The Kinks var et av mine største favorittband på 60-tallet. De lå helt der oppe på lista, nesten skulder ved skulder med The Beatles. Ray Davies skrev låter i høyt tempo, og nye hitlåter inntok listene på begge sider av Atlanteren flere ganger i året. Fra debuten vinteren 1964 og ut 60-tallet leverte The Kinks 32 singelplater og åtte studioalbum. Og 70- og 80-tallet ga oss nye påfyll.
Jeg oppdaget The Kinks som nyslått tenåring, et par år etter gjennombruddet deres i 1964. Kilden var radiohitlista Ti i Skuddet på NRK. Der var bandet en gjenganger med varierte, late, tilbakelente, slentrende, myke, harde og slamrende låter. Med satiriske, politiske tekster som den om aristokraten i låten «Sunny Afternoon» som liker å leve livet luksuriøst, men som er fratatt gods og gull og til og med yacht’en sin. Eller den late låten om solnedgangen over Waterloo i London og livet rundt den.
Jeg lytter fortsatt på låtene til The Kinks, og jeg kan fortsatt kose meg med dem. Med låtene nevnt ovenfor, med «Days», «Dead End Street», «Autumn Almanac», «Where Have All the Good Times Gone?», «Set Me Free», «Tired of Waiting for You», «Lola» eller «Celluloid Heroes». Som sammen med andre Kinks-låter fortsatt sitter godt fast i mitt musikalske hode.
The Kinks var et undervurdert band, og Ray Davies var en undervurdert låtskriver. Det er ikke bare jeg som påstår det. Kritikere fra hele den musikalske verden har kommet med den påstanden. I dag har han og bandet fått anerkjennelse og heder. Og i mars 2004 ble han hedret av dronningen for sin innsats for musikken, og kunne etter det bruke tittelen Sir Raymond Davies. Men første punkt på lista over heder og ære kom ikke før i 1999. Sett bort fra at hele bandet ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1990.
Ray Davies ble under den tilstelningen kalt rockens mest litterære, vittige og innsiktsfulle låtskriver. Og det for hans tekster som handler om det han observerte rundt seg i dagliglivet i London. Framført av ham, broren Dave Davies og de andre gutta i bandet, til melodiøse melodier. Og med et lydbilde bare The Kinks skapte. Visste du forresten at broren Dave før pedaler gjorde jobben skar rifter i høyttalerne på gitarforsterkeren sin for å få en gitarlyd ingen andre hadde?
Til dette innlegget har jeg fra en stor bunke låter fra min hukommelse valgt fire satiriske, underfundige eller bare morsomme låter. Først ut er «Mister Pleasant», som kom ut i april 1967. En morsom, satirisk låt om en selvtilfreds, nyrik, livsnytende kar som på tross av sin økonomiske suksess ikke makter å holde sin utro kone i tøylene. For å si det sånn. Klikk og lytt.
Den morsomme «Dedicated Follower of Fashion» kom ut i februar 1966. På den tida var motene i Storbritannia på vei til å bli vågale og ikke like godt mottatt av alle. Trendene skiftet raskt, og motebutikker tjente raske penger på dem som ville følge med på motene. Ray Davies skrev låten etter en krangel om temaet med en motedesigner på en fest.
Davies har fortalt at han selv mente at folk måtte få bestemme, skape sin egen mote og kle seg som man ville. Akkurat som han selv gjorde. Den nevnte designeren var selvsagt ikke enig. Diskusjonen ble til en krangel, som endte med slagsmål. Og Davies har uttalt at han ga motedesigneren juling, og sparket dama hans bak. Her er «Dedicated Follower of Fashion».
Den rockete «Victoria» fra høsten 1969 herjer med dronning Victoria sitt styre og stell hundre år og vel så det tidligere. Teksten forteller om de dystre realitetene i regimet på den tida, og gjengir de undertrykte og fattige sitt hat og sin avsky for dronningen og landet de levde i. Ray Davies var og er en samfunnsengasjert kar. Også som 25-åring, da han skrev «Victoria». Som for øvrig er en av mine største Kinks-favoritter. Låten altså.
Låten «Apeman» får lov å avslutte dette innlegget. Den ble gitt ut i november 1970, hentet fra albumet «Lola Versus Powerman and the Moneygoround, Part One». The Kinks hadde humor også vedrørende albumtitler. Albumet inneholdt også låten «Lola», som har fått sitt eget innlegg her i bloggen. Du finner linken til det under dette.
Ray Davies skrev «Apeman» på vei til en familietur ut på landet sommeren 1970. Låten handler om en Davies som er lei av den moderne verden, og som vil dra av gårde til et sted langt borte og leve som en «apeman». Langt vekk fra den skremmende, problemfylte hverdagen, skapt av menneskene selv. Tjah, hvorfor ikke.
Takk for at du hang med helt hit.
Fakta sjekket hos en.wikipedia.org
Bilde fra bbc.co.uk
Lyd fra YouTube
Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!
Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.
Tore Toresens Univers 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.