Jeg bor i nedoverbakke. Et drama i tre akter.

Alle som bor nedenfor meg eller kommer på besøk fra andre steder mener nok at jeg bor i motbakke. Men siden det ordet er negativt ladet og jeg er en positiv fyr, velger jeg å påstå at jeg bor i nedoverbakke. Fra huset mitt og oppover i skogen er det oppoverbakke. Men der bor ikke jeg. Og på de andre sidene av huset befinner utsikten min og livet mitt seg, i nedoverbakke. Det bare er sånn.

Da jeg flyttet fra byens travle jag til en mer tilbakelent tilværelse i det øverste huset i boligfeltet her i bygda, hadde jeg hørt mange historier om ting som hadde skjedd i nedoverbakken ned til hovedveien. Folk hadde kjørt i grøfta med både privatbiler og større kjøretøy på grunn av en periodisk gjørmete, sporete eller isglatt grusvei. Som kunne bli ødelagt eller borte når vær og vann tok tak i den. Fra ovenfra, fra skogen og myrene, og ofte fra vårens snøsmelting.

Utbedring med bismak
Jeg hadde vært her oppe mange ganger på familiebesøk, og visste hva jeg gjorde da jeg kjøpte huset øverst i nedoverbakken og flyttet inn for litt mer enn åtte år siden i skrivende stund. Nedoverbakken er kommunal eiendom, og jeg hadde bodd her i knappe tre år da beskjeden kom fra kommunen om at veien skulle utbedres og asfalteres. Med egne erfaringer i bakhodet protesterte vi litt vi som bor øverst. Vi mente nedoverbakken kom til å bli veldig vrien å forsere i det glatteste halvåret. Med litt klokere baktanker tok ikke kommunen protestene til følge, som det heter.

Ettersommeren 2017 kom gravemaskiner, lastebiler og annet stort utstyr opp nedoverbakken. Og etter noen dager var veien utbedret. Klargjort for asfaltering, med djupere veigrøfter med plass til mye vann. Og stor, fin snuplass. Tre dager etter at jeg kom hjem fra en operasjon på sykehus i Tromsø først i september kom asfalt-arbeiderne og maskinene deres. De etterlot seg en ny-asfaltert, flott vei. Og blant hjelpemidlene var to nyinnkjøpte, impregnerte planker, hentet uten tillatelse ved husveggen min. Planker jeg hadde saget i riktig lengde til egen bruk.

Da jeg oppdaget det hadde maskinparken flyttet seg til nederst i nedoverbakken. Den eneste som var igjen her oppe var en ung mann bak rattet i en veivals, opptatt med å kjøre fram og tilbake over den lengste planken som lå i asfaltkanten mot veien opp i skogen. Jeg stavret meg de femti-seksti meterne bort dit med seks fem dager gamle operasjonssår foran på kroppen. Jeg ga karen ei overhøvling jeg ikke engang ga min søster i hennes erte-periode i barndommen. Han lovet å bringe min overhøvling videre til den ansvarlige. Jeg fikk ingen tilbakemelding derfra.

I grøfta med et poff
Før det, i min første vinter som beboer her, fikk jeg en opplevelse lik det de som bodde her fra før hadde fortalt meg om. Jeg var ute for å fjerne nattas snøfall fra innkjørselen og gårdsplassen. Opp bakken kom søppelbilen for å tømme dunkene i nedoverbakken. Sjåføren, en voksen mann, tok seg av tømmingen av dunker inn i bilens akterspeil. Hjelperen inne i bilen inntok førersetet etter oppfordring fra karen bak bilen.

Han bak bilen snakket til meg, og sa at hans syntes jeg bodde på en helv…. plass. Jeg svarte at jeg hadde bodd i byen i 41 år, og visste om mange nedoverbakker der som var brattere og mer helv… plass enn vår. Så ba jeg ham å snu seg og se seg om. Han fikk da se omtrent det du ser på bildet under. Ga bostedet mitt en mildere og mer passende karakteristikk, og innrømmet at vi hadde det fint her oppe i nedoverbakken.

At personen bak rattet sannsynligvis panikk-bremset på vei nedover slik at hjulene låste seg, skal jeg ikke nevne. Heller ikke at den flere tonn tunge bilen skled sakte forbi innkjørselen til naboen nedenfor meg og ut i grøfta lenger ned, på motsatt side av veien. Og havnet halvveis over på ene sida i den djupe snøen, med et poff. Jeg nevner heller ikke at han jeg hadde snakket med sto helt i ro og ga fra seg gloser jeg nekter å bruke her i bloggen. Før han la av gårde. I nedoverbakke.

En søndag kveld på glattisen
Vi som bor øverst i nedoverbakken fikk ikke rett i vår spådom. Veien ble en helt annen, og slett ikke så glatt på vinterstid som vi hadde trodd. Jo, forresten, kanskje av og til. Men det takler vi. Som jeg gjorde i den komisk-tøffe opplevelsen jeg hadde på glattisen i nedoverbakken denne vinteren. Etter utbedringen ble veien smalere ut fra min innkjørsel. Det gjorde at jeg fikk lov av mine snille familie-naboer på andre sida og litt nedenfor meg å plassere søppeldunkene i deres innkjørsel før hver tømming.

En søndag kveld i februar 2023 skulle plastsøppeldunken min ut på tur hjemmefra for tømming neste morra. Det regnet og var vått vær. Og jeg oppdaget – for sent – da jeg kom ut av innkjørselen min at asfalten i nedoverbakken hadde fått ei tynn, nesten usynlig ishinne. Som ikke var strødd. Jeg hadde dunken bak meg, og to matsøppelposer i den hånda som ikke styrte dunken. Plutselig glapp festet under de høvelig nye piggskoene, og jeg skled sakte nedover, sidelengs, skrevende og kok-rolig. Piggene dempet litt på farta, men den tunge dunken bak meg var uenig og dyttet på og syntes det gikk for sakte.

Jeg fikk på et eller annet vis snudd meg med ryggen nedover og dunken foran meg, men fortsatt bak meg. Jeg fikk sluppet matsøppelposene inn øverst i innkjørselen til naboen da jeg passerte, og ble kvitt den ballasten. Jeg satte meg på huk og bøyde meg forover for ikke å ramle bakover hvis jeg bråstoppet på en bar flekk. Det funket ikke. Jeg la dunken ned på isen som en brems, og holdt lokket lukket med knokene på hånda. Farta var den samme. Jeg satte meg på kne, og ga blaffen i om joggebuksa strøk med. Og etter et par meter forbarmet underlaget seg over meg. Og jeg stoppet brått.

Bråstoppet gjorde at jeg ramlet over på sida fra kne-liggende. Og det slo meg at den femten-tjue meter lange turen hadde foregått i total taushet, uten unådige ord. Muligens av frykt for å bli hørt og oppdaget. Jeg karret meg på et vis på beina, og med et langt og befriende skrev kom jeg meg inn på snøen i innkjørselen. Der takket jeg søstera mi og svogeren min i mitt stille indre for at jeg ikke havnet i fjæra. Fordi de ikke hadde fjernet det tynne laget snø fra den flate innkjørselen sin den kvelden.

Dunken ble plassert der den skulle stå, og jeg listet meg hjem delvis i veigrøfta og delvis sidelengs på glattisen. Våt og skitten, øm i knærne, oppskrapet på knokene på hendene. Og på fingertuppene som etter hvert hadde havnet under håndtaket på den fulle søppeldunken og fungert som brems. Rødfargen oppå fingerknokene ble i dagene etter bortforklart som en følge av artrose i fingrene mine.

Den skitne joggebuksa havnet i vask, men var like hel på knærne etter rutsjeturen. Den heter jo tross alt Adidas. Selv følte jeg meg litt dum etter hendelsen, og var glad for at ingen hadde sett meg i mørket og regnet. Jeg hadde jo også gjort mitt beste for å ikke bli hørt. Og så har jeg i ettertid trøstet meg med at opplevelsen ikke hadde vært like spennende om den hadde foregått i motbakke. Sånn fysisk motbakke, altså.

Jeg er glad jeg bor i nedoverbakke. Jeg trives med det tilbakelente og med utsikten. Og ikke alt for mange komisk-tøffe opplevelser. Jeg nyter det.
Takk for at du leste helt hit.

Illustrasjonen er egenprodusert
Bilde fra eget arkiv

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.