All I need is the air that I breathe, and to love you

En av mine favorittlåter fra tidlig på 70-tallet er «It Never Rains In Southern California». Briten Albert Hammond ga den ut høsten 1972, en låt han hadde skrevet sammen med sin låtskriverkompis Mike Hazlewood. Den ble en internasjonal hit, gitt ut både som singelplate og på et studioalbum med samme navn. Albumet var Albert Hammond sitt debutalbum som soloartist. På samme album, som siste låt, fantes låten dette innlegget handler om. Også «The Air That I Breathe» ble skrevet av Hammond og Hazlewood, og ble muligens en større hit. Men ikke for Albert Hammond.

Bare for å ha det klart allerede i innledningen; The Hollies sin versjon av «The Air That I Breathe» er min største Hollies-favoritt. Og en låt jeg fortsatt kan finne på å lytte på, snart 50 år etter at den ble utgitt av bandet. Jeg har dessuten et spesielt forhold til den, et forhold som gjør at jeg egentlig burde dyttet den langt inn i den tjukkeste glemmeboka og aldri ta den fram igjen. Men, den er for fin til det. Mens jeg skriver dette innlegget har jeg spilt den flere ganger. På lavt volum.

En periode på 70-tallet pleide jeg å lytte på musikk med hodetelefoner, kanskje mer enn via høyttalere. Det hadde sin årsak i at jeg bodde i et hus med naboer under meg, og at jeg spilte musikk ganske høyt og ganske sent på kvelden. Og den hvinende gitaren til Uriah Heep og bassen til Deep Purple rev godt i ørevoksen på hver sin måte. Det samme gjorde de høyeste tonene til The Hollies. Og en av låtene som ble spilt høyt kveld etter kveld var «The Air That I Breathe».

På 70-tallet hørte og visste vi lite og ingenting om hørselsskader og Tinnitus. Leger hadde kanskje advart oss, men ikke nok til at vi brydde oss om det. I hvert fall ikke jeg. Og lukkede hodetelefoner med høyt volum gjorde ikke akkurat framtida bedre. Det gjorde heller ikke manglende monitorer på scenen og i øvingslokalet. I det sistnevnte lokalet spilte vi så høyt vi ville, fordi det var langt til nærmeste nabo. Noen år senere kom monitorene på plass, og enda senere kom «The Air That I Breathe» på repertoaret. Og enda flere år etter begynte hørselen min å lage lyder helt av seg selv.

Da The Hollies ga ut «The Air That I Breathe» havnet den på toppen og nær toppen av hitlister på begge sider av Atlanteren. Her i landet var imidlertid ikke platekjøperne like kjøpelystne når det gjaldt 70-tallssinglene til Hollies som de var for musikken bandet ga ut på 60-tallet. Og det samme skjedde i resten av Europa med flere av utgivelsene deres på 70-tallet. Mitt Hollies på 60-tallet kan du lese om i et nylig innlegg, ved å klikke på linken under.

Her er «The Air That I Breathe», som jeg nekter å gjemme vekk og glemme bort. Med lyd spandert av YouTube.
Takk for at du leste helt hit.

Her kan du lese om The Hollies på 60-tallet:
https://toretoresen.net/2021/04/22/the-hollies-ti-i-skuddet-og-meg/

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.