To unggutter og en sykkeltur i bare ett gir, med ukjent mål

Historia i dette innlegget skjedde en sommer på slutten av 60-tallet. Arne og jeg grublet på årstallet da vi møttes sommeren 2023, men verken han eller jeg husket det da. I ettertid har jeg via et klokt innspill fra en annen kompis kommet frem til året 1969. Om det var Arne eller jeg som kom med forslaget til sykkelturen husker ingen av oss. Det er greit, for da kan vi dele på æren for påfunnet.

Han er to år eldre enn meg, min barndomskompis Arne. Vi møttes første gang som tre- og femåringer da lillesøstera mi og jeg sammen med våre foreldre kom flyttende til Grov midt på 50-tallet. De første dagene – ingen av oss gjenlevende vet hvor lenge – bodde vi i Gården hos familien Bertheussen mens vi ventet på at huset vi skulle bo i ble ledig. Søstera mi og jeg bodde også ei uke der i januar 1959 da pappa var sammen med mamma på Rikshospitalet i Oslo, da hun var syk og døde.

Arne og jeg ble kompiser etter hvert som vi skjønte hva en kompis var. For å si det sånn. Og den nevnte sommeren i 1969 bestemte vi oss for å ta en liten ferietur sammen på sykkel. Litt lenger enn rundt fjorden, litt lenger enn til Stræte. Turen skulle ikke ha et bestemt mål. Men vi skulle sykle vestover inn i et område der ingen av oss hadde vært tidligere. Studerer du utsikten fra Tjeldsundbrua på bildet under fra Google Maps, får du et lite hint om hvor.

Med på turen ble pappa sitt veikart over Norge. Ikke fordi vi hadde store ambisjoner, men fordi det var det eneste kartet vi hadde tilgang til. Med på turen ble også det orange og blå teltet til mine foreldre, ei lita stekepanne, en primus, fyrstikker, sykkelpumpe og lappeutstyr i tilfelle punktering på humpete grusveier. Mat måtte vi ha. Og både brød, pålegg, melk, middagspølser og annen nødvendig føde ble med. Og plaster. Vi glemte å ta med et kamera. Og det angrer vi på i 2023.

Penger hadde vi med, sikkert ikke en alt for stor sum. Nødvendig mengde tynne og tykke klær pluss regnklær ble også tatt med. Og så la vi i vei med godt humør utpå formiddagen. Å være sur på tur hadde ikke noe for seg den gangen heller. Muligens var de tunge og ikke alt for sporty syklene litt tungt lastet. Og de hadde bare ett gir. Det innebygde. Og helballong-dekk. Sykkelhjelmer var ikke påbudt. Wikipedia sier at sånt utstyr ikke ble tatt i bruk av syklister før rundt 1990. Så da så.

Været var helt sikkert veldig fint, vi husker det sånn. Over brua over Straumen som ble åpnet før jul i 1968. Forbi Myklevoll og ut av Grov. Etter to kilometer kom første motbakke, en litt mer enn tre kilometer lang en. Tøffe karer gir ikke opp så lett, og vi visste at det ventet nedoverbakker nesten hele veien fra Balteskardhøgda til Renså. Den nesten to mil lange, flate strekninga forbi Tovik, Sandstrand, Tennevik og Kvitnes ble passert i fin stil, og utpå ettermiddagen syklet vi over Tjeldsundbrua.

Over brua svingte vi til venstre. En ny motbakke ventet oss, før det bar nedover igjen. Til ei lang, vidunderlig, halvannen mil lang, flat strekning forbi de grønne bygdene langs Tjeldsundet. Vi nøt været, og vi nøt utsikten rundt oss. For vi hadde det ikke travelt. En ny motbakke, og så var vi i Kongsvik. Underveis hadde vi tatt pauser for å innta mat og drikke. Og for nødvendige ærender. Hvor disse pausene ble tatt, vet bare naturen vi tisset på for noen og femti år siden.

Fra Kongsvik gikk veien videre, mest på flat vei den litt over ei lange mila til innerst i Fiskefjorden. Dit kom vi utpå kvelden. Vi syklet inn ved grustaket innerst i fjorden, det som i dag ligger gjemt bak skogen du ser over på det nymotens bildeutsnittet fra Google Maps. Skogen som ikke var der den gangen. Teltet ble slått opp, primusen og stekepanna ble pakket ut, og et lite herremåltid ble inntatt. Helt sikkert stekt pølse på brødskiver.

Jeg tar neppe veldig feil hvis jeg antar at praten mellom oss handlet om dagens etappe. Og antakelig også om spenningen før neste dags etappe. Fordi ingen av oss hadde vært i den delen av området som kartet viste oss at vi var på vei inn i. Selv om brua over Tjeldsundet hadde vært åpen i nesten to år, var turer i denne retningen enda ikke vanlig for Grovfjord-folk flest. Og det var grunnen til at vi syklet nettopp denne veien.

Neste formiddag bar det av gårde igjen. Vi hadde det fortsatt ikke travelt. En halvannen mil flat etappe ble forsert. Så kom vi til Kåringen. Muligens fikk vi en liten overraskelse. Muligens en litt større en. Ingen av oss hadde sett for oss hvor bratte bakkene der var. Og vi trillet helt sikkert syklene opp den tre-fire kilometer bratte strekningen, som på den tida for det meste var grusvei. Og oppe på toppen tok vi helt sikkert en lang pause ved et av vannene. En velfortjent en.

Grusvei, ja. Veiene vi syklet på var ikke som i dag. Forestill deg flere svinger og smalere vei her og der enn i dag, og underlag av grus, oljegrus og asfalt. Men de grove dekkene og de robuste syklene sto’an av. For oss var underlaget helt sikkert ikke noe vi hadde tatt med i planene. Vi tenkte helt sikkert heller ikke på avstandene og strekningene vi syklet. Antall kilometer og mil. Avstands-tallene i dette innlegget har jeg funnet ut av mens jeg skriver.

Turen gikk videre. Nedoverbakke fra toppen ovenfor Daltun, og ned mot Kanstadfjorden. Videre på flate strekninger innover fjorden og over eidet mot Gullesfjord. Utover langs den fjorden på svingete, og sikkert humpete veier til Langvassbukt. En 25 kilometer lang etappe fra Daltun med natur-nytelser, og med pauser for mat og andre naturlige nødvendigheter. Videre innover Langvassdalen og til bakkene ned mot Austpollen og Sigerfjord.

Sigerfjortunnelen var ikke påtenkt i 1969. Den ble åpnet høsten 1995, sier Wikipedia. Det hadde ikke vi tid til å vente på, så vi syklet veien som den var ned til Sigerfjord. Via en bratt og svingete vei jeg husker som grusvei, som svingte seg gjennom bebyggelsen i vakre Sigerfjord. Videre ut av bygda, langs Sortlandsundet og bortover mot fergeleiet på Strand.

Å ta ferga til Sortland var ikke med i planene. Vi hadde som mål å bruke minst mulig penger, og den delen av Vesterålen fikk vente. Vi syklet heller videre nordover mot Hognfjord, med Andøya i horisonten. Øverst på heia mellom Strand og Hognfjord parkerte vi for kvelden. Med utsikt mot Sortland og andre veien mot bygda Liland. På ei avkjøring og litt inn i skogen satte vi opp teltet. I dag ser avkjøringa ut som på bildet under fra Google Maps.

Etter to dager på sykkel hadde vi lagt bak oss 14 mil. Og da vi våknet veldig tidlig neste morra på dag tre, hadde været endret seg til regn og sur vind. Vi diskuterte veien videre og var enige. Vi pakket sakene og teltet på syklene og la i vei. I den retningen vi hadde kommet fra kvelden før. Årsaken var været og den grå utsikten nordover mot Andøya. Vi satte kursen hjemover.

Turen gikk fortere denne tredje dagen enn de to foregående. Været resulterte i høyere tempo, kortere pauser, og ingen overnattinger. De 14 milene ble tilbakelagt med nødvendige stopp underveis, selvsagt. Og vi var hjemme i Grov veldig sent på kvelden. Muligens utpå natta. Og etter tre dager på landeveien på enkelt utstyr var det helt greit og få sove i sin egen seng.

Nedenfor ser du et egenprodusert kart over sykkelturen vår den gangen for 54 år siden, i skrivende stund. Med enkelt utstyr, på humpete, svingete veier, og med bare ett gir hver. Det innebygde, mekaniske.
Takk for turen, Arne.

Følg bloggen på Facebook: KLIKK HER!

Følg bloggen på e-post:
Klikk på plusstegnet i det hvite Følg meg-symbolet som ruller til høyre på skjermen. Legg inn e-postadressen din, og du får en e-post med link til nye innlegg som legges ut.