Hvor ble det av musikken vi danset til på «huset» før i tida, spurte han

Jeg traff en herremann fra hjembygda mi her om dagen utafor en matvarebutikk i kommunesenteret i kommunen jeg bor i. Han er noen år eldre enn meg, men var i miljøet rundt meg i oppveksten. Mens vi snakket med hverandre, kom en annen bekjent forbi. En bygutt, sånn omtrent like mange år yngre enn meg som den førstnevnte er eldre enn meg. Vi to utvekslet noen ord om musikk, før den yngste forlot. Jeg snudde meg igjen mot eldstemann for å prate videre med ham. Og fikk kjapt et spørsmål. – Jeg hørte dere snakket om musikk. Si meg, hvor er det blitt av musikken vi danset til på «huset» før i tida?

Spørsmålet slapp ikke taket
Bittelitt usikker på hva han mente, spurte jeg hva han regnet som før i tida. Var det 60-tallet? Jeg spurte, fordi da han var på sin første dansefest på «huset» i Grov var jeg fortsatt noen år unna tenårene. Og da han svarte at han mente tida fra slutten av 50-tallet og utover 60-tallet, følte jeg meg mer hjemme. Og kunne fortelle ham at mye av den musikken finnes ute på det store internettet. Og noe av den også på kassetter og plater. Men, jeg måtte innrømme at den ikke lenger spilles på «huset» i hjembygda vår. Kanskje på enkelte radiokanaler, og på spesielle tilstelninger for danselystne, godt voksne.

Jeg fortalte søstera mi om det lille møtet, fordi hun kjenner mannen i denne historia. Og hun kunne fortelle at han var veldig god til å danse før i tida. Da han var ung, som hun sa. Det fantes mange gode dansere som ham i bygda på den tida. Men jeg fikk ikke spørsmålet fra karen ut av tankene, og hjernen jobbet i flere dager på egen hånd med ei vinkling på et eventuelt innlegg. Og, utpå kvelden på sommerens hittil varmeste dag utafor huset mitt her ytterst i Astafjorden, kom løsningen.

Musikken han snakket om kjenner jeg jo fra oppveksten. Fra heimen hos mine foreldre, og fra duoer og trioer og danseband jeg fikk lov å lytte på før kveldens spillejobber på bygdas ungdomshus, «huset» som han snakket om. Det lå på andre siden av veien fra der vi bodde utover 60-tallet, på Moa. Og jeg var veldig ofte i nærheten med ørene på stilk før og litt inn i dansefestene. Men alltid for ung til å være innafor dørene når klokka nærmet seg tida da de voksne inntok lokalet.

Store norske leksikon sier at…
Jeg hadde lyst å finne ut mer om fenomenet dansemusikk, og fant ut at nettsidene snl.no kan mye mer enn meg om den musikken og dens utbredelse i Norge opp gjennom årene. Litt forkortet, og med mine litt mindre akademiske ord, sier Store norske leksikon at allerede fra 1920-årene spredde nye danser seg i det meste av verden, takket være radio og grammofonplater. Motedansene avløste hverandre, og det førte til kreativitet og konkurranse blant komponister og musikere.

Det førte også til økt kommersialisering av musikken, og til at orkesterledere som Glenn Miller ble internasjonale stjerner. Men da rockemusikken kom på banen i 50-årene, fikk de store danseorkestrene konkurranse av mindre og mer dominerende grupper. Og da det ble vanlig å bruke forsterkere for bedre lyd og mer volum, ble posisjonen til mindre grupper som trioer, kvartetter og kvintetter styrket som utøvere av dansemusikken.

På slutten av 50-tallet hadde dansebandmusikken en sterk posisjon i Sverige, med røtter i folkpark-tradisjonen. Og tidlig på 60-tallet kom dansebandmusikken til Norge, inspirert av nettopp svenskene. Sjangeren dansebandmusikk baserer seg på pop, rock og swing. Pluss en aldri så liten dose av det vi kaller gammeldans. Utover 70-tallet fikk musikk fra danseband konkurranse fra ferdig innspilt dansemusikk styrt av en discjockey, på diskoteker og utesteder. Men det er en annen historie.

Dansemusikken på «huset»
Han stilte nok spørsmålet sånn rent generelt, den eldre karen. Men et innlegg om dans må ha med musikk. Så jeg har hentet fram noen eksempler på musikk som jeg vet at ungdom og voksne danset til på «huset» i Grov. Og jeg har selv vært med på å ha noe av musikken på repertoaret i hjembygdas første popband, som en kompis og jeg startet og spilte med på det samme «huset» tidlig på 70-tallet. Vi hadde med en bassist som også spilte trekkspill, så da serverte vi publikum noen doser gammeldans i tillegg til listepopen.

I riktig gamle dager ble gammeldans kalt runddans. På 1920-tallet tok svenskene i bruk begrepet gammeldans, og nordmenn tok etter fra rundt 1960. Hver bygd med respekt for seg selv fikk sitt eget gammeldansorkester, og danseformen ble populær hos både yngre og eldre. Gammeldans ble oftest forbundet med de urgamle dansene reinlender, masurka, polka og vals. Alle med opprinnelse på 1800-tallet.

En av de populære valsene på «huset» for rundt 60 år siden var «Drømmen om Elin», gjort kjent av svenske Carl Jularbo. Jeg har valgt en annen vals fra samme mann. Jeg husker «Livet i Finnskogarna» både fra heimen og fra trekkspillere på «huset». Og jeg mistenker at jeg fort kan ha vært med på å kompe en eller annen trekkspiller på den i ettertid. Klikk og lytt på tre minutter ekte bygdedans-vals. Fremført med trekkspill, et par fioliner, ståbass og gitar.

De tidligste danseorkestrene satset mest på instrumentalmusikk, med oppsett som på melodien over. Men dansbare melodier kunne også fremføres på gitar, med gitar som akkompagnement. Og alle gitarister som skulle opptre på «huset» gjorde lurt i å ha «Guitar Boogie» på repertoaret, fordi swingmusikk var populært også i Grov. Og boogien burde swinge like bra tidlig på 60-tallet som originalen til Arthur Smith gjorde, her i ei innspilling fra 1948.

Så kom shadowbandene med to gitarer, bass og trommer. Bandoppsettet og musikkstilen var inspirert av The Shadows sin instrumentalmusikk. Bandene fikk etter hvert egne vokalister, og musikken fra utlandet fant veien inn i danselokalene også ute på bygda. Og siden nettopp The Shadows ble bandet til Cliff Richard, passer det fint med «Do You Want To Dance» som det rockete innslaget i dette innlegget. Rydd stuegolvet og hiv dæ rundt. Eller sitt i ro, lukk øynene og lat som du er på «huset» i 1962, hvis du føler at det er tryggere.

Svensk dansebandmusikk var populær i Norge tidlig på 60-tallet, der norsk dansemusikk fortsatt satt litt fast i 50-tallet og i underholdningsmusikk. Høvelig mange svenske melodier kunne bli framført i løpet av en lørdagskveld på bygdefestene, både med og uten vokal. Noen av dem kom fra Sven Ingvars sin musikk, og én av melodiene kunne være «Fröken Fräken». Hun fra Fryken, du vet. Her er den.

Jeg kunne ha tatt med enda flere eksempler på musikk jeg er sikker på at han litt eldre karen etterlyste med spørsmålet i overskrifta. Og jeg mener jeg har truffet hans smak med valgene mine. Alle disse melodiene har i likhet med mye av musikken fra gamle dager fått et langt liv opp gjennom årene på dansefester og dansegallaer. Og, pussig nok, alle kom ut på plate og ble tatt i bruk på «huset» før jeg selv ble gammel nok til å være med der.

Den evige evergreen «Let It Be Me» må selvsagt være med her, og får lov å avslutte dette innlegget. Mange artister spilte den inn den gang da. Men, siden Elvis Presley sin musikk var populær også på «huset» tidlig på 60-tallet, har jeg valgt hans mektige versjon. For å slå to fluer i ett smekk, som det heter. Selv om dette konsertopptaket havnet på plate først på denne siden av tusenårsskiftet.
Takk for at du leste helt hit.

Fakta sjekket hos snl.no
Bilde fra Wikipedia
Lyd fra YouTube

GJØR DET ENKELT – følg denne hjemmesida på e-post, slik:
Klikk på «abonner» i det hvite feltet til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du kan lese nye innlegg på e-post når de legges ut.

Følg eller lik denne hjemmesida på Facebook: KLIKK HER!