ene eller andre skolen. Og skoene mine har jeg full kontroll på.

Einstein og jeg hadde neppe blitt omgangsvenner. Derimot skjønner jeg stortingsrepresentant Jenny Klinge litt bedre. Hun har nylig gitt ut «Dønn distré», ei bok om sitt liv som distré. Hun har trøstet oss med at det å være distré er en høyst menneskelig egenskap. Og at det å være distré ikke handler om å ha dårlig hukommelse. De som er distré kan dessuten ha en større tendens til tankevandring og til å være impulsive, mener hun. Hun har selv opplevd å legge klær til vask i fryseboksen i stedet for vaskemaskinen. Og hun har selv prøvd å lade mobilen med støvsugeren. Gjett om jeg har bestilt boka hennes.

Jeg har blitt mer distré etter at jeg skrev dette innlegget, kjenner jeg. Og det føles herved helt greit å ha satt kaffekjelen i kjøleskapet. Det handlet om vandrende tanker. De kjenner jeg godt til, og de setter jeg stor pris på å kunne ha. Livet hadde vært mye kjedeligere uten dem.
Takk for at du leste helt hit.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.